Søndager er en slik familiedag....

[Gjest]

Som ofte ender i et helvete selv om den har vært fin stortsett hele tiden. I dag var diskusjonstema homofili. Familien min er konservative katolikker som sier de godtar og respekterer alt (les: vi er alle likeverdig) - MEN det er liksom så veldig mye som følger med den der debatten.

 

I dag lærte jeg hvert fall at hvis vi godtar homofili, kommer store deler i verden til å si at de er homofile bare fordi det er sånn. For hvis vi godtar forskjeller, godtar vi alt. Da er Norge snart en muslimsk stat. Ikke nok med det, viser statistikken at barn av skilsmisseforeldre gjør det dårlig på skolen (det gjaldt for øvrig ikke i mitt tilfelle, men javel) - og hvis vi lar homofile få adoptere og få barn blir de mobbet. Det er heller ikke bra å ikke leve i en kjernefamilie hvor det ikke er en mor og far. Det at man har en mannlig rollemodell i livet sitt (som ikke kalles pappa) har derfor lite å si. Du blir mobbet som barn av homofile OG hadde du som barn fått valget, hadde du aldri valgt å vokse opp i den familien.

 

Vi må jo skjønne at det er mange heterofile som vil adoptere, og at det er barna det skal tenkes på i denne sammenhengen. Derfor bør ikke homofile få bli foreldre (vi innser jo ikke selv at det faktum at homofile ikke får adoptere er med på å skape disse fordommene i samfunnet som fører til mobbing....)

 

Må jo også nevnes at det er sinnsykt kvalmt å se kjærlighet mellom to personer av samme kjønn. At jeg blir forstyrret av et sygt ekkelt heterofilt par på Rådhusplassen, hvor jenta ligger i armene til gutten som en nyfødtbaby og kliner uhemmet er bare rart. Men hvis et homofilt par leier er det jo bare ekstremt forstyrrende.

 

Men husk, alle er likeverdig. Homofil, Bifil. Heterofil, PEDOFIL. Så lenge de ikke gjør noe med det, bare er det, liksom. Med unntak av heterofile da, selvfølgelig.

[Gjest]

Og hvis du ikke innser dette er du - and I quote; "Ignorant og barnslig og hører bare det du vil høre".

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Ser for meg noen kooozelige middager i familien Siklis nå ja, hvor alle er venner og synger fine sanger så lenge ikke NOEN gjør noe som ikke alle de andre ville gjort. Da blir det baluba da.

 

Jeg er velsignet med en tolerant familie som ikke engang omgås så problemet dukker skjelden opp her i heimen.

[kulepenn]

hva?

[Verbena]

Må bare si at jeg er glad familien din ikke er min. Tror det kunne blit noen heftige krangler ut av det gitt.

Du får bare spy ut her hver søndag!

[Gjest sug lut satan i toern]

Ja, er ikke familie en velsignelse...

[Gjest]

Krangler og krangler. Jeg skriker, de skriker tilbake. Ingen hører på hverandre. Jeg sier alltid at jeg har mistet all respekt for dem... Også er jeg ignorant osv.

 

Jeg vet ikke om det er gleden ved familielivet eller om familien min bare er usedvanlig syk i hodet?

[Gjest sug lut satan i toern]

Det tar potensielt mange år å få seg følgende:

1. Teflon for mesteparten av gørra

2. Aksept hos foreldre for at man er voksen og ergo verd å behandles ordentlig.

3. Evne til å si dra til helvete og faktisk ikke fire en tomme men stå steilt og bratt og gi dem valget om de vil se deg eller ikke, og vil de det så blir det warts and all - og droppe dem lenge nok til at de gir seg. Silent treatment er virksomt, og greiest å gjennomføre når ungene er for små til å få det med seg.

4. Store nok unger til at de også kan informeres og advares og fortelles at nei, bestefar har ikke rett bare fordi han er bestefar, men han er for dum til å forstå det, og du skal ikke endre deg for hans skyld.

 

Dropp familiemiddagene, begrens. Hvor lang tid det tar før man klarer familie uten å få dårlig mage veit jeg ikke, jobber ennå med saken, og mine er virkelig ikke av de verste, tvert i mot. Et godt og praktisk råd i mellomtida er å møtes på nøytral grunn, ikke hjemme hos dem eller deg, og GJØRE noe sammen i stedet for å sitte lenka til den høytidelige middagen med blankt mørkt bord og sølvbestikk (hilsen min mann, dette er hans familietraumesetting - den middagsgreia di).

[Gjest]

Jeg blir lett provosert. Når det gjelder andre i samfunnet klarer jeg å holde kjeft, men når det er familien min har jeg dessverre ikke den samme sperren.

 

Aksept for at man er voksen? Tja, jeg er vel ikke voksen før jeg er godt oppe i 30-årene, og da har jeg sikkert levd et så lett liv at jeg trenger råd og tilsnakk for å kunne fungere som en god borger i samfunnet.

 

Dra til helvete er ikke så vanskelig å si, men å virkelig mene det? Hvordan kan man drive silent treatment? Er det ikke doomed til å komme tilbake til èn? Den som tør bør ha all respekt;-) Men hva familien mener er jo litt viktig til tider, selv om man ikke vil innse det selv... Noe må man vel kanskje bare leve med i taushet.

 

Du skjønner, jeg kommer meg ikke bare unna de familiegreiene med det første. Vi er doomed til å møtes hver søndag, og hvis vi finner på noe sammen, blir det bråk og tull om jeg ikke følger hjem for middag. Neste jeg opplever er æresdrap, so to speak. Tar ikke sjangsen lixm.

 

 

[___________]

Familie er noe dritt.

[Gjest sug lut satan i toern]

Vel, jeg har silent treata begge sider av slekta, den ene tok et halvår og den andre tre måneder, med godt utbytte. Du må faktisk klare å si nei, når de setter på de klamme tommeskruene. Nei, det passer ikke være med hjem etter hva det nå er, jeg har andre planer eller ingen planer og tenkt å fortsette med det. Nei, faktisk ikke. Nei, takk som byr, men nei. Må dere møtes på søndager (kirke?) så velg en annen gudstjeneste eller hva det nå er - marker. Det koster blod men det smaker champis, og ikke spansk champis en gang.

[Gjest]

Savner du ikke litt når du silent treata? En ting er jo at man føler et hat, men man føler jo litt av det motsatte og da..... Jeg klarte å komme meg UT av huset, men jeg tror ikke jeg noensinne kommer til å bli så tøff at jeg kan opponere....

 

Kirke ja. Jeg kan vel i prinsippet gå et annet sted, men er ikke så mye å velge mellom. Og noe aner meg at der jeg tar veien, følger skyggen etter. Det e'kke så lett som det kunne væt.

 

Smaker det som en champis til 11-lapper ++? Kanskje verdt det:p

[Gjest]

Ja, når blir mann annsett som voksen egentlig? Jeg er fortsatt 13 år, hjelper ikke at jeg har bodd for meg selv og klart meg selv i ti år, har mann og barn.

[Gjest sug lut satan i toern]

Ja, det gjør faktisk det. Og jeg har faktisk ikke savna i de periodene, nei. For jeg lar meg ikke behandle sånn. Ikke når jeg har bøyd meg bakover for å få det til, smøget meg rundt alle vanskelige evner og spist kameler mothårs uten annen virkning enn at motparten gikk enda lenger i en eller annen slags barnslig markeringstrang. Jeg trenger ikke folk i livet mitt som det. Og jeg bryter aldri sammen først - jeg kan holde det gående lenge. Det er så mye jeg faktisk må tåle for å omgås at jeg forlanger å få dra den endelige streken sjøl.

Vel, om skyggen følger etter så har du endra en liten ting i skyggen, se det sånn. Som å binde opp blomster dit du vil de skal vokse - etter en stund vokser de den veien uten støtte og du har vist hvem som er garteren her.

[Gjest]

Du er tøff du Suggie, og det beundrer jeg deg for. Jeg lar meg vel praktisk talt ikke behandles slik jeg heller. Men hver gang jeg har forsøkt å si hva jeg mener om behandling har det bare slått tilbake på meg. Jeg ender opp med å ha dårlig samvittighet, og JEG kryper til korset. Selv om jeg er den siste som burde ha gjort det. Jeg beundrer at du ikke bryter sammen først - det gjør jeg i familiesammenhenger uansett hvor sta jeg bestemmer meg for å være.

 

Enten er jeg bare svak, eller så innser jeg at jeg enten må godta ting som det er, eller bare kutte all kontakt. Det siste føles ennå litt for sårt, om ikke mer umulig. Enn hvor champis det smaker.

[Gjest sug lut satan i toern]

Det høres ut som en litt sykt tett familie, om de kan ta seg inn i livet ditt etter forgodtbefinnende. Og det gjør de så lenge du lar døra stå ulåst. Så ja, det koster, men det smaker faktisk mer. Kanskje ikke du kan gjøre det nå, men om et år, to år - du er rundt tjue et sted? Kan ta tid, men en dag gjør du det nesten uten å tenke over det engang. Lover deg.

[Gjest sug lut satan i toern]

Det hjelper forresten enormt om man ikke bor i samme by eller helst land hele tiden, kan du dytte dem til Utlandet, tror du?

[Gjest]

Man savner familien veldig når de bor langt i fra ihvertfall.

[Gjest sug lut satan i toern]

Ja, men er de klamme har det sine fordeler også, så man slipper ha dem innom livet ukentlig.

[Gjest]

Det er en familie opptatt av tradisjoner og kontroll. Om det er tett vet jeg ikke, men trolig. Døren forsøker jeg å låse, men ender alltid opp med å åpne den after all. Jeg er så redd for at jeg ødelegger mer for meg selv enn at jeg gjør meg selv en tjeneste med det....

 

Jeg blir 19 i år ja, så egentlig burde jeg ikke være så avhengig. Men de e'kke lett.

 

Liker for øvrig tanken på å flytte dem til utlandet. Er ikke å forrakte. Hva med Kenya? Eller flytte meg selv - men er ikke så enkelt det heller:p

[Gjest sug lut satan i toern]

Du blir nitten - det er veldig veldig ungt, ikke rart du ikke kan gjøre det ennå. Nitten og med barn - det er et veldig annet utgangspunkt enn jeg hadde. "Egentlig burde jeg ikke være så avhengig" - du har ikke hatt så mange muligheter til ikke å være det, så igjen - det kommer.

[Gjest]

Ja, det er veldig veldig ungt. Men jeg vil jo ikke være avhengig uansett. Jeg tror ikke jeg tjener noe på å gjøre med avhengig. Jeg tror ikke jeg får noe igjen for det annet enn irritasjon for min egen del. Men jeg tar dine ord på at jeg kanskje en dag kommer til et punkt i livet hvor jeg blir tøff, som deg og andre...

[Gjest sug lut satan i toern]

Du er tøff nok, men ikke tung nok. Det kommer med alderen og skyldes ikke mat, men år og bagasje. Bare vent, jeg lover.

[Gjest]

Søren at det ikke skyldes mat. Akkurat nå tygger jeg 8 biter Stimorol Fusion Rasberry'n Peach. Hadde vært greit hvis det hjalp. Men jeg får vel ikke gjøre annet enn å vente til jeg er gammel og grå da.

[Gjest sug lut satan i toern]

Den er god, da - og strawberry/lime og apple/apricot også. Det er bilgodis.

Grå er valgfritt.