Hva skal jeg gjøre? Laaangt.. *sorry*

[Anonym bruker]

Jeg bor på min samboers hjemplass. Har familien min 1t. og 30 min. unna. Han fam. har vi lite/ingen kontakt med. Det har skjedd mye i familien der, å han er ikke veldig glad i å ha kontakt med så mange av dem (faren drikker og moren stiller ikke opp for barna sine).

Det hele startet da jeg ble gravd. Det var ikke planlagt, men vi var begge enige om at dette barnet ville vi ha, dette skulle vi klare.

Vi bodde i en liten leilighet i byen, så vi måtte flytte. Vi flyttet da ca. 30 min. (med bil) unna byen. Der hadde vi ingen kjente eller noe. Jeg hadde fått få, men gode venner i byn. Men de mistet jeg litt kontakt med når vi flyttet på landet.

Mens vi bodde der, så måtte jeg kjøre samboer på jobb, men han skulle ta lappen før babyen kom. Det krevdes egentlig også av jobben, for at han skulle bli fast ansatt. Men jeg kjørte han til jobb da, og henten han. Han jobber skift, så det ble jo tidlig og seint ut å kjøre. Så hadde han dagvakt så kjørte jeg 1 time på morgenen og 1 time på ettermiddagen. I tillegg så gjorde han ingeting hjemme.

Dum so mjeg var så sa jeg til han at det er greit nå (for jeg var sykemeldt), men når babyen kommer, da må du skjerpe deg igjen. Han hadde vært kjempeflink før vi flyttet oppover. Så regner bare med at det var en periode, å at han var sliten.

 

Så blir babyen født. Han har da fri de 2 ukene. Men han gjør ingenting hjemme. Ingenting med babyen heller, foruten kosen.

De 2 ukene gikk fort, å han begynte å jobbe. Han hadde ikke klart å ta lappen før babyen kom. Han hadde 1 år på seg, å det som sto igjen, ca. et halvt åt før babyen kom, var kun teori og oppkjøring. Men han gadde ikke lese, ble bare sur om jeg sa noe på det. Så jeg bruke 20 000 kr. av mine penger (gaver o.l) på lappen hans. Men han fikk ikke tatt den.

Så når han begynte å jobbe igjen, så var det jeg som måtte ut å kjøre i tide og utide for å få han til/fra jobben. Å da måtte jeg jo ta med lille babyen. Han hadde magesmerter de første mnd. å skrek mye. Så ofte måtte jeg jo ut å kjøre, selv om lille akkurat hadde sovnet. Eller at jeg akkurat hadde sovnet.

Men det brydde ikke samboer seg om tydeligvis. Jeg gråt å fortalte han hvor sliten jeg var. Men han var bare kald. Alt ble bare stress om HAN måtte begynne å spør andre, å så ble han sur. Det eneste han sa var "skal du ikke kjøre meg da liksom". Ikke noe trøst eller forståelse.. Etter hvert så begynte jeg å stenge av følelsene mine. Jeg orket ikke å bry meg om hva han gjorde.

 

Han gjorde heller aldri noe i huset. Jeg måtte kjøre, ta babyen, leilighet å alt. En ting jeg spurte om han kunne henge opp når vi flytta inn, ligger den enda (1 1/5 år etter vi flytta inn)! En skapdør som datt ned, han sa bare at han ikke hadde verktøy til å henge den opp (han kikket ikke på den engang). Den sto pent inntil skapet i 6 mnd. (!) før jeg ble dritt lei å hang den opp, med en enkel stjærneskrutrekker!

Han klarer ikke å ta en eneste avgjørelse. Ikke ta et eneste valg! Vil ikke snakke om noe..

 

Ja, det er myyye myye mer. Men saken er at nå skal vi flytte fra landet, å jeg er usikker på om jeg vil flytte sammen med han, eller flytte hjem til familien min igjen. Jeg er veldig familiekjær, å her føler jeg meg veldig alene. Han er sur for at jeg vil flytte vekk fra landet, sikkert redd for hva jeg vil gjøre etterpå. Men han vet jeg ikke trives, så han er jo virkelig ikke intressert i at jeg skal ha det bra virker det som. Syns jeg har godtatt mye fra han.

 

Men jeg føler ikke noe for han lengere. Sex/nærhet har vi ikke hatt på evigheter. Hele typen gjør meg kvalm, å jeg takler ikke at han skal holde rundt meg engang..

Jeg har hele tiden ville hatt en famile, at lille skulle ha to foreldre som elsker hverandre. Men har han det ikke bedre med en mamma som også har det bra? Jeg vil jo at han skal se mye til pappan sin fordet.. Men jeg vet ikke om jeg orker å være sammen med han.. Leve i et forhold uten gjensidig kjærlighet høres ikke så bra ut..

 

Vi har også forskjellige meninger om barneoppdragelse. Han vil liksom ikke høre på noe eller noen. Han vil heller ikke dra på badestranda, spille spill (bare data/playstation), gå turer osv. Han er så negativ hele tiden! Å vil ikke gjøre noe.. Han vil bare gi lillegutt gaver, dyre reiser til syden osv. Men det er jo ikke det et barn trenger. Han kan ha det like fint på hytt, eller i en dyrepark..

 

Huff og æsj.. Dette ble langt, å sikker en veldig hakkete historie fordi jeg har glemt ting. Men jeg vet jo hva jeg burde.. Men det er så vanskelig å ta det skrittet å faktisk gå..

Å det er ikke bare han som har feil asså. Men jeg har spurt han om hva jeg burde forbedre meg med.. Men han sier bare "du er perfekt du". Men det vet jo jeg også at jeg ikke er. Men da er det veldig vanskelig for meg å forandre på noe, når jeg ikke vet hva..

 

Er ikke det eneste rett å finne seg noe eget da?

[2 søte]

dette er ikke ditt ansvar å forbedre deg og gjøre deg perfekt for at han skal gidde!! du må ta ansvar for deg, og han for seg, og om han ikke skjerper seg så er det ikke annet å gjøre. bf her er lignende, gidder ikke noe, sjuskete, egosentrisk osv, jeg skjønte det når jeg ble gravid og da var det ikke annet å gjøre enn å stikke. jeg er mye lykkeligere alene enn jeg noen sinne hadde blitt med han. så det er vel ikke så vanskelig å skjønne at jeg syns du bør flytte fra han. ¨økonomisk vil alt ordne seg! og det er nok tøft den første tiden, men alt er enklere når du vet det er du alene som må dra lasset!

 

håper det ordner seg med deg da, at du ikke mister helt motet når det kommer til stykke, uansett hva du gjør:)

[Anonym bruker]

Beklager å måtte si det, men dette er noe av det verste jeg har hørt.. Samboeren din høres rett og slett utrolig lat og egoistisk ut. De fleste mennesker forstår at man må gjøre en innsats for å oppnå noe her i livet, det handler også om selvrespekt. Samboeren din trenger tydeligvis å stikke fingeren i jorden og se hvor han befinner seg, samt innse hva som er de naturlige konsekvensene av å oppføre seg slik han gjør.

 

Synes det er hårresisende at du betaler for at han skal ta lappen, slik at han skal komme seg på jobb! Og når han ikke gidder å gjøre den innsatsen det krever å få seg førerkort, så kjører du han.. Helt utrolig. Du blir helt klart utnyttet, og det har kommet så langt at du tydeligvis begynner å sette spørsmålstegn ved deg selv- Siden du er i tvil: Dette er ikke normalt, og jeg tror få andre hadde funnet seg i slik oppførsel fra samboeren sin.

 

Du klarer deg helt fint alene, og du slipper å leve i et samliv som kommer til å bryte deg ned. Lykke til videre:-)

[Anonym bruker]

Ja, det er nettopp det.. Jeg tviler. Men det er fordi jeg ikke føler at jeg har grunn til å gå. Han er jo tross alt ikke utro, å han er jo ikke fysisk voldelig. Så jeg tror at jeg ikke har grunn til å gå.. Men ser jo at jeg har det...

 

Tusen takk for fine og gode svar begge to=)

[Gjest marie-s]

Men kjære deg, klart du har grunn til å gå om du ikke har følelser for han lenger. Men for all del ikke flytt ut av landet med han ennå, si hvordan du har det, la han bevise i f.eks. minst 6 mnd at han virkelig vil ha dere. Påå denne tiden bør han jo vise seg at han er dere verdig med å ta del i teng uten at du trenger å be han om det, som f.eks rydde, ta lappen, stelle barnet osv.

[Anonym bruker]

Med landet så mener jeg bondelandet..=P

 

Jeg har sagt i fra til han mange ganger. Å han skjerper seg litt, med noe, å så er det samme regla. Men jeg har merket at jeg blir jo ikke noe mer glad i han selv om han gjør noe nå.

 

Å jeg tror ikke følelsene mine kommer tilbake uansett hva han gjør. Da måtte han ha hørt på meg før..

 

Takker for svar=)

[Gjest marie-s]

Men da vet du nok svaret selv på hva du må gjøre, selv om det er tungt. Jeg har selv vokst opp med foreldre som kun bodde sammen p.g.a. meg og det er ikke noe hyggelig å vokse opp med.