Døden

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg har låst meg fast.

 

Jeg har alltid tenkt mye på døden. Det er for det meste frykt, men også nysgjerrighet.

 

Fram til nå har jeg vært forskånet fra å miste noen som sto meg nær. Dvs jeg mistet bestefar når jeg var 5, husker han, og savner han, men det er lenge siden. Mistet bestemor for 3 år siden, savner henne også, men hun var tross alt en gammel dame.

 

I Januar i år mistet jeg en barndsomskamerat. Han ble ikke 30 en gang. Han døde plutselig, og etterlater seg små barn. Trafikkulykke. Vi har hatt for dårlig kontakt de siste 5-6 år, men har kjent hverandre hele livet, og var mye sammen i tenårene.

 

Etter dette føler jeg at livet mitt står litt i stampe. Jeg klarer ikke glede meg over livet, venter bare på at døden skal treffe igjen. Enten meg selv eller noen av mine nærmeste.

 

Etter det siste dødsfallet tenker jeg mye på han, men også bestemor og bestefar. Hvor er de nå? Vil vi treffes igjen? Det virker ufattelig at jeg skal leve et laangt liv uten å få svar på disse spørsmålene. Hadde jeg bare visst at vi møtes igjen så hadde døden vært så mye enklere å forholde seg til..

 

Livet er så brutalt og vanskelig å forstå seg på. Jeg forstår ikke at ting kan ende så brått. I det ene øyeblikket er du levende og full av forventninger til livet du tror du har foran deg, i det neste øyeblikket er du bare borte??

 

Hva gjør vi her egentlig? Hva er meningen med livet?

 

Dette ble mange rotete tanker....