Til dere som sitter med mattespørsmål......

[6Ymamma]

Her er en grei videosnutt som forklarer det meste innen matte=)

 

 

 

 

Hhehehehe

[Lillejonas Mekkemikkel]

Men fra spøk til alvor, det skrives faktisk mate som i "matematikk", fordi det har ingenting med matte som i "dørmatte" å gjøre.

[KaMa]

Sier du at jeg under hele grunnskolen kunne spart meg den ene t'en i "matte" som sirlig ble ført opp i timeplanen? Jeg føler meg lurt..

[Lillejonas Mekkemikkel]

Det er en vanlig skrivefeil, selv blant lærere, men barneskolelæreren min understreket det kraftig ved begynnelsen av hvert skoleår, og forklaringen er jo ganske logisk.

[KaMa]

Men det høres unektelig ganske unaturlig ut å forkorte det til "mate". I så fall burde det ikke forkortes..

Personlig så syns jeg det høres ut som du har hatt en ganske rigid lærer.

Ord forandrer seg i forhold til bøyning osv. I dette tilfellet forkortelsen.

[Lillejonas Mekkemikkel]

Men dobbelkonsonantregelen gjelder ikke for latinske ord."Inkompetent" er foreksempel et sprettord i første stavelse. Forkortelsen av "incorporated" er likevel "inc" for det om det er en forkortelse av noe som i norske ører burde inneholdt en dobbelkonsonant. Det er vel hovedsaklig verb som mister en konsonant i tidsbøyning. Adjektiv har en tendens til å beholde dobbelkonsonanten, har det ikke?

[Lillejonas Mekkemikkel]

PS: Hun var forresten fryktelig rigid, kan jeg forestille meg.

[KaMa]

Sorry, jeg holder på å lese spansk grammatikk, ikke norsk. :-/

Jeg tenkte vel mest i forhold til morfologi og endringer inne i stammen.

 

Uansett, språket er jo i konstant endring, så det vil alltid falle på sin egen urimlighet å hevde at noe ikke går, som allerede er etablert.

[KaMa]

Ja, hun hørtes litt trengt ut..

[KaMa]

Vet ikke om jeg er helt på tryne nå, men grønn - grønt og alle andre adjektiv som man kan putte en t på slutten av mister jo dobbelkonsonanten..

[Lillejonas Mekkemikkel]

Men "full" er uforandret? "Fullt"?

[KaMa]

Ja, fullt er uforandret. Om et års tid kan jeg sikkert forklare hvorfor. ;-)

 

Men i all hovedsak er det problematisk å forholde seg til språklige forandringer på en så avvisende måte som din lærer gjorde.

Det er jo skj- og kj-lyden gode eksempler på. Nå er det akseptert at skillene utviskes, men det er jo ikke lenge siden det var dønn utenkelig å ikke kunne forskjellene.

 

Siden "matte" har den konnotasjonen det har, så er det vel også ganske rimlig å kunne bruke det slik det blir gjort..?

[Lillejonas Mekkemikkel]

Da er jeg sikkert litt rigid, jeg også. Jeg syns nemlig det er helt utenkelig å hviske (eller "viske"?..er det ikke "kviskre" på nynorsk?) ut skillet mellom skj-lyden og kj-lyden. Voksne damer som sier "skjekk skjole" og "skylling og skjøttkaker" syns jeg høres tilbakestående ut. For ikke lenge siden ble det hurlumhei på høyskolen fordi jeg ikke møtte opp til en gruppeavtale. Vi hadde jo avtalt at vi skulle møtes den "sjuende", så jeg unnlot å møte opp den tjuende i god tro. Jeg kan vel ikke for all verdens bergenseres talefeil?

 

Når det gjelder å skrive talemålsnært, er jeg en tilhenger, men bare de gangene det ikke går ut over språkstrukturen. "Mate" er et eksempel, andre eksempler er ordene "valp" og "veps" hvor h'en er tatt bort. Dette strider i mot regelen om at ord som begynner med kv på nynorsk skal skrives med hv på bokmål. Man ødelegger jo strukturen i språket når man endrer skrivemåten her. Skal man gjøre det, må man fullføre det hele veien ut i så fall, slik at "hvorfor" og "hvordan" blir "vorfor" og "vordan", og ikke bare endre enkeltord.

[KaMa]

Det er jo ikke noe galt i å være rigid, men du kommer ikke utenom at språket forandrer seg..

Og jeg er enig, til tross for at jeg er bergenser, i at det ikke høres noe videre ut med folk som ikke kan forskjellene på kj og skj, men det forandrer ikke det faktum at det skillet er på vei ut.

Du skal ikke se bort fra at en gang i fremtiden så forsvinner h'en helt i de ordene du nevner.. :-/

[Lillejonas Mekkemikkel]

Ikke noe galt i at h'en forsvinner ut av h-ordene i og for seg. Jeg mener bare at man må være konsekvent. Så lenge man er det, går det jo greit.