Lite aktivitet uke 23..

[Anonym bruker]

Idag er jeg 23+0 og har kjennt tydelige spark i ca 3-4 uker. Men, de siste dagene synes jeg det bare har blitt mer og mer rolig i magen.. Det må også nevnes at jeg sliter med bulimi (har gjort det i snart 10år nå) og har ikke fått denne sykdommen helt under kontroll dessverre=( Vil så gjerne være en god mamma for babyen min og blir så fortvilet når jeg ikke klarer å kvitte meg helt med denne sykdommen.. Har blitt mye bedre siden jeg fant ut jeg var gravid, men ikke helt frisk.. Jeg skjønner jo at det å kaste opp ikke kan være bra for babyen, men bør jeg ringe legen om aktiviteten ikke tar seg opp i magen snart? Hvor ofte skal man kjenne spark når man er så langt på vei? Jeg er så gla i babyen i magen min og jeg forventer ikke at alle skjønner hvordan jeg kan la spiseforstyrrelsen "komme foran" mitt eget barn.. Det er virkelig noe jeg jobber med, men 10 år er nesten halve livet mitt og ikke lett å bli frisk på dagen dessverre..=(

[blond]

Bestill time hos legen din og fortell om bulimien. Ring også IKS (interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser) og få råd der.

 

Lykke til med svangerskap og jobbing med spiseforstyrrelsene, det er noe dritt!

[Gjest]

kan du søke hjelp ang sykdommen? jeg har ikke peiling på bulimi så der kan jeg desverre ikke hjelpe.

 

Men med førstemann kastet jeg nesten alt jeg spiste nesten hele svangerskapet pga sv.skapskvalme og mini var 3200 da han kom så han hadde tatt det han trengte av meg. Men jeg er overvektig da, så jeg har noe å ta av. Vet jo ikke hvordan det er med deg der...

 

Ang liv, det kan jo hende babyen har snudd seg, å nå ligger å spenner inn mot ryggen din? Men hvis du er veldig urolig kan du jo ringe til føden å høre om du kan komme inn å sjekke at alt er ok?

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Både lege og jordmor vet om det.. Jeg prøver å være så åpen og ærlig med de som jeg bare kan. Spurte om det var noen opplegg jeg kunne følge el liknende, men de mente at siden jeg har så "innsikt" trengs det ikke.. PRøvde å forklare det er en ting å ville slutte, en helt annen ting å faktisk gjøre det... Men klare det, det SKAL jeg.. Håper bare jeg ikke har påført jenta mi uopprettelig skade allerede.. Det er det som er min største frykt.. Det og det å evt vidreføre denne sykdommen, for det siste jeg vil er at barnet mitt skal slite med dette også..

[blond]

Min teori er at man ikke kan ta noe vekk uten å erstatte det med noe. Tar du bort spiseforstyrrelsen, hva sitter du igjen med da? Den fyller antakelig store deler av livet ditt. Hva skal du bruke den tiden på hvis du ikke har sf lenger? Det kan skape en enorm tomhetsfølelse, for til tross for det syke og slitsomme er det også trygghet i sf. Det er en del av livet når man har slitt i 10 år og ikke bare bare å ta bort.

 

Finn noe du ønsker å gjøre som du ikke kan per i dag. Finn en motivasjon, hvorfor du vil bli frisk . Jeg tror det er vanskelig å bli frisk hvis du ikke vet hvorfor du skal bli det.

 

Så når du tar bort sf så må du finne andre ting å fylle livet ditt med. Du må finne andre måter å takle følelsene på og først bli dem bevisste.

 

Det finnes avdelinger for sf i Oslo, Stavanger, Skien og Tønsberg. Det er dagavdelinger. Kanskje det er noe for deg?

 

Å være bevisst på hvorfor man misbruker mat er bra, men ikke nok for å bli frisk. Å gå til psykolog for å finne ut, og bearbeide, grunnene til at du utviklet sf kan også være lurt.

 

Bra at jordmor og lege vet om dette! Fint at du tør å si det!

 

Barn lærer av det foreldrene gjør (mer enn hva de sier). De kopierer din måte å gjøre ting på og ditt forhold til mat. Foreldrene har mest å si for hvordan barna blir, men også omgivelsene. Riktignok har foreldre mest å si/størst påvirkningskraft .