Jeg er en dårlig mor for tiden.

[Anonym bruker]

For det ene barnet mitt. Jeg kjefter og kjefter, han er frekk og ute av kontroll. Babyen bare duller jeg med, han er bare snill og søt. Det er så vondt, jeg klarer ikke å få det til å fungere en ettermiddag en gang uten at det er SOS barnevakten tendenser her hjemme.

Jeg har kommet inn i en ond sirkel, og hjertet mitt blør for eldstemann. Jeg er aleine, og jeg trenger hjelp til å komme på rett kjøl med han igjen.

Han skriker, kaster ting, slår sparker og biter. Jeg har prøvd time out. Holdt på i to timer for å få han til å sitte på stolen. Måtte sitte på han. Han slår seg så vanvittig vrang og blir "gal", og da må jeg ta hardt i han, tvinge holde han fast på fanget. Er dette lov? Eller bra? Men hvis ikke jeg holder han raserer han huset, eller enda værre, begynner å slå hodet sitt i veggen. Hvem skal jeg kontakte for å få hjelp? Føler ikke noe for å snakke med barnehagen, har ikke noe kjemi med kontaktpersonen der, dessuten er han snill og grei der.

Helsesøster? Hjelp meg her, for jeg begynner å bli desperat, og en plass må jeg kunne få hjelp? Samtidig er jeg bekymret for hva de vil tro, har aldri slått han, men han har jo vært så desperat noen ganger, og slått seg i basketakene, og da har han skirike til meg at jeg slår han og er slem.

[Yvonne04&Leon08]

hei. vondt og høre hvordan du har det.

kansje du kan ta kontakt med helsestasjonen og att dem kan hjelpe deg litt=) kansje det er litt søsken sjalusi inni bildet, hadde ei veninne som opplevde dette da hun fikk barn nr 2, hun tok kontakt med helsestasjonen og fikk litt hjelp der, og så var hun flink og få barnevakt til minsten to timer i uka, så hun kunne ta med storesøster og bade i bassenget. håper det ordner seg=) lykke til=)

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Føler så veldig med deg. Har selv to barn, og forstår godt de følelsene du har, i forhold til at man lett blir irritert på størstemann.

Dette er noe jeg opplever selv til stadighet, samtidig som jeg tidvis sliter med dårlig samvittighet overfor den største, som får mye mindre oppmerksomhet fra mamma`n sin enn tidligere.

Slik har jeg det, selv om pappa`n bor sammen med oss, og er til god hjelp. Så når du i tillegg er alene, forstår jeg så utrolig godt at du har det vondt i forhold til dette.

Jeg kan på ingen måte tenke meg at du er en dårlig mor. Det er både normalt og lovlig å ha slike følelser.

Det er også helt normalt, som du helt sikkert vet, at barn som får småsøsken opplever sjalusi. Denne sjalusien kan komme til uttrykk på mange ulike måter.

Det at du holder barnet ditt fast på fanget, når han slår seg "vrang" er det mest riktige du kan gjøre, samtidig som du prøver å roe han så godt det lar seg gjøre. Når barnet så har roet seg ned, så kan du prøve å snakke med barnet om det som har hendt.. Prøv å hjelpe barnet med å finne alternative måter å avreagere på.

Det som også er greit å ha i bakhodet når et barn oppfører seg uakseptabelt, er at det i mange tilfeller søker etter en reaksjon fra fra mamma eller pappa. Det FÅR jo oftest også barnet da, gjerne i form av kjeft/tilsnakk. Dette fører ofte til at barnet blir lei seg/begynner å gråte, og kanskje oppnår Trøst/kos/nærhet. Noe som det i utgangspuntet hadde behov for. Barn velger ikke alltid den letteste veien for å oppnå noe.......

Om jeg kan komme med noen gode råd, er jeg ikke helt sikker på.

Forsåvidt synd at du ikke har noe godt forhold til barnehagen, da man ofte kan få gode råd der, fra noen som faktisk kjenner barnet ditt godt.

Andre steder å søke råd, er jo selvfølgelig helsestasjonen.

I noen kommuner har de et samarbeid mellom helsestasjonen, barnevern og PPT,der familier som sliter med ulike problemer kan få hjelp til å løse disse.

Dersom du har mulighet, så prøv å få barnevakt til den minste, en gang i mellom, slik at du og eldstemann kan finne på hyggelige ting sammen, bare dere to.

Du får uansett trøste deg med at sjalusi oftest gå over etter en stund. Det vil nok dine følelser i forbindelse med dette også gjøre

Prøv iallefall å ikke se på deg selv som en dårlig mor, det er du nok absolutt ikke, så lenge du selv klarer å se problemet i dette!

 

Lykke til, ønskes fra ei som føler med deg!

 

 

[Anonym bruker]

Begynn med å ta kontakt med HS. Der finnes hjelp for dette, men det er ikke ungen som må fikses, det er du og samspillet mellom dere....

 

Du kan også begynne med å sette av tid til bare deg og han(ja, vet det ikke er lett alene, har 2 jeg alltid har vært alene med). Han prøver å få oppmerkomhet fra deg, og ser at er han vanskelig, så kommer du. Han driter i om det er positiv eller negativ oppmerksomhet, bare du ser ham.

 

Du kan stoppe med avstraffelse, og heller overse han ved negativ oppførsel og rose han når han faktisk oppfører seg slik du vil:) Sitter han fint og leker et øyeblikk, så gi han positiv tilbakemelding på det; "jeg ser at du tegner så fint. Det er flott å se:)", " så fint at du vil gå ved siden av meg:)", " du klarte jammen å sette på plass leken:)"(f eks). Der finnes et kursopplegg for dette("De utrolige årene" Webster-Stratton). Hør om de har det i din kommune. Den boka(med samme navn som kurset) kan sikkert kjøpes ellers også. Ellers finnes det andre slike alternativer, som PMT-o f eks.

 

Det blir bare verre dess mer du prøver å straffe det han gjør. Hva vil du oppnå, og hvilke metode klarer du det med? fremelsk det du vil ha, og overse det du ikke vil ha:)

 

Tenk hos deg selv; hva gjør at DU er villig til å gjøre en ekstra innsats? Jo, ros og positive ting:) Og hva føler DU om alt du får er negativt? jo, trass og forbannelse.

 

Jeg har på langt nær perfekte unger, men dette virker faktisk:) Jeg vet jo om disse alternativene til hjelp av en grunn;)

[Anonym bruker]

HI her

 

Vil takke for fine svar.

Jeg skal kontakte helsesøster og iallefall få lettet litt på trykket, for det er som du skriver over samspillet mellom oss som ikke funker. Og det er så vondt og sårt at jeg er redd for å begynne å gråte om jeg skal snakke om det med noen. Men jeg vil nok føle meg mer vel med å snakke med helsesøster da.

 

Jeg skal prøve å bli mer positivt innstilt. Det er vondt å bli så mye sint og irritert på en man elsker så høyt. Og jeg er klar over at jeg har vært altfor negativ innstilt til hani det siste.

 

Har prøvd å overse han når han får slike anfall, men det er jo ikke alltid lett når det går ut over hus og invertar, og i tillegg hans egen sikkerhet.

 

Men en positiv hverdag er vi jo ute etter begge to, så jeg får ta meg kraftig sammen nå. Hjalp bare å lette litt på trykket her og, og ettermiddagen og kvelden gikk ganske fint, så det er vel håp:)

[Anonym bruker]

anonym over deg her:)

 

Du skal stoppe det som er farlig av oppførselen, men ikke gå inn i "kamp" om det. Bare gi kort konsis beskjed om at det der går IKKE å gjøre, og fjerne ungen fra det farlige. Så overser du igjen. Ikke hold ungen fast, det bare forverrer alt. Jeg vet det av erfaring.

 

Du sliter deg ut om du skal prøve å vinne hver eneste kamp, og alt blir negativt. Det blir en veldig ond sirkel.

 

Jeg vet det krever å komme ut av den, men tenk på resultatet:)

 

Det er du som er voksen og vet at du kan oppføre deg annerledes og tvinge deg selv til det. Barn klarer ikke dette på samme måten. Derfor må du være den som endrer deg først. Han vil følge etter. Eksempelets makt er stor:)

 

Tilby å spille spill eller leke med lego/biler med han, ikke vent til han spør. Du kan kjenne det som tvang/"motbydelig", men gjør det med innlevelse. Det trengs bare 10 minutter av og til i løpet av dagen for at det skal hjelpe:)

 

Jeg har en med ADHD og en med adferdsvansker pga språkvansker, så jeg snakker av erfaring her;)

[Anonym bruker]

Takk for gode innspill:)

Jeg tar dette til meg, for jeg føler veldig at det er riktig.

Det er flere som har sagt til meg gjør sånn og sånn (timeout, kjeft osv), men har vel alltid følt at dette bare gjør ting værre, men samtidig har jeg vært så sliten, lei og frustrert noen ganger at jeg bare kjefter for å få ut egen aggresjon. Vet jo at dette ikke er riktig, derav overskriften på tråden.

 

[Anonym bruker]

Jeg har vært der du er, jeg også Det går an å få det bedre:) Du er ikke en dårlig mor, men en sliten en som ikke klarer å se løsningen. Du ser jo at det er et problem, dermed vil jeg si du er en god mor:)

 

Å gjøre noen av de tingene jeg har skrevet, vil føre til at du til tider føler at du går på akkord med deg selv; du kjenner på sinne og irritasjon, men skal ta deg sammen og si/gjøre noe positivt. Det er forferdelig vanskelig og føles på en måte feil. Men vet du; det gjør den forskjellen som må til:) Det vil faktisk føre til at du også kjenner deg bedre:)

 

Å kjefte vil ikke føre til at ungen vet hva som er riktig for å få positiv oppmerksomhet, bare at han vet at det han gjør er feil.....

 

Dette klarer du fint, det er jeg sikker på Og ta imot hjelp om du får tilbudet. Det er mange i samme situasjon, og derfor finnes hjelpen. Det som skal til for å få hjelpen, er at du åpner deg for de som kan sette det igang. Det gjør ingenting om du gråter - det har de (også HS) opplevd før.