Anonym bruker Skrevet 15. april 2008 #1 Skrevet 15. april 2008 Er så rart å føle det sånn, og så rart å være så god venn med han. Rart å bare føle mer for han etterhvert som jeg blir kjent med han... For det var jo jeg som gikk!! Rart å møte familien hans, å skulle forholde meg til han i 18 år eller livet ut... En person jeg ikke kjente så godt.. Snodig hvordan livet ble...men hver dag når jeg ser datteren min inn i øynene forstår jeg at det skulle skje. Hun skulle bli født , det var skjebnebestemt .
Anonym bruker Skrevet 16. april 2008 #2 Skrevet 16. april 2008 Hva har møteplassen med saken og gjøre?
Anonym bruker Skrevet 16. april 2008 #3 Skrevet 16. april 2008 Hehe, prøver å se videre... Men han er en "forstyrrende" faktor Litt dårlig forklart. Jeg skal nok komme over han! :-)
Anonym bruker Skrevet 16. april 2008 #4 Skrevet 16. april 2008 Du kommer nok over han, bare gi det litt tid..
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå