Fikk en sms nå

[Attpåklatten :-)™]

av ei jente på 18 som trengte noen å prate med.....hun lurte på om hun kunne komme til meg ikveld.

En flott jente som jeg har kjent i mange mange år og som rett og slett ikke orker å prate med sine egne foreldre.........noen ganger er jo vi voksne så fulle av oss selv at vi ikke ser barna........

 

Det gir meg litt vondt i magen, for det er så fælt når de unge har det vondt. Håper jeg kan bidra positivt for henne.....

[coscos]

Jeg er helt sikker på at du kan bidra for denne jenta, om ikke annet enn bare å være en som kan lytte til hva hun har å si. Hun har jo allerede stor tillit til deg, i og med at hun har kontaktet deg og ønsker å prate. Og, utfra hva jeg har lest om deg og din familie, virker det som om dere har store og inkluderende hjerter, og det vet sikkert denne jenta, og derfor hun har tatt kontakt.

 

Skjønner godt at du får vondt i magen. Ikke noe kjekt når barn ikke kan snakke med sine egne foreldre. Men, på den annen side, så er det i hvertfall modi av henne, å ta kontakt med noen andre voksne, slik at hun kan få luftet det hun har på hjertet.

 

Ønsker dere en god samtale!

[dritgrei hei hei!]

Det er fint at ungdommene ber om hjelp fra nære voksne, og om du kjenner foreldrene så kan jo kanskje det positive bidraget fra deg være å hjelpe dem til å få nærere kontakt seg imellom??

[mamma søker barn-har fått 2]

Det håper jeg også.

 

Og så håper jeg at vi kan bidra til at guttene våre tør og ønsker å snakke med oss, når de kommer i den alderen.

 

Jeg har vært heldig i egen oppvekst, ikke den ting som ikke kunne snakkes om......heldigvis....

 

Men jeg gruer meg selvsagt.....for det er ikke sikkert det er alt jeg har lyst til å høre om. Men da får jeg legge meg selv på hylla litt og lytte til guttene i stedet for:o))

[Gjest]

Ååååh, så heldig hun jenta er som har deg!!! Det er desverre ikke så mange tenåringer som har en voksen som de tørr å snakke med, nemlig. Husker det kjempegodt når jeg var i tenårene selv.

 

Mange temaer er kjempevanskelige å snakke med sine egne om, for de klarer ikke holde den nødvendige distansen for å se det fra noe annet enn sin egen vinkel. Foreldregenet var for sterkt..

 

Ta godt vare på den evnen du har!

[Urtete]

For en tilltserklæring!

-Det var det første jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt, Attpåklatten!

 

Jeg er trygg på at du kan bidra med positive innspill til henne!:-)

 

 

 

Det er fælt når de unge har det vondt, og det gjør det enda værre at de ikke kan prate med foreldrene sine. Da er det jammen fint at det finnes noen få andre voksne de kan åpne seg for. Hun er heldig (tross alt) når hun kjenner deg, tenker jeg....:-)

[Maud]

Det er viktig at ungdom finner noen i sin nærhet de kan stole på. I store undersøkelser viser det seg jo at dette er den viktigste forklaringsfaktoren for "løvetannbarn". At det finnes minst en voksen som er der for dem altså.

 

Jeg aner ikke grunnen til at hun ikke vil snakke med foreldrene sine, men tenker også at det er viktig at andre voksne ikke går inn i foreldrenes sted hvis det ikke er strengt tatt nødvendig. Derfor er jeg enig med Dritgrei i at et godt mål for samtalen må være å bygge bro mot foreldrene igjen. Vi andre kan ikke være der stabilt for andres ungdommer uansett (i hvert fall svært sjeldent) og da er det viktig at vi ikke river ned noe som kan bygges opp igjen tenker jeg...

 

Jeg møter mange foreldre i min jobb som er fortvilet over at andre "styrer" med ungene deres uten at de involveres i det hele tatt. Ungdommene forteller en historie som de voksne utenfor tror på og foreldrene blir parkert på sidelinjen. Dessuten synes de aller fleste av oss at det er godt å være til nytte og den som ungdom kommer til. Det er jo en tillitserklæring. Som mamma selv håper jeg imidlertid at andre ikke er for raske til å gå inn i mitt sted. Aller mest håper jeg selvfølgelig som MSB at mine barn fortsetter å komme til meg når det er noe :-)

 

Håper hun bare vil snakke med deg om noe som er "flaut" å snakke med foreldrene om. Prevensjon eller sex eller noe ;-)

[Attpåklatten :-)™]

Det kunne aldri falle meg naturlig å å gå inn og styre andres barn....

Det ligger rett og slett ikke i min natur. Det er jeg tydelig på også overfor de som kommer for å prate...og det har vært noen av dem oppigjennom årenes løp...

 

Jeg kan ikke ordne opp for andre, men jeg kan være åpen og lyttende. Trøstende når det er det som trengs. Jeg kan gi ros og konstruktive tilbakemeldinger, men å gå inn og styre andres liv kunne aldri falle meg inn....

Ei heller ønsker jeg å gå inn som en terapeut, men rett og slett som en venn. Noen ganger trenger de bare et lyttende øre og ikke masse formaninger. Det tror alle vi som er foreldre gir dem nok alikevel.

 

Hun som kommer har et greit nok forhold til foreldrene sine, fylt med alt det livet fylles med i den alderen, men ofte føles det ikke naturlig for ungdom i den alderen å snakke med nettopp foreldrene om alt...

 

Jeg tror rett og slett hun bare trenger en skulder å lene seg inntil akkurat nå og kanskje gråte en skvett eller to. Mange følelser som rører seg i disse kroppene. Hun er verken fylt med konflikter av det voldsomme slaget, ei heller andre alvorlige ting....så jeg velger å være det mennesket jeg pleier når jeg møter ungdommen. Åpen, raus og uten fordømmelse....