Kan noen erfarne mødrer komme med gode råd til meg??

[Anonym bruker]

Jeg sliter så utrolig mye med den kjeftingen på sønnen min. Han er snart 4 år. Jeg føler at jeg kjefter på han for det minste ting. Er så lei av det, for jeg føler meg så verdens verste mor. Jeg prøver så godt jeg kan å la være å kjefte på han, men noen ganger gjør jeg det helt automatisk. Dvs at jeg begynner å kjefte uten å tenke på konsekvensen eller hvor viktig det er å kjefte på han for den lille tingen.

 

jeg sliter sånn. Har noen perioder der det er skikkelig ille, og andre perioder der alt er bra.

 

Hva kan jeg gjøre for å la være å kjefte sånn på guttungen her hjemme??

[Anonym bruker]

vær mer ute med han! Veeeeeldig godt tips!! Tro meg ta d fra en som jobber i barnehage:) andre ting...finn på litt større aktiviteter. Ledigang er roten til alt ondt. Inngå en avtale med partneren din evt noen som kjenner deg godt.Og for hver gang du kjefter på ungen din må du legge 10 kr i sparebøsse hans feks. (vi bruker dette trikset for hver gang vi sier et stygt ord)

 

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Ros ungen for hver liten positiv ting. Gi oppmerksomhet for all positiv atferd. Prøv å overse uaktseptabel atferd. All oppmerksomhet er bedre enn ingen. Som feks : barnet gråter i butikken og får is for å slutte å gråte, eller barnet får is fordi det ikke gråter i butikken Er en nødt til å snakke til ungen. Sett deg ned med han og prøv å forklar. Ikke stå over han å kjeft. Du kan jo introdusere belønningssystem. Feks har han samla 10 limemerker, få en liten pakke.

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg passer veldig godt på å gi han klem og si at jeg er gla i han hverdag, slik at det skal oppveie for all kjeftingen. Jeg føler at han lytter ikke til meg, når vi sitter sammen og jeg skal prøve å forklare ting til han. Men det ser vel bare sånn ut??

 

Kanskje jeg skal begynne med belønningsystem. Jeg er så frustrert at jeg gjør hva som helst.

 

Pratet med en venninne som har to tennåringer. Fikk pratet med henne og spurte henne om råd. Vi har ikke pratet sammen på kjempe lenge. Også hun sier at barna har mer respekt for deg om du prater rolig men med bestemt stemme til barna ennå stå og skrike. Det skal jeg begynne med. Jeg skal nå prøve så godt jeg kan å tenke før jeg reagere.

 

Takk for svar. Jeg setter stor pris på dette. Føler at det er en liten håp for meg også

[Anonym bruker]

Ops, glemte å si at jeg er aleneforsørger, men har god samarbeid med pappa'n hans.

 

HI

[Krusemynthe]

Klart det er håp for deg - du ser jo problemet selv og ikke minst; søker hjelp. Dete er første steg på en lang, men riktig vei å gå.

 

MEn noen ting har jeg lyst til å kommentere:

 

For det første. Det er liten vits i å skrike. At barn ikke hører (etter) skyldes for de aller fleste IKKE at de hører dårlig. Det er fullt mulig å få barn til å fortså alvoret UTEN å heve stemmen.

 

For det andre; barn tror på det du gjør - ikke det du sier. At du sier at du er glad i ham (som er bra!!) veier ikke opp for en opplevelse som tyder på det motsatte. Altså; Fortsett å si at du er glad i ham, for all del, men ord må følges av handling. Tenk at du skal minimum ha en 20/80% deling på positive og negative kommunikasjonstråder. Altså for hver gang du "kjefter" eller kritiserer så må du fire ganger ta positiv kontakt med han. Det trenger ikke å være skryt/ros - det kan like gjerne være at du legger deg ned på gulvet å engasjerer deg i lego-byggingen hans. Stille spørsmål, være interessert osv...

 

Når du videre skal si noe positivt til ham - så velg konkrete ting. Ikke "Du er flink" "Du er snill", men konkreter som; "Så flink du er som tar på jakka selv" eller "det var snillt av deg å hente ....til meg" Det må komme umiddelbart - slik at han ser sammenhengen mellom det han akkurat har gjort og at handlingen utløste noe positivt både for deg (han er jo glad i deg, og vil egentlig være en god gutt for deg) og for seg selv (og det er belønning nok når han innser sammenhengen).

 

Det er også lurt å velge de kampene som er viktig. Ikke plukk på alle hans "feil og mangler". Bestem deg for hva som er viktig for deg/han og hva som kan ligge (eventuelt til en senere anledning). Kan du leve med å måtte ryde opp lekene hans hver kveld - hvis han lærer å snakke til deg på en akseptabel måte? Da slår du ned på språkbruk, med faste reaksjoner og med konsekvenser han forstår. Hvis han er fire år er det ikke sikkert han skjønner at grunnen til at han ikke får se barne-tv er fordi han svarte stygt til frokosten....

 

Og når du blir sinna (det er ikke til å unngå;-) så ikke kritiser han som person ("Er du dum, eller?"). Gå enten på handling; "Det var dumt av deg å kaste den koppen". Han må ikke få NOEN anledning til å tro at du ikke liker ham som person - men at du misliker noen av handlingene hans. Ser du forskjellen? Det kan være avgjørende for hans selvfølelse - og en god selvfølelse er det viktigste vi kan utstyre barna våre med.

 

Håper du finner en positiv måte å fortsette grensesettingen på. Som jeg sa innledningsvis; at du selv ser problemet - og er villig til å forandre deg for å få til en endring i samspillet er kjempebra. Det tyder på at du har det som trengs for å være/bli en god mor.

 

..og du...jeg håper du hår noen pauser fra mammarollen innimellom til å bare være deg. For at du har litt overskudd gjør at du tåler mer, orker mer og kanskje ikke fyrer opp hele arsenalet med det samme noe går litt på tverke i heimen. Vet at det ikke er lett når man er alene, men....

 

Lykke til videre.

 

[Krusemynthe]

Det skulle stå ( i det tredje siste avsnittet): Gå enten på handling (bla, bla, bla) eller på din opplevelse. Si "jeg blir lei meg når du.." "jeg blir sliten av..." eller "når du sier sånn så lurer jeg på om du..."

 

Ble litt engasjert så da gikk det litt unna i svingene. Sorry.

 

...og en ting til. Hvis du trenger mere hjelp eller noen å dele tankene dine med: Spør i helsestasjonen, eller i barnehagen om de kan komme med litt veiledning. Det er ofte flinke folk med mye erfaring og barnets beste som hovedfokus.

[Anonym bruker]

Personlig synes jeg beste måten å korrigere atferden til barnet er å fortelle hvordan ting skal gjøres riktig isteden for å peke på hva man gjør galt. Veiledende kjefting eller hva man skal kalle det. Feks. hvis barnet kaster koppen sin i gulvet. "Koppen skal stå på bordet, få se om du kan ta den opp og sette den fint på bordet der den skal være" Hvis barnet ikke vil gjøre det, ta hånda til barnet og hjelp til med å gjøre det. Så når koppen er på plass "Sånn ja, nå er koppen der den skal være.Fint!"

 

Det er selvsagt ikke alltid like lett å gjennomføre, men tar man seg tid til dette så blir hverdagen så mye bedre både for mor og barn. Har selv hatt en "kjefteperiode" når ungen var i værste trassalder og det førte bare til at vi begge ble frustrerte, men veiledende fungerer såååå mye bedre Lykke til!