Det er ikke lett dette med mine,dine og våre barn...

[jente08&jente2010<3]

jeg vokste selv opp med skilte foreldre, som sendte meg frem og tilbake, kranglet så fort de så hverandre.

hadde det ikke vært for stemoren min, hadde nok tiden blitt veldig tøff. hun stilte opp, ordnet opp i alt. og ikke minst, var en enorm støtte for meg. jeg så alltid opp til henne. selv om hun var 12 år yngre enn faren min. jeg syns det er tøft å ta på seg et sånn ansvar. da jeg flyttet til min far da jeg var 11 år, tok hun imot meg med åpne armer. klart, det har vært mye vondt, som konfirmasjoner osv, det var en dag da min mor ikke kunne møte opp, ettersom min far var til stede. sånn har det alltid vært. men den som ordnet en perfekt dag til meg, var min stemor:) hun er et supert menneske. samme da datteren min ble døpt for noen uker siden, kom ikke min mor, med samme grunn som i min konfirmasjon, men min stemor og far kom. og gjorde det nok en gang til en kjempefin dag:) all ære til henne.

jeg hadde aldri selv trodd jeg skulle bli stemor til noen, men da jeg traff kjærligheten i mitt liv, hadde han en liten sønn fra før.

jeg tok fatt på oppgaven med at han skulle trives hos oss med liv og lyst. men etter år med motarbeid fra biomor, og hennes familie begynner jeg nå å gi opp..merker jeg gruer meg så jeg har vondt i magen til han kommer.

hvorfor må det være sånn?hvorfor klarer ikke jeg, som min stemor gjorde, å gi blaffen, og gjøre det til en super helg, selv om biomor har gjort alt for å ødelegge? føler meg som et skikkelig dårlig menneske:(

føler jeg dytter mine vonde følelser på gutten. selv om jeg gjør alt for å ikke vise det.

er jo ikke hans skyld at mora er sånn:(

måtte bare få ut noen tanker...!

takk:)

[Mama,sunshine-kid og lillesøs]

Ære være mennesker som din stemor, og deg! Alle barn er uskyldige parter i en skilsmisse, og skal derfor skjermes for de voksnes konflikter. Men det er jammen ikke lett. Godt det finnes noen som klarer det og gjør skam på statistikken om at skilsmisse barn er dårligere på skolen, havner i konflikter bla, bal, bla.

Jeg har også vokst opp i ett mine-dine-våre-barn-hjem, og opplevd at min mor har vært kald og avvisende mot sine stebarn. Hun er det enda, nå som vi alle er voksne og det sårer og irriterer meg. Hun straffer minestesøsken for noe de ikke kan noe for.Kjenner meg derfor litt igjen i det du skriver og har bestemt meg for at jeg skal være så snill, grei og rettferdig til mine stebarn som jeg overhode kan, og forsøke å ha et godt, men svært distansert, forhold til moren.

Vi får bare gjøre så godt vi kan og prøve å holde barna utenfor!

 

Lykke til videre.

[:::) Frøken Velferdsrett]

stemoren din hadde sikkert masse vonde følelser hun også. det var sikkert ganger hun hadde komp i magen og gråten kom. det er ikke lett og gi blaffen i et menneske som man i ganske stor grad må ha et forhold til.

 

MEN stemoren din var der for deg, selv om det sikkert gjorde vondt, og selv om klompen i magen ofte var der. og jeg kan bande på at om du spør henne nå så sier hun at det var værd alt sammen.

du må bare prøve så godt du kan og kosentrere deg om gutten og ikke mor. du blir mer harhudet etter vært. bare pass på at du selv ikke blir kald. du kan godt bli det ovenfor mor, men ikke ovenfor omverden.

jeg merker selv at det er lett og føre det vonde med seg til barna. fordi det er de saken dreier seg om. men vi må bare minne oss selv på at det ikke er de som gjør noe galt. og ikke de som er skyld i alt.

 

lykke til. du gjør helt sikkert en fantastisk jobb.

[Gjest]

Jeg hadde vel egentlig bare lyst til å gi deg en liten klem. For å vise deg at jeg forstår at du synes det er tøft og kanskje litt for mange kameler å svelge som stemor. Men jeg vil også råde deg til å ikke gi opp enda.. Jeg er sikker på at din stemor har hatt mange av de samme kvalene som deg. Og mang en kveld sittet med samme tanker om å gi opp! - Kan du ikke ta en prat med henne da? Spør henne?

 

Jeg har hatt mine stunder som stemor som jeg overhodet ikke har villet unne noen andre. Ikke mine værste fiender en gang. Det er vondt og vanskelig å takle, og mange kameler som man må svelge.

 

Jeg bruker min bestemor som mitt orakel. Hun er ikke min biologiske bestemor, men giftet seg med min bestefar da pappa var 9 år. Og fikk med det 5 barn ekstra i familien sin. - Ikke alltid en dans på roser. Men hun har holdt ut, og i dag er hun den eneste på min fars side som behandler alle barnebarna som sine egne!