Hvis man misstenker at en venninne har spiseforstyrrelser.. (Litt langt, men..)

[Anonym bruker]

Jeg har en tidligere bestevenninne som jeg er veldig bekymret for nå..

Vi har mistet veldig mye kontakt det siste året og vi sees veldig sjeldent, men hver gang jeg ser henne så har hun blitt tynnere enn forje gang - og nå ser hun rett og slett ut som et beinrangel.

Dette er en jente med mye historie.Moren hennes er narkoman, hun har bodd på barnehjem, fostermoren døde av kreft da hun var tenåring, hun bodde på ungdomshjem, besteforeldrene tok bare til seg storesøsteren, onkelen hennes har tatt alle pengene etter arven fra faren hennes osv osv.. Hun har opplevd mye vondt og vanskelig.

Dette har hun vært helt åpen med, og jeg vet at hun har slitt mye pga dette. Jeg vet at hun har slitt med spiseforstyrrelser da hun var yngre, men nå er jeg redd det kanskje er tilbake. Som sagt.. Vi er ikke like close som vi en gang var, så jeg vet ikke om jeg kan si noe til henne eller hvordan jeg i så fall skal spørre henne om dette?! Men om det stemmer, så er det jo helt feil å lukke øynene for dette..? Jeg har jo ingen "beviser" for dette, annet enn at hun ikke eier et gram fett på kroppen og at de fine formene hun en gang hadde er long gone. Jeg har jo ikke sett eller hørt noe, det er jo bare noe jeg tror.. Eller, jeg er ganske sikker. Men som sagt - "bevisene" er jo ikke der.

Hva burde jeg gjøre? Jeg føler at jeg vil være der mer for henne.

Vi var beste-beste-beste venninner, og hun var som en del av familien. Foreldrene mine så på hun som en ekstra datter og hun var med på ferier og hun bodde omtrent hos oss i hele ungdomstida.

 

Ja.. Jeg vet ikke.. Noen som har opplevd noe lignende, som vet hva jeg kan eventuelt si og gjøre?

[Anonym bruker]

Vanskelig dilemma. Det som hjalp meg var at en kompis satt seg ned, fortalte rett ut at han hadde en dame med spiseforstyrrelser og kjente alle tegnene, og ga seg ikke før jeg nærmest hadde innrømt at jeg hadde samme problemer. Samtidig lokket han med en spesifikk gave om jeg i det minste tok tre prøvetimer hos psykolog. Dette er en del år, og mange timer siden. Det var brutalt den gangen, men det er jeg takknemmelig for i dag.

[Anonym bruker]

Jeg reagerer på at du legger ut så mange detaljer om venninnen din på internett. Dette er ikke et privat brev!

Men hvis du vil være noe for henne, så vær det! Si det til henne!

Det naturlige vil jo være at du spør henne rett ut: "Hvordan har du det? Jeg ser at du er blitt så tynn! Er du frisk? Jeg er bekymret for deg!" Og så tar du kontakt med henne og følger henne opp. Hun har mistet sin beste-beste-beste venninne, som var deg. Kanskje hun trenger deg tilbake i livet sitt? Kan du rekruttere noen av dine nye venner til å vise omsorg for henne også, ville det sikkert hjelpe både deg og henne.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ville helt klartha snakket om det, ja... Har selv tvunget en venninne til å kontakte helsevesenet p.g.a. spiseforstyrrelser og er veldig glad for det i dag. Vær direkte og ærlig. Ikke gi deg i første omgang... Bra at hun har noen som ser det og kan tenke seg å ta tak i det!!!

[Anonym bruker]

HI her.

 

Ok, forstår at du reagerer på det. Noe kunne vel vært holdt tilbake, men det var bare et forsøk på å gi et bilde. Ikke meningen å støte noen.

Men når det er sagt ; Jeg er anonym her inne, både med og uten nick.

Så det vil faktisk være vanskelig å gjette seg til hvem jeg er. Og i det hele tatt hvem hun er.

 

Men jeg syntes du er litt stygg med måten du sier ting på.

Hun har aldri "mistet" meg. Og jeg har mellom jobb og barn og mann prøvd så godt jeg kan å "keep in touch". Vi er en venninnegjeng, og mine venninner er også hennes venninner. Og vi er flere som har forsøkt! Det gikk faktisk ikke opp for meg før jeg så hun nå at ting kanskje ikke er helt i hundre for henne om dagen.

 

Men som du første her skrev.. At du er takknemlig for det den dag i dag. Jeg kommer til å følge rådet ditt og gjøre det på den måten.

Takk.

 

 

[blond]

Det kan være mange grunner for vekttapet, trenger ikke være spiseforstyrrelser. Jeg tror det er lurt av deg å ta kontakt med henne primært for å gjenoppta vennskapet, ikke fordi du synes synd på henne (hvis du gjør det). Kanskje ikke lurest å komme inn på spiseforstyrrelser i første omgang da det kan oppleves som et svik, som å bli avslørt og fratatt verdigheten. Spiseforstyrrelser er forbundet med mye skam og man snakker ikke om skambelagte ting helt uten videre, selv om man tidligere har vært åpen om det.

 

Vær åpen for at det kan være andre ting som gjør at hun er blitt så tynn og fokuser mer på vennskapet og fellesskapet enn hva og hvor mye hun spiser. Det er forhold som blir mer naturlig å komme inn på senere.

[Anonym bruker]

Kjenner du/dere noen andre med spiseforstyrrelser?

Det ville vært nyttig for deg å prate med noen som kan fortelle litt om "tegnene" og råde deg til hvordan du kan gå frem, men ikke mist uvurderlig for henne selv å ha noen i samme situasjon. Folk med samme problem har som regel også lettere for å "trenge igjennom" til de, samtidig som de har en støtteperson. Om du ikke kjenner noen ville jeg nok lett etter et forum eller støttegruppe og søkt råd hos først.

[Anonym bruker]

Hei! Jeg vil bare si at jeg er veldig enig i det blond skrev. Tror det er viktig at venninnen din føler at det er hun som person du er interessert i å tilbringe mer tid sammen med. Med eller uten spiseforstyrrelse!

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Ja, men nå er det liksom hun som har mer eller mindre har meldt seg ut. Og samtidig som jeg vil være der, så blir det vel helt merkelig om jeg helt plutselig skal begynne å trenge meg på? Hmms.. Nei, jeg vet ikke. Jeg skal iallefall møte hun for en kaffe litt senere på dagen for å skravle litt, så..

 

Uansett, takk for svar.