Hva skal jeg gjøre? Laaangt.. *sorry*

[Anonym bruker]

Jeg bor på min samboers hjemplass. Har familien min 1t. og 30 min. unna. Han fam. har vi lite/ingen kontakt med. Det har skjedd mye i familien der, å han er ikke veldig glad i å ha kontakt med så mange av dem (faren drikker og moren stiller ikke opp for barna sine).

Det hele startet da jeg ble gravd. Det var ikke planlagt, men vi var begge enige om at dette barnet ville vi ha, dette skulle vi klare.

Vi bodde i en liten leilighet i byen, så vi måtte flytte. Vi flyttet da ca. 30 min. (med bil) unna byen. Der hadde vi ingen kjente eller noe. Jeg hadde fått få, men gode venner i byn. Men de mistet jeg litt kontakt med når vi flyttet på landet.

Mens vi bodde der, så måtte jeg kjøre samboer på jobb, men han skulle ta lappen før babyen kom. Det krevdes egentlig også av jobben, for at han skulle bli fast ansatt. Men jeg kjørte han til jobb da, og henten han. Han jobber skift, så det ble jo tidlig og seint ut å kjøre. Så hadde han dagvakt så kjørte jeg 1 time på morgenen og 1 time på ettermiddagen. I tillegg så gjorde han ingeting hjemme.

Dum so mjeg var så sa jeg til han at det er greit nå (for jeg var sykemeldt), men når babyen kommer, da må du skjerpe deg igjen. Han hadde vært kjempeflink før vi flyttet oppover. Så regner bare med at det var en periode, å at han var sliten.

 

Så blir babyen født. Han har da fri de 2 ukene. Men han gjør ingenting hjemme. Ingenting med babyen heller, foruten kosen.

De 2 ukene gikk fort, å han begynte å jobbe. Han hadde ikke klart å ta lappen før babyen kom. Han hadde 1 år på seg, å det som sto igjen, ca. et halvt åt før babyen kom, var kun teori og oppkjøring. Men han gadde ikke lese, ble bare sur om jeg sa noe på det. Så jeg bruke 20 000 kr. av mine penger (gaver o.l) på lappen hans. Men han fikk ikke tatt den.

Så når han begynte å jobbe igjen, så var det jeg som måtte ut å kjøre i tide og utide for å få han til/fra jobben. Å da måtte jeg jo ta med lille babyen. Han hadde magesmerter de første mnd. å skrek mye. Så ofte måtte jeg jo ut å kjøre, selv om lille akkurat hadde sovnet. Eller at jeg akkurat hadde sovnet.

Men det brydde ikke samboer seg om tydeligvis. Jeg gråt å fortalte han hvor sliten jeg var. Men han var bare kald. Alt ble bare stress om HAN måtte begynne å spør andre, å så ble han sur. Det eneste han sa var "skal du ikke kjøre meg da liksom". Ikke noe trøst eller forståelse.. Etter hvert så begynte jeg å stenge av følelsene mine. Jeg orket ikke å bry meg om hva han gjorde.

 

Han gjorde heller aldri noe i huset. Jeg måtte kjøre, ta babyen, leilighet å alt. En ting jeg spurte om han kunne henge opp når vi flytta inn, ligger den enda (1 1/5 år etter vi flytta inn)! En skapdør som datt ned, han sa bare at han ikke hadde verktøy til å henge den opp (han kikket ikke på den engang). Den sto pent inntil skapet i 6 mnd. (!) før jeg ble dritt lei å hang den opp, med en enkel stjærneskrutrekker!

Han klarer ikke å ta en eneste avgjørelse. Ikke ta et eneste valg! Vil ikke snakke om noe..

 

Ja, det er myyye myye mer. Men saken er at nå skal vi flytte fra landet, å jeg er usikker på om jeg vil flytte sammen med han, eller flytte hjem til familien min igjen. Jeg er veldig familiekjær, å her føler jeg meg veldig alene. Han er sur for at jeg vil flytte vekk fra landet, sikkert redd for hva jeg vil gjøre etterpå. Men han vet jeg ikke trives, så han er jo virkelig ikke intressert i at jeg skal ha det bra virker det som. Syns jeg har godtatt mye fra han.

 

Men jeg føler ikke noe for han lengere. Sex/nærhet har vi ikke hatt på evigheter. Hele typen gjør meg kvalm, å jeg takler ikke at han skal holde rundt meg engang..

Jeg har hele tiden ville hatt en famile, at lille skulle ha to foreldre som elsker hverandre. Men har han det ikke bedre med en mamma som også har det bra? Jeg vil jo at han skal se mye til pappan sin fordet.. Men jeg vet ikke om jeg orker å være sammen med han.. Leve i et forhold uten gjensidig kjærlighet høres ikke så bra ut..

 

Vi har også forskjellige meninger om barneoppdragelse. Han vil liksom ikke høre på noe eller noen. Han vil heller ikke dra på badestranda, spille spill (bare data/playstation), gå turer osv. Han er så negativ hele tiden! Å vil ikke gjøre noe.. Han vil bare gi lillegutt gaver, dyre reiser til syden osv. Men det er jo ikke det et barn trenger. Han kan ha det like fint på hytt, eller i en dyrepark..

 

Huff og æsj.. Dette ble langt, å sikker en veldig hakkete historie fordi jeg har glemt ting. Men jeg vet jo hva jeg burde.. Men det er så vanskelig å ta det skrittet å faktisk gå..

Å det er ikke bare han som har feil asså. Men jeg har spurt han om hva jeg burde forbedre meg med.. Men han sier bare "du er perfekt du". Men det vet jo jeg også at jeg ikke er. Men da er det veldig vanskelig for meg å forandre på noe, når jeg ikke vet hva..

 

Er ikke det eneste rett å finne seg noe eget da?

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si en ting: Jeg hadde reist fra han og flyttet nærmere min familie. Om det er meningen at dere skal være sammen, så finner dere sammen igjen. Jeg dro fra min ex som jobbet 24 timer i døgnet. Jeg var ensom og trist. Klarte meg supert som alenemor. Ting blei faktisk enklere når jeg blei alene. Da tok jeg mer tak i meg selv, og sluttet å kretse hele hverdagen min rundt han. Nå har jeg en ny mann, ett nytt barn på vei og angrer ikke ett minutt på at jeg dro.

 

Lykke til. tenk på deg selv.

[Anne-B.]

Flytt fra ham. Han er ikke moden og voksen nok til å være i et forhold med barn. Mest sannsynligvis lever han i sin egen verden, den karen der. Det var vanskelig for meg å ta det skrittet og, men til slutt gjorde jeg det, og det var det beste.

 

 

[Anonym bruker]

Finn deg noe eget. Du blir jo helt utslitt av å drasse rundt på sånt oppskrap!!! Sorry uttrykket! Du har jo gjort alt for ham uten at han har satt pris på det, så nå er det din tur. La han få sitte igjen og smake på alenetilværelsen, og jeg er sikker på at du finner en som vil være glad for det du gjør for han. Du har jo hvertfall lært noe av dette forholdet, nemlig hva du IKKE vil ha neste gang.

[Anonym bruker]

For en type...blir helt oppgitt.

Og det store spm: hvorfor ikke tvinge ham til å bruke offentlig transport???? DA hadde han nok fått fart på seg.

 

Men ville droppa hele fyren ja.

[Anonym bruker]

Oj, som jeg kjenner meg igjen i denne historien.

Stakkar deg, du er nok utmattet. Er typen din rusavhengig på noen måte? Du beskriver hvordan det er å bo med en rusavhengig.

Jeg har holdt på som deg i mange år, men nå har samboeren min blitt rusfri og et fantstisk mye bedre menneske. Når jeg tenker tilbake på all tilrettelegging jeg har gjort for at han skal få holde på med sitt stakkarslie liv, skammer jeg meg.

 

Jeg sier ikke at din mann er rusavhengig, for det vet jeg ingenting om, men han høres ganske ubrukelig ut uansett.

 

Du høres ut som ei driftig dame som ikke er redd for å ta i et tak, og hvis ikke du kommer noen vei med han, så er jeg sikker på du klarer deg bedre uten han. Sett iallefall grenser for deg selv, og slutt å sy puter under armene hans. Jeg brukte syv år på å innse det.

[Anonym bruker]

Tusen hjertelig takk for gode og fine svar alle sammen!

 

Grunnen til at han ikke kan ta buss er fordi det går ikke så bra med busser her på landet, han jobber i tillegg 5 skift så han jobber til veldig ugunstige tider. Han kunne nok ha tatt bussen hjem eller ned noen ganger. Men om jeg bare nevner buss så får han jo helt noja, å blir sur, på MEG! Nå har jeg nesten sluttet å kjøre han, for han har fått en annen på skiftet til å gjøre det. Men før det så klarte jeg jo ikke å si nei, jeg elsket han jo. Men det gjør jeg ikke nå lengere...

 

Hehe jeg måtte smile litt når du sammenlignet han med en rusmisbruker=) For han er ikke det asså. Men ja, han er udugelig, å tar ikke fatt i noen ting. Tar ingen tlf. eller noe. Han bare jobber, ellers ligger han på sofan.

 

Jeg vet nok hva jeg må gjøre, selv om han komemr til å love gull og grønne skoger. Men det har jeg hørt før. Jeg sa en gang at han måtte skjerpe seg, spess. med lillegutt, ellers stakk jeg. Han begynte da å bade sønnen sin, bytte bleie på han osv. da han var 8 mnd.! Men ingenting annet har han gjort..

 

Takk igjen for fine svar! =)

 

HI