Jeg trenger gode råd!

[Noelia]

Kort forklart: Jeg er en jente på 29 som har forelsket meg i en mann med to barn. Han har nettopp brutt ut av ekteskapet. Lurer litt på hvordan deres erfaringer er med det å bli stemor, forholdet til barnas biologiske mor, hvordan han blir og oppfører seg den gang i framtiden vi skal ha barn. Er litt redd for at jeg alltid kommer i skyggen av hans gamle familie, redd for at han aldri vil bli like glad i våre barn, ikke ha den samme gleden som meg den dagen jeg blir gravid.. For han er jo alt dette en repitisjon. Jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for at han og barna skal få det bra sammen. Hadde vært fint å høre om andres erfaringer! Går dette bra? Eller burde jeg sett meg om etter en mann uten barn? Har tenkt tanken selv, men jeg elsker virkelig denne mannen. Han har alle de kvaliteteter jeg har lett etter og da spiller det mindre rolle at han har to nydelige barn....

Hjelp meg! På forhånd takk!

[MaybeAgain]

Vanskelig å gi deg noen konkrete råd her. Jeg kan kun snakke ut i fra egen erfaring.

 

Er sambo med mann som ble separert like før vi traff hverandre og har 1 barn fra før. Sammen har vi et barn + en på vei.

 

Å få barn sammen er unikt og spesielt, uansett hvordan man vrir på det og om man har gjort det før. Det trenger du ikke bekymre deg for.

 

Å forholde seg til stebarn er innimellom koselig og innimellom fryktelig slitsomt. I begynnelsen virker alt veldig enkelt og idyllisk, men ting dukker opp under veis og man må være forberedt på at det er mye "skit" som følger med at tidlugere barn - mest fordi de også har en mor som man på et eller annet nivå må forhlde seg til.

 

Ekskoner er og blir slitsomme. Ihvertfall for 90% av alle nye samboere og stemødre, tror jeg. Min erfaring er særdeles dårlig med sambo sin ekskone....

 

Dette til tross - jeg ville aldri hatt en annen mann )

 

Så lykke til - det går helt sikkert fint, så lenge du er forberedt på noen humper i veien under veis.

 

 

[Anonym bruker]

Så reflektert du er på forhånd! Kompliment til deg!

Jeg heiv meg bare ut i det og møter stadig nye utfordringer som stemamma. Men jeg angrer ikke, fordi jeg elsker mannen min og barnet hans. Ett godt råd er å snakke om forventningene dere har til hverandre og rolle fordelingen som kommer. Da vet du kanskje litt mer hva du går til.

 

Husk, jeg ville gjort det om igjen ; )

 

 

[Anonym bruker]

Å HERREGUD.... LØØØØP!!! Du ANER ikke hva du går inn i..

[Lassi83]

Jeg har vært i akkurat samme posisjon som deg.. vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, men hvis du velger å gå inn i et forhold med han så må du være innstilt på mye tøffe utfordringer. Du kommer til å bli å bli bedre kjent med både dine negative og positive sider, - det er sikkert og visst. Det å innlede et forhold med en som har barn fra før er MYE tøffere enn man tror. Det er så mye man ikke forventer seg. Og når man først er oppi det så kommer det dager der man virkelig angrer seg.

Vær beredt på å svelge kamel etter kamel, og virkelig gi av deg selv.

Det er ikke rom for å være egoistisk som stemor. Det er så mye tanker og følelser som slår rot i deg, at man kan til tider lure på om man er småsprø. Det tar tid før man føler seg komfortabel med rollen sin. Ting tar tid. Jeg har mest lyst til å rope "Løøp!" jeg også, for jeg vet hvor tøft det kan være, men på en annen side så vet jeg at ikke 10 ville hester kan stanse deg når du er forelska, for jeg har vært der selv, så dette må du i grunn finne ut av selv. Jeg ønsker deg lykke til ihvertfall! Du vil kjenne at du lever ihvertfall

 

[Noelia]

Tusen takk!! Godt å høre at det finnes noen der ute som også har gode erfaringer! Leser jo mye på nett og de fleste vil vel kanskje si det samme som noen nevnte lenger ned "Løp"!!!!!

Jeg vet at det er han jeg vil ha, er forberet på opp og nedturer, som par er vi utrolig reflekterte og jeg tror vi allerede har diskutert og analysert det som kan komme av problemer.... Selv om det sikkert blir noe helt annet.

Uannset, MummyAgain, takk for at du tok deg tid til å svare og gi meg litt av din erfaring. Setter også pris alle andre som kommer med sine meninger. Godt å ikke være helt alene om dette!!!

Lykke til alle sammen!!!

[Noelia]

Jeg har tenkt utrolig mye gjennom dette, og det valget jeg nå tar. Føler selv at det er riktig, og jeg vet jo at jeg slettes ikke er den første. Fint at det har gått bra med deg og dere, og at du ville ha gjort det om igjen!! Det betyr jo at det ikke bare finnes mennesker med dårlige erfaringer der ute!

Takk for alle svar!!! Setter pris på alle!!

[*-*]

Hehe, det er morsomt Lassi83, vi pleier også alltid å si at man kjenner at man lever! Og det andre er "det blir i hvertfall ikke kjedelig!". For det blir det ikke. Jeg angrer ikke og ville gjort det igjen, men samtidig er det på mange måter mye mye tøffere enn jeg trodde. Noen ting er enklere, men de rareste ting er mye verre enn antatt på forhånd. Men det går seg til, og hos oss så har vi tilnærmet normale dager med grei harmoni nå etter noen år. Men jeg ville tenkt meg om mange ganger før jeg bega meg inn i noe sånt som dette hvis det var masse konflikter i bånn. Det er vanskelig nok å være stemor om man ikke skal slåss med sinte ekser også.

Jeg ville nok gjort alt jeg kunne for å få ned konfliktnivået ift til mor til barna hvis dette var noe jeg ville satset på. Hvis forholdet mellom din kjærste og hans eks er veldig betent ville jeg vurdert å ligge lavt en liten stund mens kjærsten fikk i oppdrag å forsøke å skape faste og rolige rammer rundt samarbeidet med eksen.

[Anonym bruker]

Mitt råd er: har far et godt samarbeid med mor, Go for it. Er det et dårlig samarbeid, kan jeg love at det ikke blir bedre ...

[Anonym bruker]

Jeg, hadde ikke gjort det igjen. Vi har det bra sammen, og livet er bra så lengebarna hans og eksen hans ikke dominerer alt. Men de tar opp veldig mye plass. Vi har egentlig nok med oss selv, vi har små barn sammen, vi jobber og sliter med for lite barnehageplass, vi har gått ned i lønn og vi skal kjøpe/bygge sammen.

Vi har aldri tid til noe for oss selv, og økonomien kunne vært bedre, annenhver helg høres ikke så mye ut, men det er svært få helger, og tiden strekker ikke til. Så er det alt det andre i hverdagen, taxiservice og foreldremøter og fritidsaktiviteter. Og så er det plassen de tar opp i huset, vi kunne greid oss med et soverom mindre, og aller helst skulle vi nå så gjerne ha hatt en TV stue som de kunne vært i av og til, men det skjer vel knapt for de skal helst være sammen med oss fra de kommer til de går, fra tidlig morgen til sent på kveld. Store unger kunne da greid seg litt alene av og til.

Jeg legger meg før klokka ti, og står oppigjen klokka 5, jeg er våken på natta og ammer og på dagen er det fullt kjør. Å ha en mann som da er temmelig opptatt annet steds både i uke og helg er ikke noe å rope hurra for.

Det er mye jobb å ha barn, han burde jo dele jobben med våre barn halvparten med meg, det gjør han altså ikke. Han tar nok sikkert ikke halvparten av støyten med de andre barna sine heller, så eksen mener jo absolutt han burde stillt opp mer. Men ser en på hans totale innsats ovenfor ungene sine yter han nok mest i forhold til sine særkullsbarn.

Eksen får mer avlastning enn meg, fordi om de ungene er store og våre er små.

Det irriterer meg, alle krever så mye, og jeg har så lite å gi, skulle ønske jeg hadde litt mer overskudd i hverdagen til meg selv og barna mine, og det hadde jeg jo hatt hadde mannen min brukt alt det han gjør på særkullingene på oss i stedet.