Tenketanken Kapittel 2

[Sara Rompompei]

Tid for litt tanke-tømming igjen...

 

Hvor vanlig er det at man i en skilsmisse gjør det man kan for at eksen skal få det bra?

 

Her er mannen sint og lei og såra vonbråten fordi jeg "plutselig" "driter" i hvordan han får det etterpå (dette er da hans ord)

 

Jeg har forholdsvis grei inntekt, jeg er har foreldre som står bak og yter pengehjelp, jeg har mange jeg kan prate ut med og jeg har ikke problemer med å få lån... tilsynelatende i allefall.

Han har ingen rundt seg å prate med, ikke like god inntekt, vanskelig med å få lån og står plutselig helt alene

Jeg skjønner jo at man blir litt sint og sår over en slik forskjell.

Men hvor mye skal jeg la det gå inn over meg liksom.

 

Det er vel naivt å tro at man ikke skal bli litt sinna på partneren i en slik situasjon. Det er nok også naivt å tro at man kan gå igjennom noe sånt og komme ut som perlevenner på den andre siden.

Det er nok alltid minst en som føler seg tråkka på og brukt etter et samlivsbrudd.

 

Problemet her er at jeg føler at det ikke er mitt hovedansvar hvordan han får det etterpå. Det må han selv sørge for.

Nå ble det nå en gang som det ble, og da får han prøve å gjøre det beste ut av det mener nå jeg.

Mens han vil at jeg skal la det nye huset gå fra meg, la oss bruke mere tid så vi begge får et bra sted å bo.

JEG ORKER IKKE DET!!! Og jeg føler det ikke er mitt bord å hjelpe ham her.

 

Og når jeg sier dette, så blir han ekstra sur og lei og såra vonbråten...

Jeg tror jeg skal klare å leve med et "egoist" stempel på meg. "Sviker" kan jeg også leve med. For jeg føler jo ikke at jeg er det. Hva andre må mene får jo være deres sak.

Så får jeg jo bare håpe at ungene klarer å se saken fra sin egen barne-vinkel.

 

SUKK SUKK SUKK.

 

Og sånn går nu dagan...

 

[mamma søker barn-har fått 2]

Dette skal jeg ikke begi meg inn i:o)

Her har jeg ingen erfaring og ingenting å vise til.

 

Men jeg har spørsmål.

Må dere ikke til sånn "tvungen mekling" når dere har barn sammen?

Og hvor brått kom dette på han? For det er jo mulig at han bare trenger litt tid til å venne seg til ny sivilstatus.....

 

Se der ja, nå begynner jeg å bry meg....Som sagt dette har jeg ingen erfaring med så langt (heldigvis)

Men ønsker lykke til og jeg tror ikke det er vanlig at man sørger for at x`en får det bra etter en skillsmisse....

[Graciegirl]

Hei.

 

Dette høres ikke greit ut.

Uten å ha vært i samme situasjon selv skjønner jeg godt at "den andre" er redd og lei. Det høres ut som om det har gått opp for han at han mangler både økonomi og nettverk.

Jeg tror du allerede gjør noe viktig: Du viser empati og forståelse for hvordan han opplever situasjonen. Det er en god egenskap.

Samtidig er dere to voksne mennesker med ansvar for egne liv/valg. (Holder barna utenfor her) Nå står han ovenfor større utfordringer enn deg på noen områder - og det oppleves nok som både urettferdig og skremmende. Men, det er jo han som selv må ta tak i utfordringene.

Dersom du legger til rett for han nå så "synser" jeg at det blir å utsette hans krevende oppgaver. Tipper også at vreden hans også bare vil utsettes, og ikke forsvinne, dersom dere velger vent-å-se utveien.

 

LYKKE TIL

[Maud]

Det er tøffe dager for dere dette. For noen dager siden kjente jeg at jeg ble optimistisk på deres vegne, dere gikk til banken sammen og snakket masse. Hadde tro på at dere skulle komme dere noenlunde greit igjennom dette.

 

Jeg tror du har rett i at det er naivt å tro at dette kan gjennomføres uten at den ene føler seg sviktet, at h*n sitter igjen med svarteper. Det er ikke ditt ansvar at han skal få det bra, men det er kanskje ditt ansvar å sørge for minst mulig bråk. Ikke minst for ungenes del. Jeg tror ikke noe på å gi ham mer tid, jeg tror det er å utsette det som gjør vondt og å trekke plasteret av langsomt (dette tror jeg jeg sa sist også når jeg tenker meg om...)

 

Jeg har blitt sviktet av min (eks)mann en gang. Han fant en annen og forsvant da barnet vårt var nyfødt. Jeg husker jeg syntes han skyldte meg å stille opp og det gjorde han et stykke på veien, både praktisk og økonomisk. Det var imidlertid aldri tvil om at hans viktigste prioritering var det som lå foran ham og jeg var heller aldri i tvil om at min viktigste oppgave lå i å stable på beina en trygg plattform for barnet og meg. Uten ham. Det var også viktig for meg at min videre lykke ikke skulle avhenge av ham som helt tydelig var på vei et annet sted. Tror du mannen din kan skjønne en sånn tankegang? Når du uansett ønsker å prioritere andre ting og en annen tilværelse, hvorfor skal hans liv alene starte opp med at du skal være der? Når tenker han at han er i stand til å stå støtt alene?

 

Mannen din er jo i omtrent samme situasjon som mange kvinner når de blir skilt. Ektefellen har bedre råd og flere muligheter og sjansen for å ende opp som bitter og med et selvbilde som et offer er stor. Vil han se på seg selv på den måten? Ønsker han at verden skal se ham sånn?

 

Barna ser ting etter hvert. Det er vel stor sjanse for at de nå kommer til å synes synd på pappa. Det er liksom de som trenger hans lojalitet aller mest nå. Etter hvert skjønner de at bildet er mer nyansert og ingen synes martyrer er særlig sjarmerende over tid...

 

Lykke til videre! Hvis du gjennomfører det som er riktig og viktig for deg og tar så mye hensyn som du kan uten at dine planer forpurres helt, er jeg sikker på at dette går bra til slutt!

[dritgrei hei hei!]

æsj... dette er så ufattelig slitsomt... hvis det betyr noe, så mener og synser og tror jeg at å ta ansvar for han videre er å fortsette det du vil ut av... han er jo ikke ditt ansvar. Man har vel ansvar for familien sin, og han er/har vært din familie, uten at det har vært det beste for dere... men når du da vil ut av den fusjonen, så er det jo som å be om en sluttpakke eller en "fallskjerm" og det kan jeg ikke tenke meg at vil være til det beste for noen av dere... Jeg kan mest snakke som skilsmissebarn, men for meg som barn var det lettere for meg å forholde meg til den faktiske situasjonen da er adskillelsen var et reelt faktum. mamma for seg pappa for seg, fysisk, psykisk og økonomisk.

 

Lykke til kjære deg, også håper jeg at du klarer å tenke at du skal ta ansvar for deg selv og ungene uten å nødvendigvis tråkke på den sikkert ikke så lykkelige snart eksen. Medmenneskelighet er noe annet enn å ta fult ansvar for sin eks.

 

god klem til deg fra meg