Puncky med nr tre i magen Skrevet 18. april 2008 #1 Skrevet 18. april 2008 Jeg er så lei meg jenter... Jeg tror vi er på vei mot en "dead end" nå. Vi har vært gift i snart sju år, vært sammen i ti. Har to små barn på 4 1/2 og snart to. Har hatt det ganske godt disse årene egentlig, tross for mange tunge tak. Det er utrolig hva forholdet har måttet klare. Nå begynner endelig ting å stabilisere seg for oss. Økonomien er i ferd med å bli grei, det skjer skjelden at vi får purring og inkassovarsler nå (og tro meg, det har vi levd med i mange år!), ungene er utrolig snille og enkle, han har fått jobb i nærheten med en grei årslønn, jeg trives ufattelig godt på skolen... ALT ligger til rette for at ting skal bli skikkelig bra nå, men likevel - nå tror jeg det er i ferd med å gå galt med oss. Det er som om alt vi har vært igjennom før har tatt fokuset bort fra oss to, at vi ikke har lagt merke til at vi ikke har det så greit. Faktisk har vi lurt oss selv til å tro at vi har et så bra, alle andre forteller jo oss det. At vi er det perfekte paret. Det er mye som mangler for oss tror jeg. Vi mangler omsorg for hverandre, og spesielt han for meg. Jeg er ett omsorgsmenneske, så naturlig har jeg mye omsorg for han uansett. Likevel har jeg ikke nok føler jeg. Jeg blir ikke spesielt lei meg hvis han er syk eller har vondt. Føler ikke med han når han er sliten, har ikke lyst til å stelle for han. Føler bare på at det nok en gang blir ekstra mye på meg. Han mangler fullstendig empati for meg føles det. Senest i dag skjedde det noe som for meg beviste det jeg har trodd lenge. Jeg har svært lett for å få urinveisinnfeksjon, og i dag gjorde han noe som indirekte førte til det. Det førte til at jeg blir sittende i stolen med medisiner og ulltepper hele dagen. Jeg ble sint - jeg mistet tross alt en lang og kjempe viktig forelesing rett før eksamen. MEN jeg ble ikke sint fordi han gjorde det han gjorde, jeg ble sint fordi han ikke brydde seg! Det var mer sånn; synd, ditt problem - greie. Jeg sa i en irritert tone at han i det minste kunne si unnskyld. Han sier unnskyld i samme åndedrag mens han prater til jentene. Ingenting mer. Hadde jeg gjort noe som førte til at han fikk så vondt, hadde jeg i det minste hatt dårlig samvittighet. Jeg er så lei meg... Vil ikke at det skal ta slutt, men samtidig tenker jeg at vi fortjener noe mer begge to. Men så var det jentene og da. Hvordan har det vært, dere som har opplevd brudd; har det gjort så vondt? Har det vært så vanskelig å vite hva en skal gjøre? Hva tenker dere om vår situasjon?
Gjest fløyelsgrøt&smørøyet*2pp* Skrevet 18. april 2008 #2 Skrevet 18. april 2008 Vil bare anbefale dere familievernkontoret.. Vi går dit og er veldig fornøyd.. Har hjulpet mye :-)
Lille Vitamin har 3 minier Skrevet 18. april 2008 #3 Skrevet 18. april 2008 Å oppleve brudd er alltid kjempevondt. Og spesielt når det er barn inni bildet, for da sliter man ofte med dårlig samvittighet på toppen. Å vite hva man skal gjøre er også en del av det ja. Det er jo en stor stor beslutning. Man sitter vel egentlig der og venter og ønsker at noen skal komme å fortelle en hva som er rett å gjøre osv. Men det er jo dessverre ikke slik det funker ( I ditt tilfellet tenker jeg at det kanskje hadde vært bra med tid for dere selv? Prøve å skaffe barnevakt en helg å dra på hotell. Prøve å være litt kjærester? Prøve å finne flørten igjen osv. Ikke sikkert det funker, men da er det iallefall prøvd. Og noe av det jeg tror er aller aller viktigst i forhold til det å føle seg "ren" samvittighetsmessig etter et brudd, det er å vite at man iallefall har gjort alt som sto i ens makt før en ga opp. Lykke lykke til! *klem*
Sjefsmegga Skrevet 18. april 2008 #4 Skrevet 18. april 2008 Hei, vil si at personlig har jeg ikke opplevd brudd etter lengre tids forhold, så kan ike komme med så mye der. Men når det kommer til omsorg partene imellom så vil jeg si at du har rett, man skal ha gjensidig omsorg og emati for hveradre hvis et forhold skal kunne fungere og være godt. Skulle min vært like uempatisk så hadde vi had et problem, jeg hadde hypermesis og bekkenløsning og trengte mye hjelp og omsorg. Men vil anbefale rådgiving hos familieværnskontoret i første omgang, kan hjelpe at han får høre litt fra en nøytral tredjepart...
Gjest Skrevet 18. april 2008 #5 Skrevet 18. april 2008 Uten å kjenne dere, høres det for meg ut som du er sliten, og han tar deg for gitt. Når du forteller om forholdet ditt er alt mannen din sin feil - selv følelsene du har for ham. Har dere ingenting å se frem til? Noe å glede dere over? Har dere hvert deres sosialliv? Noen ganger vokser man bare fra hverandre - uten at det trenger å ligge noe mer bak. Men for barnas skyld ville jeg personlig bitt mine følelser sammen - for jeg er lykkelig når barna er lykelig. Snakk med mannen din! Fortell hva du føler. Er skummelt å lese at du tenker at forholdet deres går mot slutten - uten at du først vil prøve en løsning. Hva med å bo litt for dere selv først? Vil du da savne ham? Hva med å søke hjelp! Tenk positivt! Lykke til!
Puncky med nr tre i magen Skrevet 18. april 2008 Forfatter #6 Skrevet 18. april 2008 Beklager, var ikke meningen å legge alt på mannen min altså. Følelsene mine sklir også bort, og som jeg sa har jeg ikke særlig mye omsorg for han heller lenger. Forrige halvår ukependlet mannen min og var svært lite hjemme. Jeg var mye ensom, og gledet meg til han fikk ny jobb, men oppdaget fort at det ikke var han jeg savnet så mye. Det var selskap og hjelp med jentene. Jeg er sliten, fryktelig sliten. Vi har vært igjennom mølla mange ganger, snakket masse om å ta ansvar og hva det betyr. Vi har snakket masse og vi er veldig åpne mot hverandre. Etter hver gang det topper seg og vi snakker ut, endrer det seg en stund før det går inn i samme tralten. De siste gangene har det gått tilbake til samme tralten mye fortere enn før. Han er en smule egoistisk, det er noe han vet godt om selv. Han er oppdratt slik tror jeg, søsteren er også slik. Jeg er vant med at man stiller opp når noen trenger hjelp, og man spør om noen trenger noe før man evt. kaster det. Slik er vi fryktelig forskjellig. Hjelp utenfra har vi ikke prøvd, usikker på hvor vi skal henvende oss. Nå ser jeg ett par som har nevnt familievernkontoret, det skal vi absolutt se nærmere på. Jentene mine er svært viktig for meg, og jeg mistenker at det er de som gjør at vi fortsatt er gift. I hvertfall det siste året... Jeg syns man skal kjempe mye når man har barn, siste jeg ønsker er at de skal bli skilsmissebarn. Spesielt når det ikke går utover dem at vi har det slik vi har det. Men oppi dette har jeg ett behov og... Ett behov for omsorg.
Puncky med nr tre i magen Skrevet 18. april 2008 Forfatter #7 Skrevet 18. april 2008 Er det kommunen som har det?
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå