angst og depresjon...er det flere???!!

[Anonym bruker]

hei.

 

kort fortalt har jeg slitt med angst og depresjoner store deler av livet men fått hjelp for det.

det jeg lurer på om det er flere der ute som har fått tilbakefall av dette i svangerskapet...jeg har nemlig det:(

det er så tungt synes jeg og håper så inndelig at det ordner seg når svangerskapet er over. har noen erfaring med at det går over etter endt svangerskap.dette er min tredje graviditet, forrige svangerskap var jeg ikke sånn.

 

håper noen kan gi meg tilbakemelding på dette innlegget

[Anonym bruker]

Heisann

Jeg prøvde å starte et lignende innlegg for en stund siden men det virker jo som om ingen her inne sliter med slike ting...

Jeg har fått noen små panikkanfall dette svangerskapet. Har hatt panikkangst og depresjon tidligere men har klart meg bra i flere år nå. Så plutselig fikk jeg skikkelig dårlige vibber helt uten forvarsel, og da skjønte jeg jo hva det var.

Men har lest at det er normalt å få litt angst når en er gravid så selv om jeg ikke hadde det i forrige svangerskap så later jeg som om det er derfor og det hjelper fasktisk...

Men jeg synes det er veldig ubehagelig når det skjer. vært litt deprimert i perioder også, men jeg syns angsten er ti ganger verre så depresjonen takler jeg mye bedre.

Prøve å tenke positivt, nyte det fine vårværet. Finne på noe som gjør at du ikke tenker på det negative i alle fall, så pleier det som regel å gå bedre.

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg har også hatt angst tidligere. Da jeg ble gravid, var jeg livredd for at jeg skulle få tilbakefall, for jeg vet at det er veldig vanlig. Heldigvis har angsten holdt seg borte på tross av at jeg har hatt et tøft svangerskap. Jeg snakket med jordmor om min frykt for at angsten skulle komme tilbake allerede på første møte vi hadde. Jeg ble da forsikret om at jeg skulle få umiddelbart hjelp hvis det skjedde. Det har vært en trygghet for meg. Vet også at jeg vil få god oppfølging etter at barnet er født siden vi har et lite nettverk her vi bor. Jordmor har stor tro på at jeg skal klare meg bra, evt. bruke kort tid på å stable meg på bena igjen, dersom angsten skulle komme tilbake, fordi jeg er så åpen om det som skjedde den gangen. Jeg vet ikke om du fremdeles får hjelp, men hvis du ikke gjør det så tror jeg det er lurt at du snakker med noen om det.

[Anonym bruker]

hei jenter:)

jeg har ikke angst eller depresjon,men min samboer og far til barnet har det..og skjønner mye om hvordan dere har det..tar dere medisiner?og hvilke?

min samboer har panikkangst...og er mye han ikke kan delta på sammen med oss osv..og det er slitsomt både for han og meg...hvordan talker deres samboere det og dere selv?

 

[Anonym bruker]

Jeg fikk Inderal mot hjertebank. Det roer pulsen slik at en ikke aser seg så mye opp om angsten kommer. Så fikk jeg Alopam for de skikkelig ille dagene. Men dette var ikke noe jeg brukte fast. Jeg hadde et par av hver med meg i lommeboken sånn tilfelle, og bare det gjorde at jeg følte meg bedre. For å si det på en annen måte så har jeg vel brukt ca 10 av hver tablett på flere år tilsammen.

Så bare den tryggheten å vite at jeg hadde noe som ville hjelpe med en gang gjorde at jeg ikke trengte de hele tiden. Min samboer er helt fantastisk. Han har kun merket dette i svangerskapet da, siden jeg har klart meg i noen år uten problemer. Men han sier at uansett når, hvor og hvordan det skjer så skal jeg bare si ifra så går vi hjem eller han gjør hva som helst for meg. Deilig å vite.

Men jeg er litt for at en skal prøve så langt som mulig å komme over dette uten for mye medisinering. Men gå gjerne til psykolog. Alt ligger i hodene våres og da kan vi også bli kvitt det ved å tenke på en annen måte. Men det er selvsagt bare mitt synspunkt.

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg har ikke angst nå, men hadde det tidligere. Jeg har ikke tatt medisiner foruten om to tabletter, og det hjalp ikke. Det eneste som hjalp for meg var å prate om det. Jeg hadde en form for angst som jeg ikke kunne flykte unna, og det er jeg glad for, for jeg hadde intet annet valg enn å leve med det og konfrontere angsten. Jeg ble kvitt angsten den dagen jeg lærte å akseptere den, og samtidig skjønte at det er ok å være sint. Tidligere kunne jeg aldri føle at jeg var sint, var bare glad eller lei meg. For å komme dit gikk jeg først til samtaler hos en psykolog, deretter hos ei klok dame som lærte meg å kjenne følelsene på kroppsreaksjoner. Det er nå flere år siden jeg har hatt behov for samtaler, men ville tatt kontakt på nytt med en gang dersom angsten dukket opp igjen.

 

Jeg har hele tiden klart å holde på med studier, vært i jobb, deltatt i sosiale sammenkomster, selv om det har holdt hardt noen ganger. Samboeren min har aldri merket noe til angsten, da han bare vet at jeg tidligere har hatt det, men aldri opplevd at jeg har fått et anfall. Det eneste han synes er rart er at jeg fremdeles kan ha et snev av dårlig samvittighet når jeg har det bra. Jeg vet hvordan det er å ha det forferdelig, og en liten flik av meg kan derfor føle at det er urettferdig når alt går på skinner mens andre sliter.

[Anonym bruker]

Til anonym 18.35

 

Du sier din samboer har panikkangst. Jeg har/har hatt depresjon og angst og da jeg gikk til psykolog sa han at panikkangst var veldig lett å kurere. Han var en kognetiv psykolog. Jeg har lest endel bøker om hvordan dette kureres selv om jeg ikke har panikkangst og det er veldig matnyttig for angst generelt. Anbefaler bøkene "Våg mer"-Gunnar Cramer og "Tenk deg glad"-David Burns. Begge bøker er oppslagsbøker men du kan lese de perm til perm.

Dette er tips til dere andre her også.

[Anonym bruker]

Hei anonym over her! Jeg bare lurte litt på hva slags hjelp du fikk ang det å lære å kjenne følelsene på kroppsreaksjoner? Kan du fortelle litt om hva det gikk ut på? : )

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å forklare det, men jeg skal forsøke. Først begynte vi å snakke om ting som opptok meg. Underveis spurte hun om jeg merket noen kroppslige reaksjoner, f.eks klump i magen, press over øynene eller at jeg knytta nevene. Så prøvde vi sammen å finne ut hvorfor jeg merket noe på kroppen. Noen ganger gjorde vi også praktiske øvelser som ulike trygghetsøvelser der jeg måtte stole på henne, massasje i nakke/ryggområde eller motstandsøvelser med hender og føtter. I starten merka jeg nesten ingenting på kroppen, men etter hvert som kroppsbevisstheten økte lærte jeg å kjenne igjen reaksjoner og hvilke følelser som fulgte.