Hjelp!

[den fabelaktige milly]

For snart fire år siden hadde jeg for første gang i mitt liv en one night stand med en gutt, og vi skal nå bli foreldre for første gang - i utgangspunktet en veldig lykkelig kjærlighetshistorie!

 

Hadde det ikke vært for en liten detalj: Ca en uke etter at jeg hadde sex for første gang med kjæresten min (men som ikke var det på det tidspunktet) hadde jeg en ny one night stand...

 

Jeg må poengtere at dette er helt uvanlig oppførsel fra min side, og jeg har aldri gjort noe lignende verken før eller siden. Kjæresten min vet om han andre, men han tror at jeg hadde sex med han andre FØR han, og ikke ETTER. Vi ble nemlig sammen veldig gradvis de månedene etter den første natta sammen.

 

Og det er her problemet ligger. Jeg har tidligere tenkt at det ikke er noen vits å si det, og det har heller aldri vært noe problem for meg å ikke si det. Men nå, etter fire år, har jeg begynt å tenke på dette. Og jeg tenker på det hele tiden, og får dårlig samvittighet bare av å se på kjæresten min! Det er så fælt å ha det sånn! Kanskje er det hormonene og det faktum at vi skal bli foreldre som får meg til å ville legge alle kort på bordet.

 

Jeg har egentlig bestemt meg for å si det til han i morgen, og samtidig oppfordre han til å legge sine kort på bordet (dersom han har noen)

 

Men burde jeg fortelle han det? Er det lurt? Er det dumt? Hva risikerer jeg?

[Limlamli]

Skeptisk jeg ja.

Det er jo ikke noe veldig farlig egentlig, så hvorfor fortelle han det så han blir lei seg og mistenksom... Eller tror du det er viktig for han?

 

Samtidig som min første tanke var det over, så skjønner jeg deg. Det er ikke noe godt å gå med ting på samvittigheten. Jeg har selv et svin på skogen, i forhold til en eks. Det gnager meg fortsatt noen ganger, men samtidig er jeg glad for at han ikke vet noe om det. Det ville såra han mye og han kommer aldri til å få vite det. Vi er gode venner, noe jeg ikke er sikker på om vi ville vært om han viste det. Det er naturligvis ikke helt ærlig og som sagt plager det meg noe enda. Men det er veldig egoistisk å si det til han nå, såre han nå, bare for at jeg skal få det bedre, syns du ikke?

 

Det som kan skje hos dere er jo at det kommer fram ting som kanskje egentlig ikke er så farlige, men som kan gjøre at man ikke stoler like mye på den andre etterpå. Å som ødelegger det fine dere har nå. (Det kommer naturligvis litt an på om du er av den sjalu typen eller ikke da) Så jeg vet ikke jeg nei. Tror ikke jeg ville gjort det, ikke nå etter så mange år.

[HøstBaby <3 Elias]

Du har jo bare pynta litt på sannheten ikkesant ? Dere var jo ikke "sammen" da det skjedde, så han har forsovidt ingenting med det.. Jeg ville latt vær, det vil bare skape unødvendig vonde følelser å mistanker om hva "annet" du kanskje holder skjult for ham. Nyt graviditeten din å glem denne andre one nigth standen du

[den fabelaktige milly]

Takk for svar, begge to! (jeg har skiftet nick)

 

Jeg har vært inne på tanken om at grunnen til at jeg ønsker å si det til han, er å få det bedre selv. Jeg tenker på dette fra jeg står opp til jeg legger meg, så jeg må innrømme at det hadde vært deilig å slippe det hele, og bare slappe av og nyte graviditeten

 

Men jeg vet jo også at jeg dermed legger det over på han, og at han muligens vil bli såret og lei seg.

 

Men er det mulig at det kan komme noe godt ut av at jeg sier det? Jeg har i de siste dagene hatt følelsen av å skjule noe for han, og det er ingen god følelse. Jeg har lyst på blanke ark! Jeg har lyst til at vi skal kunne være ærlige med hverandre, selv om sannheten kan gjøre vondt.

 

Jeg ville satt pris på det dersom det var han ønsket å legge noen kort på bordet, samtidig som han understreket at han elsket meg og fortsatt ville være sammen med meg.

 

Men jeg vet ikke... Jeg ser jo at det egentlig ikke er noen big deal, og at det beste hadde vært om jeg kunne late som om det ikke hadde skjedd, men akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke klarer det.

 

Hm. Tror hormonene tar litt overhånd her kanskje...