Vurderer å anmelde eksen min...

[Anonym bruker]

Lurer på om man kan anmelde noen for å ha utført psykisk vold mot deg over en lengre periode? Det er snart tre år siden vi ble sammen og vi var sammen i et og et halvt år. Kan jeg komme noen vei med det? Og i så fall under hvilke straffeparagraf?

[Anonym bruker]

Tror du står ganske svakt akkurat der, hvordan beviser du at noen har mishandlet deg psykisk? Det har kanskje gått litt lang tid også, men du kan jo skjekke lovdata.no og se om du finner noe hjelp der.

[Anonym bruker]

Du kan anmelde noen for psykisk vold, men det er vanskelig å bevise spesielt når det er så langt tilbake i tid. Derfor blir slike saker ofte henlagt.

 

Du kan også prøve å få voldsoffererstatning. Her trenger de mindre bevis enn i en straffesak, så det er lettere å få. Ved voldsoffererstatning bør en også melde saken raskt, men ved familievold som du har vært utsatt for kan de godta at det har gått betydelig lenger tid.

 

Snakk med politiet om dette. De vil vite om du bør anmelde eller ikke, og om det er mulig for deg enten å få en straffesak eller en voldsoffererstaningssak.

[Anonym bruker]

Jeg bare hater han så ekstremt mye for det han har gjort. Og synes det er urettferdig at han skal slippe unna. Vil at han skal angre dypt og inderlig. Jeg har jo mange vitner og til hva som har skjedd. Men tviler vel litt på at foreldrene hans vitner mot han.

[Anonym bruker]

Har du vitner som er villig til å stille opp, står saken din sterkere. Sjekk det før du tar kontakt med politiet.

[Anonym bruker]

Jeg har også en sånn eks. Det var ikke bare psykisk, men også fysisk.

Jeg hater han som pesten den dag i dag, han har ødelagt meg mer enn noen egentlig er klar over. Jeg klarer f.eks. ikke å gå inn i et forhold. Jeg BEVISST ødelegger det, fordi jeg er redd for å havne på samme sted igjen. Jeg var så langt nede at jeg fler ganger prøvde å ta livet mitt.

 

Men dette er noen år siden. Vi har ingen kontakt i dag.

Og uansett hvor mye bitterhet jeg bærer ovenfor han - så kunne det ikke falt meg inn å gå til politiet med dette. Tanken på å rive opp noe som jeg så hardt strever med å legge bak meg er helt på jordet.

 

Har du noe kontakt med han? Gjør han deg noe nå?

[blond]

Kontakt Krisesenteret og få råd der. Jeg tenker at det viktigste for deg er å snakke ut om ting som har skjedd og få hjelp til å bearbeide det.

[Liagora med 2 jenter]

Å gå til politiet med en sak som er tre år gammel , og i tillegg ikke kan bevises på noen som helst måte er bare en byrde for deg selv..Det skal så mye til for å få en anmeldelse gjennom...har vært der selv, med fysiske bevis(bilder), men anmeldte det vel litt for sent..(litt under ett år etter bruddet med min x).

 

Dessverre så er det slik her i Norge..

[Anonym bruker]

Det går dårlig å bevise. Har vært den runden selv,og det nyttet ikke å få noen til å tro meg,når eksen var så flink med ord.

[Anonym bruker]

Anonym over her igjen, men en lignende eks.

 

 

Signerer blond her ; Snakk med noen om dette!!

 

For å si litt om min historie..

Jeg ble banket opp for den minste lille ting. Min eks var veldig mye ute på byen å festet, og kom hjem med lipgloss på leppene, glitter i ansiktet osv osv.. Altså, ganske så sikre tegn på at han var utro. Tok jeg dette opp med han ble jeg banket gul og blå. Jeg var en hore, jeg var søppel, jeg var udugelig, jeg var ekkel osv osv.. En gang skøyt han meg med en gasspistol gjennom leppa så den sprakk. Han skøyt meg også over hele kroppen med jernkuler, og jeg måtte på legevakta å dra dem ut med tang.

Jeg bodde hos foreldrene mine, men sov mye hos han. Kanskje 2-3 ganger i uka kom jeg hjem med kutt i hodet, blåveiser, kutt på halsen osv osv.. Til slutt sa moren min ; Du kan velge, oss eller han!

 

Han hadde fått meg til å tro at gikk jeg fra han ville ingen ha meg, for jeg var så stygg, jeg var en så stor hore at alle syntes det var ekkelt å ta i meg, jeg var ingenting uten han. Så jeg ble hos han.

 

Han fortsatte å banke meg. Jeg ble sparket, jeg ble slått, truet med kniv, slått ned i gulvet, kasta ting etter, låst inne osv osv..

 

Men så møtte jeg en annen. Som ga meg positiv oppmerksomhet. Det var ingenting mellom oss, annet enn at han ga meg styrke. Han ble en god venn, både da og i ettertid. Og den dagen jeg bestemte meg for å gå, var den dagen min eks fant ut om han andre å slo hodet mitt ned i badekaret så blodet sprutet.

To dager tidligere hadde jeg fortalt han at jeg var gravid, og det er stygt å si, jeg vet det, men jeg fikk en spontanabort med dette barnet og en del av meg er faktisk "glad" for dette i ettertid. For når jeg ser meg tilbake.. Så skjemmes jeg.

 

Han hadde banket meg i mange timer, og da jeg endelig kom meg hjem spiste jeg sovetabletter og kuttet opp begge armene mine. Venninnen min fant meg bevisstløs på gulvet i en blod-dam.. Jeg våknet på legevakta og forsto ingenting, lagde fullstendig helvete der.

Det var ydmykende og jeg skjemtes. Men likevel skjedde det tre-fire ganger til.. Arrene er en del av meg i dag, men det er vonde å se på. De minner meg om en periode i livet jeg helst vil glemme.

 

I dag sliter jeg veldig.. Jeg snakket aldri med noen. Foreldrene mine tilga meg og støttet meg gjennom alt, men jeg fikk aldri snakket ut med noen. I dag anser jeg meg selv som.. Jeg er sterk. Veldig sterk! Jeg lar meg ikke bli pillet på nesen, og jeg setter ned foten om det er noe. Aldri om noen skal få meg så liten igjen! Men jeg er også veldig desruktiv i forhold.. Jeg ødelegger forhold bevisst. Føler jeg at folk kommer for nærme finner jeg feilene dems, blir kranglete, psyker meg selv ut til ikke å tåle trynet på dem - KUN fordi jeg er så vanvittig redd for å havne på samme sted igjen, enda jeg vet at jeg ikke ville tillat det.

Han fikk meg til å ville dø. Og det er sterkt, det gjør noe med deg som person..

Når jeg møter en jeg liker og vi snakker om forhold, så er jeg som regel 100% ærlig. De har tålmodighet til en viss grad, men.. Strikken ryker.

Det er som om at jeg vil se hvor langt jeg kan dra den. Noen ganger kanskje jeg ser han i meg, jeg vet ikke.. Men det er.. Jævlig, for å være ærlig.

 

Ingen reagerer likt. Men vær så snill.. Snakk med noen. Du ser det kanskje ikke nå, men en dag kjenner du det på kroppen..