Hjelp meg..dette blir nok litt langt

[Anonym bruker]

Jeg sitter hjemme å griner og griner. er 6 måneder på vei og lurer fælt på om denne babyen kommer til å få oppleve at mor og far bor sammen. dette er vår andre, vi har en datter på to fra før.skikkelig pappajente.

Jeg har store problemer i forhold til min far som jeg tror egentlig er roten til mye i livet mitt. har kuttet han ut av livet mitt nettopp, men det er ikke det det dreier seg om akkurat nå.

Jeg og samboeren min har akkurat vært sammen i 4 år.jeg føler å ha møtt min store kjærlighet på en måte...jeg vet at å finne noen man kan få de rette følelsene for, er vanskelig.problemet er at jeg har en sånn følelse at han ikke føler det like sterkt som meg..han er vel glad i meg men tror ikke det er noe mer enn det. det virker som han mener barna er det som skal holde familien sammen.. men hva med oss,som liksom skal være hele bindeleddet.?

jeg kan sitte en hel helg å gråte å ikke si noe uten at han bryr seg eller hvertfall viser det..han viser meg ingen omsorg..

hadde det vært han som hadde sittet der ville jeg satt meg ved han med en gang, å blitt redd ikke minst, for jeg ville ikke ønsket å sett han hatt det vondt..men han unngår meg. unngår problemer,de vil han helst skyve under matten. vi har vært på hyttetur med svigers i helgen.jeg gråt både lørdag og søndag.men prøvde å skjule meg litt da,ikke så trivelig når man er på tur.men de må ha observert noe.men ingen sa noe.vi snakket knapt sammen i hele går.inatt lå jeg på gjesterommet.en sjelden gang sier det pang!!jeg får et enormt behov for å snakke med noen,be om råd.så jeg treffer en venninne for å få lettet på trykket. føles litt bedre,men me samme jeg kommer hjem faller humøret ned igjen.vi kommuniserer ikke.

jeg har alltid vært en veeeeldig åpen person, har aldri hatt problemer med å si det jeg tenker og føler.kan kanskje være litt for åpen desverre. både når det gjelder partnere og andre forhold. men med samboeren min blir det en slags sperre, og jeg vet ikke hvorfor.kanskje er det fordi han ikke åpner seg for meg?

nesten hver 14 dag eller oftere eller sjeldnere har vi et problem,det dreier seg alltid om at jeg føler han ikke er glad i meg,viser ingen oppmersomhet ovenfor meg i det hele tatt, og sex,hva er det???

ender opp med å få sagt hva det er, men i disse 4 årene har vi aldri "pratet ut"..å nå har det gått så langt for meg at jeg vet ikke om jeg makter mer.jeg trenger å ha noen å dele alt med,jeg trenger å ha noen å le med, jeg trenger å ha en mann som kan stryke meg i håret å si han elsker meg uten å måtte be om det, jeg trenger å bli sett og ikke føle tvil på om han er glad i meg,og jeg trenger sex.har alltid ønsket å gifte meg med han,men nå har det gått så langt at jeg tror jeg ville ha sagt nei til han..å det sier litt synes jeg..den følelsen av at han ikke bryr seg,jeg sitter her på vei med vårt andre barn å gråter og har det vondt, å han bare unngår meg,viser ingen følelser..åååååå jeg blir så jævli sinna da han får fram disse følelsene i meg..hjelpe meg gi meg noen råd jeg har det så vondt nå..

[Anonym bruker]

Vis han det du har skrevet her.... Kanskje det kan "vekke" ham. Det må jo gjøre noe med ham når du uttrykker at du ikke vet om du vil/orker mer av dette.

[fumlis og skrikerungene]

Det høres på mange måter ut som min ex.(Det ble slutt for bare noen dager siden)

Etter mye fram og tilbake har jeg nå kommet fram til at dette er ikke livet jeg vil leve. Jeg som deg trenger å ha noen som bryr seg!! Man blir veldig deprimert av å leve sånn.

Dette er det vanskligste valget jeg har tatt i hele mitt liv. Og vondt som faen. På tross av alt, er jeg glad i fyren.

 

Det er bare å sende en pm hvis du har lyst til å prate;-)

[Anonym bruker]

Forsikre deg om at ikke du er ekstra nærtagende og hormonell nå som du ruger.

 

Lykke til med problemene. Du vet best hva du skal gjøre.

[Anonym bruker]

Dere må hvertfall begynne å snakke sammen!

Ting blir ikke bra av seg selv uten å jobbe for det.

Still han til veggs og spør han rett ut om det er noe galt. Sier han nei, spør han om han kan forstå hvorfor du føler som du gjør for tiden. Syns han at dere har det bra?

Når dere har et barn fra før, og venter et til, syns jeg dere begge bør jobbe for å finne ut av dette. Ikke la det gå mye lenger, før det plutselig er for seint.

Du har allerede sett at mannen din ikke tar initiativ til å ta kontakt med deg, finne ut av om noe er galt mellom dere eller å åpne seg overfor deg. DU må derfor ta initiativ til samtalen. Si at dere "skylder" barna å finne ut av dette og foreslå familieterapi, hvis dere ikke klarer å snakke sammen selv.

At du med samboeren din får denne "sperren", har nok med at du føler deg usikker på han og dere, og ikke minst deg sammen med han!

Når du ikke har det bra, burde det være i begges interesse å finne ut av hvorfor, dersom han ikke viser at han bryr seg bør du ta styringen og kreve at dette må dere jobbe med.

Lykke til!

[Anonym bruker]

HI her..Ja, jeg er jo ekstra hormonell nå også..men disse problemene har vi alltid hatt..dårlig kommunikasjon.et tema som går igjen hver gang: er du så gla i meg som du egentlig burde være??jeg hadde en slik følelse med exen også,det og var en mann som jeg hadde de "rette" følelsene for,men fikk da rett i mine antakelser. og etter den gangen har jeg sagt til meg selv at neste gang jeg får en slik magefølelse skal jeg høre på den før det ble for sent. men er det den rette typen magefølslsen eller er det bare dårlig selvtillitt i og med at jeg er så redd for å oppleve det igjen...?og mht faren min så har han aldri vært der i oppveksten min og det har rammet meg veldig hardt, og den raserifølelsen han får ut av meg er akkurat den samme raserifølelsen jeg får av sambo og fikk av min ex.den følelsen av han han ikke bryr seg,som å snakke til veggen om dere skjønner..

[Anonym bruker]

Kjenner meg litt igjenn her

Jeg også har klaget til sambo over at jeg føler han ike er så glad i meg lengre og bla bla bla..at han viser så lite følelser osv.

 

MEN han sier han er ikke så flink å vise følelser (han var det første halv året vi var ilag) men etter det så har jo jeg begynt å stusset da.

 

Griner jeg er ikke han flink å trøste meg.

 

MEN jeg vet nå at han er glad i meg og er meg han vil ha..vi venter nå vårt første barn ilag..vi begge har særkulsbarn fra før.

 

Som han sier til meg..hadde jeg ikke vært glad i deg hadde jeg ikke bodd ilag med deg nå..så jeg får bare tro på han..

 

Skulle ønske han kom å satte seg ilag med meg å holdt rundt meg som et kjærestepar osv..men det er veldig lite av sånt ja..

 

Han har blitt dlink å gi meg et lite kyss før han drar ut en tur. Men skulle ønske han viste litt mere følelser for meg..

 

Men jeg elsker han, og jeg må bare t han for den han er.

 

Han har heller ikke vist noe interese for den i magen..snakker lite om den..har kommet halvveis i svangerskapet nå..aldri tatt på magen min eller noe..har også nevnt det til han..sier bare han vet ikke hvordan han skal vise det..eller hva han skal si likssom..

 

MEN i bunn og grunn så er det nok hans ex som har forandret han desverre..hun er et troll uten like..og han brente seg noe jævlig der. Sleit da hun var gravid..hormontroll av værste sort..etter bruddet knekte han med å bruke ungen mot han..var vel etter det halve året vi var sammen han forandret seg veldig..da var hun ganske så ille..han ble deprimert og fikk hjelp..men han er frisk meldt nå..trudde han ble samme gode igjenn..men nei..så jeg savner sånn han var det første halve året..visste veldig han var gald i meg..

 

skriver jeg sms til han og skriver noe fint til han..får jeg bare takk, kjære eller noe sånt..skriver ikke noe fint tilbake til meg..sjeldent jeg får fine komliment osv..synes det er veldig trasig..

Skulle ønske han aldri hadde møtt henne som forandret han sånn!!

 

Så mulig din også er bare sånn..men han er veldig glad i deg likvel...