Om å elske ett barn mer enn det andre..

[Havfruen med liten fisk]

Tror ikke egentlig jeg elsker gutten min på to år mer enn jenta mi på fire, men en skulle tro det. Jeg og jenta klikker på hverandre hele tiden, hun har, ærlig talt, en ganske vanskelig personlighet! Vanskelig å gjøre til lags og smiler sjelden. Gutten min derimot smiler alltid og er en sånn "skøyer" som alle digger. Jenta mi oppfører seg som en tenåring og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Prøvd det meste nå, over en periode på tre år og nå er det helt ille. Ikke fritt for at det blir noen harde tak i armen av og til.. Når vi har besøk er hun ekstra ille og står og synger " stygge mamma, stygge mamma!" Jeg blir helt...gal.. Please, fortell meg at jeg ikke er alene!

[Havfruen med liten fisk]

Ja...der røyk anonymiteten min, men jeg skammer meg vel ikke akkurat.. Bare et veldig vanskelig problem!

[Anonym bruker]

Hun er ikke sjalu på broren sin da? Hvis dere forskjellsbehandler dem, uten at du/dere ser det selv?

Eller at hun syns lillebror får all oppmerksomheten? For da gjør jo hun hva som helst for å få oppmerksomhet, samme om det er god eller dårlig oppmerksomhet..

 

Hun kan kanskje merke at dere "liker" lillebror mer, å det er nok ikke en bra følelse.. Kanskje hun tror hun må være sånn for å få dere til å se henne?

 

Jeg bare tipper da.. For jeg vet jo ikke noe om dere..

 

[FuriLaks]

Hmmm. Jeg har ikke peiling, men jeg tenker automatisk at dette ikke er bra. Kan ikke være sunt. Og at dere kan ha kommet inn i en ond sirkel som dere kanskje trenger hjelp til å komme ut av?

 

Jeg er ganske sikker på at du elsker datteren din like mye som sønnen din, men han får de gode følelsene hos deg lettere fram. At jenta di er mye vanskeligere å "like", har jo selvfølgelig mye med personlighet å gjøre. Sånn er det bare.

 

Er det noe dere kunne gjort for å bedre samspillet dere i mellom? Hvis jeg hadde vært deg, ville jeg fått tak i noen profesjonelle, få hjelp til å forstå hverandre. For det er trist hvis forholdet deres blir verre!

 

Dømmer deg absolutt ikke, men håper du får hjelp til å ta tak i dette.

[Anonym bruker]

Ingen lett situasjon det der. men ikke gi opp enda.

Hun er bare 4 år og antagelig bunner det hele i at hun er sjalu.

Du gjør det sikkert ikke bevisst, men mulig hun merker at den minste får mer mamma oppmerksomhet enn henne.

Og da blir gjerne unger negative i oppførselen....for all negativ oppmerksomhet er like god som positiv oppmerksomhet....hun blir jo dermed sett akkurat der og da!

Et forslag jeg kan komme med er at du setter av 1 time kun til henner hver eneste dag. Ikke alltid lett, men prøv.

Og prøv å vi litt ekstra tid til henne (øyeblikk) gjennom dagen, for han er jo så liten enda og han ser absolutt ikke henne som en trussel. Men det gjør hun med han, husk hun var der først.

 

Håper det løser seg:-)

 

[Havfruen med liten fisk]

Kloke tanker, absolutt. Men det var jo ikke slik til å begynne med? Itillegg så er det sånn at faren forsvarer henne og jeg forsvarer han. Nesten litt komisk, vi prøver å gjøre det så de ikke ser det da. Men hun er så voldsom! Veldig glad, litt sånn hysterisk-glad, kan ikke bli lei seg uten å gråte, surver ekstremt mye og krever oppmerksomhet 24-7. Broren får ikke så mye oppmerksomhet han stakkar, han er i tillegg glad i å leke med bilene sine for seg selv, mens hun aldri leker alene. Det jeg prøver å få svar på fra dere er vel om dere føler likt for alle barna deres? Å elske mer eller mindre ttror jeg ikke, men ulike følelser, definitivt!

[Havfruen med liten fisk]

Hem kan en kontakte for å bedre samspillet? Og vær så snill å ikke si helsestasjonen....

[Anonym bruker]

Det er vel normalt at din personlighet ligner noen og andre ikke. Jeg og pappa er veldig like og har masse til felles, jeg og mamma er motsetninger og kranglet mye før. Det betyr ikke at jeg var mer glad i pappa enn mamma fordet. Eller at mamma ikke var glad i meg for den saks skyld.

Og gutten på 2 kan jo plutselig en dag begynne å trasse, og ikke lengre være den blide, søte snille gutten du kjenner Da er storesøster over sin trass og blitt den snill og søte igjen

 

[Havfruen med liten fisk]

Sant det der med personligheter som stemmer mer eller mindre overens. Far og sønn skjønner ikke alltid hverandre så godt de heller og blir mye mer grining og trass mot ham enn mot meg( med sønnen vår) Skulle bare ønske jeg visste hvordan jeg skal takle akutte situasjoner uten å gå på akkord med mine prinsipper. Barn skal ikke oppleve fysisk vold og barn skal ikke ydmykes ved å tas for hardt med andre til stede. Men hva da med min verdighet når hun kaller meg stygge mamma foran svigers?

[Tommage♀♂]

Veldig vanskelig spørsmål å svare helt ærlig på, men jeg skal prøve.

 

Datteren min er og har alltid vært ei blid jente, flink til å leke alene, rolig, veldig forsiktig osv. Før hun ble storesøster var hun ikke så glad i å kose, men nå får jeg gjerne en kos og to=)

 

Lillebror er en helt annen type, vill og gal! Holder oss våkne på nettene, finner på rampestreker hele tiden, klatrer på alt, er sta som et esel og ja... Han er en håndfull for å si det mildt. Men han er veldig kosete også, mye mer kosete og mammedalt enn storesøster, og kommer innom hele tiden og vil ha kos og klem. Ingen gir meg våtere og mer hjertelige kyssenn ham!

 

Jeg elsker barna mine like høyt, og ville ikke vært noen av dem foruten! MEN, jeg blir oftest matt og frustrert av minsten... Det er ham jeg trenger oftest en pause fra, for han er utrolig slitsom, hehe=)

Vet ikke helt om jeg klarer å formidle helt hva jeg mener men..? Poenget er hvertfall at på de verste dagene/nettene føler jeg meg ikke så veldig glad i ham, men da er det frustrasjonen som overtar for fornuften. For han er 100% likestillt med storesøster i hjertet mitt=)

[Anonym bruker]

Synes ikke det høres bra ut når du skriver at du og din jente på 4 år klikker på hverandre. Du som er voksen skal da ikke klikke på ei liten jente på 4 år!! Mitt tips er at dere hadde hatt godt av litt familieterapi.

[FuriLaks]

Jeg vet egentlig ikke hven du kan kontakte. Familieterapeut?

Hva med å overse eller bagatelisere at hun kaller deg stygge mamma? Jeg kommer bare med tanker her jeg altså.

Kan tenke meg at "stygge Mamma" er verre for deg en for henne, at hun ikke legger så mye i det, men ser at du reagerer kraftig på det.

 

Jeg tror du må jobbe med at kontakten mellom dere blir mer positiv, at du gir henne mer positiv oppmerksomhet og overser det negative. Selv om du må spise fjorten kameler i løpet av en dag! Det er tydelig at dere er veldig forskjellige....

[Havfruen med liten fisk]

Mye bunner jo i at jeg ønsker det beste for henne også, ikke mange som syntes en unge som er sånn er spesielt søt. Prøver å vise henne til rette og forklare bl.a. at man ikke tar kontakt med andre ved å skrike mest mulig eller forfølge dem og synge på ett språk bare hun forstår, og nei, det er ikke noe galt med henne. Jaja, jeg forstår det sånn at alle andre bare ville klappet henne mykt på hodet og fortsatt samtalen når ungen står der og hyler stygge mamma. Det er vel sånn det er i disse pedagogiske tider.

[Crazy mama]

Hei.

Jeg tenker at en elsker barna sine like mye, vanligvis. Uansett er det vel slik at en elsker de på forskjellig måte, av forskjellige grunner - kanskje?? Vet ikke jeg, men jeg føler det kanskje slik selv også...

 

Jeg vil råde deg til å lese boken "De utrolige årene", det er en metode som kalles Webster-Stratton, og brukes veldig mye innenfor hjelpesystemet. Jeg har boken selv, og skal lese den når jeg anser tiden som inne. Hos oss er barna så små enda, men jeg tenker at jeg med tid og stunder får godt av noen konstruktive råd. Sjekk ut denne boken, datteren din høres ut som midt i blinken for den type metode!

[Havfruen med liten fisk]

Leste såvidt om den metoden på nettet nå og utifra det jeg leste må jeg bare si: Herregud, har jeg fremstilt barnet mitt som så umulig!?!

Kriminalitet, lav sosio-økonomisk status osv... Det er å ta altfor hardt i. Jeg må si jeg føler dette har gått litt ut av proposjoner, jenta mi er en helt normal lita bærte og jeg en helt vanlig mamma. Med temperement begge to. Dette var jo noe av ett hjertesukk fra en frustrert mor etter en spesielt slitsom dag, men en skal være forsiiktig med det en sier og huske at folk vet bare det en skriver. Uff, nå fikk jeg litt vondt her...

[Tommage♀♂]

Boken er ment som veileder til foreldremed barn med adferdsvansker, for å kunne endre adferden FØR den går av skaftet=)

 

"Omtale

 

Boken er en praktisk veiledning i hvordan du kan takle hverdagslige problemsituasjoner og bekymringer i forhold til barn. Hvordan kommunisere godt? Hvordan bruke ros og belønning? Hva kjennetegner god lek? Hvordan håndtere egen irritasjon? Hvordan møte vanlige problemer som leggerutiner, overdreven ... Les mer

 

Boken er en praktisk veiledning i hvordan du kan takle hverdagslige problemsituasjoner og bekymringer i forhold til barn. Hvordan kommunisere godt? Hvordan bruke ros og belønning? Hva kjennetegner god lek? Hvordan håndtere egen irritasjon? Hvordan møte vanlige problemer som leggerutiner, overdreven TV-titting, stjeling, sengveting, ulydighet og lyving. I boken finner du konkrete forslag til hvordan du trinn for trinn kan møte slike og lignende situasjoner. Ved å lære tilnærminger for å takle disse problemene, kan foreldre begrense barnas atferdsvansker før de kommer ut av kontroll. Boken hendvender seg til foreldre, helse- og sosialarbeidere, pedagoger og andre som forholder seg til barn og deres problemer. Har bibliografi"

[Anonym bruker]

Hei du! Jeg også har ei slik jente! Jeg har riktignok bare henne, ingen søsken å konkurrere med, men hun er like fullt veldig stygg mot meg til tider. (Kaller meg stygge ting, ber meg flytte, dytter meg vekk, sier at jeg må gå vekk for hun vil til pappa og sånne ting..)

Når hun kaller meg stygge ting er vi blitt enige om at det er pappaen som i hovedsak irettesetter henne. Han sier strengt at slik får hun ikke snakke til mammaen sin, mens jeg gjør meg litt lei meg. (Hun blir veldig forvirret når jeg reagerer med sorg mer enn sinne. Prøv det.)

Hvis pappaen ikke er der sier jeg at hun ikke får snakke slik til meg og så går jeg bare fra situasjonen. Det har faktisk blitt bedre, men det tar tid.

Det er skikkelig frustrerende å ha en slik datter innimellom. Jeg skal anonymt innrømme at jeg har smekket henne på hånda mer enn en gang i frustrasjon, men jeg føler nok at jeg-ignorerer-deg-når-du-er-slik-metoden faktisk fungerer.

Lykke, lykke til.

[Havfruen med liten fisk]

Godt å høre at det også er noen andre som opplever noe av det samme!

Jeg lurer på hvordan de kom på å begynne å kalle oss ting? Hun var jo bare verdens søteste baby og har, i alle fall hjemme, fått masse kos og oppmerksomhet. Hun er første barnebarn på begge sider og alle er helt ville etter henne. Det enetse jeg kommer på er barnehagen, de har en gutt der som hun beundrer veldig og som er litt av en rabagast. Men, nå har jeg bestil boka dere anbefalte, så får jeg håpe det er noen gode tips der!

[Anonym bruker]

Man elsker alle sine barn like mye, men på forskjellige måter og grunner. Ingen barn er like og derfor setter man pris på de forskjellighetene de har. Men like elsket er de alle sammen:-)

Glem aldrig at unger spiller hele tiden på foreldrenes følelser, prøver å gi oss dårligsamvittighet for å få viljen sin til slutt. Lukk ørene for de kalle greiene og si til henne at de er ikke pent. Men ta det ikke til deg, for hun vet nesten ikke hva hun gjør.

[Anonym bruker]

Jeg har alltid sagt, jeg elsker barne mine, men det er ikke alltid jeg liker de. Og det gjelder uansett hvilken alder de er i (kanskje spesielt i tenårene)

 

Håper det ordner seg, du har jo fått mange kloke tilbakemeldinger.

[Anonym bruker]

Ta kontakt med helsestasjonen.Ha en tettoppfølging av helsesøster,så kanskje dette løser seg. At jenta di har et problem,er jo helt klart og dette klarer du tydeligvis ikke å løse selv,noe som absolutt ikke trenger å være et nederlag. Et nederlag er det derimot,hvis du ikke søker hjelp når ting ikke lar seg ordne. Håper dette ordner seg for dere.

[Anonym bruker]

Synes det høres ut som sjalusi...Det er vondt for et barn å være sjalu. De skjønner -og forstår ikke hvordan de skal takle en slik situasjon. Derfor er det viktig i en sånn stund at du trekker henne bort fra situasjonen.Setter deg ned sammen med henne og spørr henne hvorfor hun sier slik. Prøv å hjelp henne med å sette ord på det hun føler og tenker. Det er bare på en slik måte dere kan komme til en løsning sammen. Dette gjelder uansett situasjon.Fortell henne hva du tenker og føler når hun sier slike ting til deg. Si til henne at mamma blir lei seg osv. Hvordan er hun mot samboeren ?

 

Det at hun kaller deg "stygge mamma" er nok et rop om oppmerksom het i forhold til deg som mamma. Det er deg hun på en måte vil ha oppmerksomheten fra.Hun ser at det skaper en reaksjon ,og som noen sa lengre oppi her, så er all type oppmerksomhet bedre enn ingen. Det som er så synd er at du får en negativ følelse som gjør at jenta di ikke føler seg noe bra. Også har dere en ond sirkel...

 

Det at dere begge har et stort temperament er noe dere kan ta som en utfordring og prøve å løse sammen.

 

Lykke til og håper at ting løsner snart:)