Stedatter sjalu...råd?

[Fugl Phøniks]

Hei.

For 8 år siden traff jeg min stedatter for føste gang. Det ble et lykketreff, vi fikk umiddelbar kjemi med en gang. Opp igjennom årene hadde vi fantastiske opplevelser sammen. Hun bor i Danmark , kommer derfor til oss en gang i mnd. Faren og jeg har alltid satt av tid, oppmerksomhet og spesielle gode opplevelser sammen med henne.

 

For to år siden fikk hun en søster, så en til nå i høst. Hun ønsket seg søsken noe hun pratet og "maste" om mange ganger på forhånd.

Men nå som de er her viser hun liten eller ingen interesse for dem.

Jeg har full forståelse for at hun nå opplever sjalusi, hun fikk tross alt 120% oppmerksomhet før vi fikk barn her i huset. Nå som de er kommet, har vi fortsatt med å gi masse oppmerksomhet - men det er klart at det praktsik er vanskelig å "se på/prate med" henne hele tiden når man har "to tette" som krever masse av oss.

 

Jeg er den voksne her, så jeg forsøker å se muligheter og løsninger, men kjenner likevel at jeg får en klump i magen av at hun nå er begynt å bli litt mutt mot meg.

Moren har fortalt at hun skulle ønske seg at situasjonen var slik som da hun var enebarn og fikk all oppmerksomheten.

I det siste har hun også lagt skylden på meg.. Vi har kjent hverandre i 8 år - jeg har aldri merket sjaulsi fra henne på noen måte før.

 

Jeg har tenkt og handlet positivt fra jeg møtte henne for føste gang. Tatt hensyn og gitt en masse av meg selv på alle måter.

Det var moren som flyttet til Danmark.

Nå ser det imidlertid ut som om at det er jeg som skal få skylden - for hadde det ikke vært for at jeg ble kjæreste med hennes far hadde hun fremdelse fått "all oppmerksomheten" som hun selv sier.

 

Det er klart at når man har vært enebarn i mange år og fått oppmerksomhet akkurat når man ønsker det - er det en overgang å få to småsøsken. Jeg forstår det. Men HVORDAN løser man denne floken som er i ferd med å knyte seg.

Hun er rett og slett en person som er mest vant til å få - ikke gi. Dette liker jeg ikke å innse, men det er fakta. Hun har faktisk fortalt at hun er sjele glad for at moren ikke har eller skal ha flere barn, for hun liker ikke å ta hensyn til andre eller dele oppmeksomheten. " Jeg er tross alt vant til å være alene i sentrum" som hun selv sier..

 

Noen råd her - til ei som vil beholde det varme gode forholdet vi har hatt i alle disse årene?

Kan legge til at hun er i ferd med å bli tenåring - tidlig utviklet/voksen for alderen.

Hjerte sukk fra ei som virkelig prøver...men som også har egne barn å te hensyn til

 

[Olebrumma 4 barnsmor]

Det er ikke lett å gi noen gode råd egentlig, barn i den alderen er så forskjellig, men jeg har lyst til å gi noen gode råd alikevel.

Her er det nok en god start å ta det med mannen din, pappaen hennes, og mammaen hennes.

Dette barnet trenger jo hjelp til å lære seg å dele. Og at noen ganger er delt glede dobbelt så stor. Hun trenger også å høre fra alle involverte at de ikke bryr seg mindre selv om de gir plass og tid til hennes yngre søsken.

I tillegg er det vel også greit å fortelle henne i tydelige ordelag at det ikke er greit å oppføre seg sånn, at det er sårende og lite sympatisk å gi deg skylden.

 

Lykke til