Redd for at mannen din/partneren din skal dø?

[blond]

Altså for at han/hun skal dø slik at du blir aleine med barna? Jeg tenker på det av og til. Han er en frisk og oppegående fyr, sannsynlig at han blir gammel etterhvert, men tankene dukker likevel opp av og til.

[:::) Frøken Velferdsrett]

enda en ting man slipper og beskymre seg over når man er alene. *nyte nyte*

[ღTyrkiskPepperღ]

ja er såå redd for at han skal dø fra meg og vår datter, at jeg skal miste mannen i mitt liv og hun skal miste sin far. Men tenker ikke på det ofte for da ville jeg blitt gal!!

[Gjest]

Det hender tanken streifer meg, men det er ikke noe jeg tenker på oftere enn jeg må.

Jeg vil jo helst ha ham for alltid;)

 

[Mammasin]

Ja, tenker på det ganske ofte, er kjemperedd!!

MEN livet er en gave...ingen trussel:-)

Håper det gjør at jeg nyter ekstra alle dager vi har.

[blond]

Livet er skjørt, "alt" kan forandres på kort tid. Det skremmer meg i blant. Kan til og med fremkalle ensomhet.

[*dum&deiLig*™]

Nei.

[Lisa & lille Noah<3]

Tenker på det rimelig ofte, etter at moren min døde så er jeg livredd for å miste flere jeg er så inderlig glad i.

Det kan skje se fort, trenger ikke å være sykdom, men det kan skje helt plutselig av mange årsaker, f.eks bilulykke..

 

 

[2nj♥]

Jeg tenker på det av og til.....og spesielt når jeg hører/leser om unge som dør i ulykker eller av sykdom.

Bra man ikke vet hva morgendagen bringer!

[Gjest]

Ja jeg er veldig redd for det faktisk, tenker mye på om jeg eller sambo skulle ha dødd, hvor forferdelig det måtte ha vært for talie

Den redselen kom etter at jeg mistet pappa og jeg tror jeg aldri kommer til å bli kvitt den :-S

[TurboPrinsessen:-)]

Ja det hender. Han jobber på båt, så tanken streifer meg at noe skal skje når han er til sjøs. Var ikke så lenge siden jeg så på nyhetene at en mann omkom i en arbeidsulykke ombord på en båt. De sa ikke hvilken båt, bare hvor den befant seg. Og det var akkurat der sambo var.. fikk litt angst da jeg ikke fikk fatt i han på tlf... heldigvis var han ok, men ulykken skjedde dessverre ombord i båten han jobber på - og han mistet en kollega..

 

Er mest redd for at jeg selv skal dø, og ikke få oppleve snuppa vokse opp. Tenkte aldri på døden før, men nå som jeg har fått barn, er det som det har gått opp for meg at livet skal ta slutt en dag - en ny generasjon er født..

 

Men tenker ikke så mye på dette da, ellers hadde jeg blitt gal!!

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Da jeg og barnefar var sammen så hadde jeg jo seperasjonsangst så jeg var både redd for at han skulle dø/dra fra meg og for at jeg skulle dø av smerten av at han var vekk. Å bli alene med barna tenkte jeg faktisk ikke på i den forbindelsen.

 

Nå har jeg heldigvis blitt kvitt denne angsten, så det eneste jeg er redd for at noe skjer med barna mine.

[Northernlights]

Ja,tanken er der.Ofte,faktisk. Men det er fordi han ikke er så ung,og dessuten har helseproblemer.

[mamma-til-2-jenter]

Ja, det er jeg.

 

Ei av mine venninner mistet mannen sin plutselig for noen måneder siden, så det tenker jeg mye på. Han rakk ikke å bli 30 år en gang.

Livet er brutalt.

 

 

[fox`y]

Ja jeg tenker på d av å til ja,spesielt når han er ute på sjøen. For d er ganske mye som kan sje både på en fiskebåt og en suplaybåt. men prøver å ikke tenke så mye på d egentlig.

 

jeg er oxo redd for at jeg skal dø mens han er borte så unga blir alene uten hjelp. vet jo ikke om noen merker d me en gang..huff fikk frysninger nå.

 

man vet alldrig når man skal forlate denne jorda.

[(0_o)]

Selvfølgelig er jeg redd for det, men jeg går ikke rundt og engster meg for det hele tiden, da hadde jeg jo blitt helt nervevrak til slutt :oP

Men ting lan fort skje, og vi tar vel livet litt for gitt noen ganger. Skulle han vært hjemme for flere timer siden og jeg ikke har hørt noe eller får tak i ham, blir jeg litt nervøs og tenker på om det kan ha skjedd noe.. Men jeg er jo ikke hysterisk heller ;o)

[Blopp1]

ja selvsagt så er jeg d.....................samboeren min har uhelbredelig kreft,så mine tanker er mye rundt dette temaet..............

[Fantasiløs m/ 2 vakre gutter]

Ja er redd for det..

Via jobb og hendelser ellers i verden så blir jeg stadig minna på at livet er utrolig skjørt, og man vet aldri når noe skjer..

Tenker ikke på det og er redd for det dag ut og dag inn, men innimelllom (som relativt er ganske ofte) begynner jeg å tenke..

Dette gjelder også at jeg er redd for å dø fra familien..

[Mor di!]

Ja, tenker på det iblant, spesielt om han skal ut å reise eller noe... men det var verst rett etter fødsel; var livredd for at den lykkelige boblen vi levde i plutselig skulle sprekke. Mistet broren min da jeg var liten, så har vel egentlig vokst opp med en angst om å miste mine nærmeste. Ofte kommer tanken krypende, men stort sett klarer jeg å skyve den vekk =)

[Gjest]

Jeg hadde slike tanker innimellom, og det var en fæl angst å kjenne på. En periode var det også en reell frykt, og det var fryktelig slitsomt, både fysisk og psykisk. Da han faktisk døde var det helt uventet og et fryktelig sjokk.

 

Når sånt skjer er det grusomt, men det er fantastisk hva vi mennesker klarer Klisjeene "livet går videre" og "det er godt vi ikke vet hva morgendagen bringer" har veldig mye sannhet i seg!

[Koseklompen]

Ja, klart jeg er redd for det.

Mannen min er det beste som har hendt meg, han er min beste venn og verdens beste pappa til vesla.

Om han skulle gå bort fra oss så vil mitt hjerte aldri bli glad igjen.

Er og redd for å dø fra familien.

 

Er nok naturlig en er redd for å miste partneren sin og selv dø fra familien.

Man er jo knyttet sammen med et sterkt bånd.

[piano♫]

Ja, tanken slår meg innimellom. Er jo så uendelig glad i han!!

[piano♫]

Så utrolig leit å høre, Blopp1. Det må være forferdelig tøft for deg. Finner ikke ord her, men sender deg en god klem

[lilleklompen *ganske klar* ;)]

Ja,selvfølgelig. En periode var det så ille at jeg gikk til psykolog for denne angsten. Han kjører til jobb hver dag, en 15 kilometer, og tidligere måtte han ofte gi meg et beep på telefonen da han var framme,så jeg klarte å sove litt til.. jeg lærte noe ganske nyttig; om man ser frykten for seg som en graf..som går oppover og oppover..til man faktisk ikke kan bli mer redd, så begynner den å flate ut..går rett framover og etter en stund vil den faktisk gå nedover igjen..

Så denne psykologen rådet oss til å vente med dette beepet på telefonen, litt lenger og litt lenger det kan hjelpe. Samme måten å tenke på har jeg lent meg til mange ganger i fly..-nå er jeg omtrent så redd som jeg kan bli, så nå går det faktisk snart over et godt "redskap" mot sånn "hverdagsangst" =) tror også det er veldig vanlig å bekymre seg innimella,spesielt for damer

[Chiabatta]

Ja, jeg tenker en del på det for tiden. Må være helt grusomt å oppleve noe sånt.