For mye oppmerksomhet!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg blir sprø av min samboer som gir sin datter alt for mye oppmerksomhet. Før jeg bodde sammen med han, hadde han ikke like mye tid til henne og var en gransesettende far. Nå avlaster vi hverandre og barnet begynner å bli mer og mer manipulerende og bortskjemt. Han setter ingen grenser for henne, men bare duller og synes synd på henne. Jeg ser at hun har forandret seg mye og jeg ønsker ikke lenger å være sammen med henne. Jeg vet at noen her sikkert blir irritert på det jeg skriver, men tro meg hun får alt hun vil ha...Også av meg, fordi jeg ønsker ikke å være en ond stemor. Besteforeldrene hennes er også enig i dette, og påpeker det til stadighet.

Dette er så vondt med tanken på at vi venter et nytt barn og alt...Råd!! Det nytter ikke å snakke om det....

[junijente fikk julijente]

Hvis det ikke nytter å snakke om det blir det veldig vanskelig. Jeg opplever selv ofte at jeg er den som setter grenser og blir den sure og strenge. Og det har jeg sagt til mannen min at ikke er greit, men at jeg heller ikke orker å se på at det ikke finnes noen grenser, for det er faktisk mitt liv, mitt hus og min familie også. Og barnet har heller ikke godt av mangel på grenser i det lange løp. Mannen min har noen ganger sagt at jeg overstyrer alt og tar helt kontrollen, men etter å ha pratet om det går det seg stadig bedre til.

Om det er helt fastlåst går det kanskje an å be en lærer, helsesøster e.l. ta opp dette på en litt nøytral måte, forklare at det er viktig med regler og grenser osv? Det er ofte lettere å godta og forstå når det kommer fra fagfolk, i stedet for fra samboeren.

[Anonym bruker]

Dette med stebarn er ikke lett. Jeg har også en stesønn ( 5 år), og jeg er den "onde" stemor. Både far og besteforeldre er mye "snillere" enn hva jeg er. Jeg er selv oppvokst i et litt strengt hjem, og synes barn har godt av grenser.

Det startet med at jeg ovenfor gutten viste mine grenser. Jeg fortalte også far av og til hva jeg syntes på tomannshånd, uten å være formanende. Det er tross alt han som er far. Som stemor kan jeg sette grenser for mitt hjem osv, men jeg kan ikke bestemme hvordan gutten skal oppdras. Det er foreldrenes ansvar.

 

Nå som du selv er gravid, synes jeg du kan sette deg ned å snakke med han. Forklar det slik at du ikke ønsker at barna skal forskjellsbehandles, noe som er viktig og riktig, og bli enige om et felles regelsett.

[Anonym bruker]

Det skal legges til at vi nå, snart fire år etter, har det veldig bra alle tre. Gutten har fått litt strengere rammer, og er kjempe fornøyd. Han kommer til og med oftere til meg enn mange andre dersom det er noe.

[Anonym bruker]

Dette må dere takle NÅ, for tro meg du kommer til å irritere deg mer ettr babisen din kommer.

 

Jeg synes det var greit å være stemammahelt til jeg fikk mine egne barn. Da var det akkurat som om det skjedde en totalendring, uten at jeg klarer å sette fingeren på det. Jeg har mer enn nok med mine egne barn, og ønsker nesten ikke å ha noe med stebarnet å gjøre. Urettferdig, ja jeg vet. Men jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre med det.

 

Jeg blir også irritert fordi jeg synes pappaen her behandler sin datter som en prinsesse, og setter alt for få grenser. Jeg blir den strenge og sure. Ønsker ikke å være det, men kjenner jeg får helt fnatt når stabarnet hele tiden skal dulle og styre med felles barnet.

 

Sikkert delvis hormonelt også, men jeg vil likevel anbefale deg å ta situasjonen på alvor, for det blir ikke enklere når du får din egen babis å ta vare på....

 

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk!

Igår klarte jeg ikke å holde det inni meg lenger, jeg sa det som det var. At jeg synes ting har forandret seg og at barnet ikke har godt av dette. Jeg ønsker også, som svar i tråden, å ha like grenser for dem. Jeg er OGSÅ oppdradd strengt og liker å tro at jeg hadde godt av det. Grenser er tryggt og godt for barn..

Etter jeg hadde sagt det, tok han det selvfølgelig personlig og anklaget meg for ikke å vite noe om oppdragelse. Men jeg har fostret opp to søsken som idag er 17 og 18 år-så jeg tror jeg vet ett og annet. Skjønner han tar det personlig først..Men han roet seg og sa han skulle skjerpe seg. Som jeg sa; hvis ikke det blir noe bedre, mister jeg lysten til å være med barnet og vi blir en splittet familie. Det er ingen trusler men desverre føler jeg det slik. Jeg sa også at jeg så nesten ingen annen utvei enn å slutte å være tilstede når barnet er her...Han har lovet å skjerpe seg før...Men jeg må vel gi han en sjangs til..

 

Til anonym 21.39

Jeg har også lurt på det du sier om at barnet kommer mest til den som setter klare grenser...Slik tror jeg og har erfart tidligere at det er...Var det slik du mente det?

 

 

 

 

 

 

 

[FrøkenKnallkul]

Jeg vil signere denne, anonym 10.32.

 

Jeg syntes også det meste var helt greit til jeg fikk mitt eget barn. Godtok det aller meste (mye styr med biomor), og livet besto for det meste av å svelge kameler i tide og utide. Stemorrollen i forhold til barna gikk helt supert - selv om de hadde (og fortsatt har) sine nykker, som jeg ikke setter så veldig stor pris på.

 

MEN, så fikk jeg og pappan deres et barn sammen - og vips, så endret min holdning og mine følelser seg radikalt. Jeg er ikke lenger interessert i at stebarna mine skal få lov til ting som jeg er uenig i (hjemme hos oss selvsagt), da vi nå har et barn til å ta hensyn til, som bør få de samme reglene å forholde seg til som det søstrene har. Her i huset er ikke oppmerksomhet det største problemet. Vi sliter mer med grensetting når det gjelder godterispising, bordskikk, generell hygiene (vaske hender, rene klær osv). Jeg er nok ganske gammeldags og streng når det gjelder disse tingene, men har tro på at det er det som fungerer og får barn til å akseptere de reglene vi har.

 

Ellers så må jeg også si at det har blitt mye vanskeligere å svelge kameler servert fra biomor, nå som det er et lite menneske til å ta hensyn til. Mine følelser og behov er ikke så viktige i denne sammenheng, men gutten min skal få oppleve et harmonisk og normalt familieliv - uten at en viss tredjeperson skal få lov til å sabotere.

 

HI: du bør ta dette opp med mannen din så fort som mulig, dette blir bare vanskeligere og vanskeligere! Bli enige om felles regler for begge barna, selv om aldersforskjellen er stor

 

Og til alle dere som mener at man vet hva man går til den dagen man velger seg en mann med barn fra før av; dere har ikke peiling

[MaybeAgain]

Hei, jeg er anonym 10:32 og det er jammen godt å vite at det ikke er meg det er noe galt med, men at andre har opplevd denne forandringen også når de får egne barn.

 

Hør hør, du har min fulle støtte og enighet i innlegget ditt Lillegull&mamma!

[Anonym bruker]

Jeg var redd det var slik ja.. Godt vi har litt tid på oss og at jeg fikk tømt meg igår gitt! Vi får se om det blir forandringer.. Det som er helt drøyt er at biomor fortet seg å bli gravid da hun fikk vite at vi ventet ett barn også... Så mitt stebarn går fra enebarn til to bebier... Dette kommer til å bli vanskelig! Blir veldig glad for fler tilbakemeldinger.-dette hjelper meg max!