Den værste helga..

[Pocoyoツ]

Nå blir det nok å komme mye hulter til bulter, men jeg skriver dette egentlig mest som terapi for meg selv.

 

Min søster har en stefamilie, og datteren (15 år)ble plutselig syk for en mnd siden. Hun ble lagt inn på sykehus for testing, og de oppdaget at hun hadde ondartet svulst på hjernen. Denne har vokst i ei rasende fart, og hun begynte med behandling på onsdag. På fredag kom min søster og hennes familie hit og skulle bo hos meg, slik at de lett kunne reise til og fra sykehuset for å være støtte for jenta og hennes familie. Jenta fikk et kraftig epilepsi-liknende anfall fredags kveld, og ble på nytt lagt i CT for scanning. Der fant de ut at svulsten hadde vokst enda litt til. Natt til i går sovnet den lille jenta stille inn. Dette kom som et sjokk både på familie og leger. Hele helga har huset mitt vært fullt av pårørende, og jeg har trøstet så godt jeg kunne. Nå er alle reist, bare ungene mine og jeg er tilbake. Huset er så tomt, og jeg har så mange følelser inni meg som må få komme ut. Jeg føler meg så tom, tygd og utspyttet. Denne helga har vært ei enorm psykisk belastning, og jeg har ingen å lette hjertet mitt til.

Nå må jeg prøve å ta meg sammen slik at jeg kan være til støtte for familie og stefamilie. Jeg må hente meg inn før begravelsen. Gruer meg så sinnsykt!

 

Heldigvis kommer mannen min hjem fra jobb (jobber offshore) på onsdag. Skal bli deilig å slippe å være så alene..

[Monajenten]

Å herregud, stakkars dere!

Kondolerer så mye, så utrolig trist.

Kreft er en helt jævlig sykdom, og krever alt for mange liv:-(

 

Syns du er flink som støtter familien og stefamilien din, og skjønner veldig godt at du er sliten. Stor klem fra meg til deg.

[♥ ♀06+♥♂10+spireimagen ♥]

Huff noe så forferdelig greier. Skjønner godt at dette har vært en fæl helg for deg og en enorm belastning. Hvor gamle er barna dine?

Må være tungt å sitte igjen ja når alle andre har reist. 15år.. altfor tidlig! Så forferdelig trist.

Bruk oss her inne så godt du kan. Vet ikke helt hva jeg kan si,annet enn at jeg føler med deg og sender over en klem.

 

klem..

[NoDoubt]

Off, så forferdelig og urettferdig!!

Sender gode tanker til deg og alle som var glad i jenta!

[Pocoyoツ]

barna er 2,5 år og 3 mnd.

[Pocoyoツ]

Jeg var ikke klar over at jeg kom til å reagere så sterkt når huset ble tomt igjen. Akkurat nå sitter jeg å lurer på om det er mere jeg kunne ha gjort for dem mens de var her. Skulle ønske jeg kunne ta deres smerte. Det er så urettferdig, hun var så ung, hadde jo bare akkurat begynt på livet..

[dama]

den situasjonen du er i, har jeg også vært i..

 

men min varte en hel sommer og så var det plutselig over...

og da sto jeg der, ferdigtygd og spytta ut...

 

det var ganske slitsomt..

 

for på den ene siden ønsker du å glemme deg selv og være der for de som sørger, og på den andre siden så skriker du stille etter påfyll og oppmerksomhet...

 

det tærer enormt på, og i en sånn situasjon er de pårørende ikke i stand til å se hva folk hjelper dem med...

 

du blir på en måte en usynlig hjelper...

man føler seg veldig ensom, har behov for en klapp på skuldra og et takk for innsatsen...

 

 

prøv å slappe av og ta vare på deg selv, og bruk mannen din for det han er verdt når han kommer tilbake..

 

og om en god stund, når søsteren din har fått alt dette på_god_ avstand, kan du nevne det for henne at du syntes denne tiden var vanskelig...

[cherry coke]

Synes dama sa det veldig godt:) Synes fryktelig synd i dere alle som ble rammet av dette. Ung jente, med hele livet foran seg. Det er urettferdig..

 

Ta godt vare på hverandre i denne vanskelige tiden.

[Lykkelig mamma til 2 Prinser]

Hoff dette var bare helt forferdelig sitter her med en kjempe klomp i halsen..

Stakkars dere alle som er nære og kjære til denne Jenta...

15 år er alt alt alt fortidelig..

Jeg synst du har vært kjempe flink å ikke minst til en kjempe god støtte..

Ikke alle som ville gjort det samme som deg å all ære til deg:)

Det vil nok være tomrom og stille rondt deg en stund nå når de har reist..

Men blir bedre når mannen i huset kommer hjem skal du se:) men jeg tror i slike situasjoner så er det ingen fasit men bare være der å støtte er nok det aller beste..

[Pocoyoツ]

Kanskje jeg har uttrykket meg litt dårlig her, for jeg mener ikke at de ikke har vært takknemlige for at jeg har vært her. For det vet jeg så absolutt at de er!

Men jeg var ikke klar over at MIN sorg kom til å bli så stor. I tillegg har jeg vært en skulder å gråte på, og vi har grått sammen, og nå er jeg bare helt nede i kjelleren. Jeg kjenner deres smerte så godt på kroppen, og jeg hadde ikke regnet med det. Jeg kjenner nå at jeg har behov for å prate meg igjennom hele helga, og jeg håper mannen ringer i kveld slik at jeg kan få gjort meg ferdig med dette før jeg tar fatt på "neste runde"