Når dere planlegger et barn..

[Twintipp og himmelblå]

Tenker dere kun på at dere vil ha en baby? Et søtt lite menneske som ligner en dvergkopi av mor, far eller storebror. Eller tenker dere gjennom alt ansvaret det innebærer, hvordan livet må omstilles og hvordan det vil bli å følge de opp både økonomisk og mentalt..

 

Såklart det ofte er en kombinasjon osv. Men, ofte tenker jeg at det å ville ha en baby mange ganger later til å være hele drivkraften bak et ønsket svangerskap. Det forundrer meg litt...

 

*inspirert av en samtlae med en venninne som er prøver*

[Twintipp og himmelblå]

Samtlae er da norsk og betyr: samtale!

[Gjest]

Hadde jeg skulle tenkt sånn,tror jeg det hadde krydd av unger her;-)

Spebarns-stadiet er jo så utrolig koselig,men selvfølgelig må man jo tenke på at ungene vokser til og skal følges opp i diverse aktiviteter og barnehage/skole.

Derfor har vi sagt stopp nå,selv om jeg alltid blir litt svak når jeg ser små nyfødte;-)

[meg & to små vampyrer]

Nå har jo fått et barn som ikke lenger er baby og vet jo at det er nye gleder med hver fase, men også mye ansvar. Jeg tror at mange av oss som allerede har fått, ikke bare lar seg drive at "babylysten", men ansvaret og den kontinuerlige oppfølgingen.

[OsloMor]

De fleste som har barn fra før har vel gjerne erfart at det innebærer ansvar å sette barn til verden.

Mange synes kanskje det er vanskelig å tenke seg til ting som ligger uopplevd i fremtiden og fokuserer på det som er nærmest nemlig babyen.

 

[~sjiraff~]

Det er kos med baby, men jammen er det ikke morsomt da de blir større også )

 

Vi (jeg) vektla veldig at snuppa vår skulle ha søsken, synes det er viktig.

 

Og grunnen til at jeg ikke vil ha flere barn er nettopp dette med økonomi og ansvar fremover, mener at du stykker kan vi fint følge opp både i fom av deltagelse på fritidsaktivteter, økonomisk osv osv, men flere så kan det bli i meste laget.

[blond]

Jeg skjønner ikke at noen vil ha en til når førstemann fremdeles er baby. Da har de ingen anelse om hva det vil si å ha barn. Baby og barn er veldig forskjellig.

[snartmammapåny]

tenkte faktisk ikke spesielt mye på at vi fikk en baby. Så heller for meg at vi fikk et barn, et lite vesen som skulle vokse seg stor, lære ting av oss og som vi måtte passe på i MANGE år fremmover.

 

Så som den økonomen jeg er så tenkte jeg jo spesielt mye på om vi hadde råd til å ta oss av et barn i minimum 20 år. Vi passet på at begge hadde faste jobber og at vi hadde hus å bo i.

Muligens jeg er litt for mye planlegger, og alt kan jo ikke planlegges, men for meg er det viktig å ha basisene i orden for fremtiden. (så får jo andre gjøre som de vil;))

[Gjest]

Selvfølgelig hadde vi lyst på baby, men det var ikke akkurat den eneste grunnen til at vi ville ha et barn til hehe:)

Vi ville at snuppa skulle få søsken i nær alder, ville oppleve alt det fantastiske vi opplever med tuppa med enda en liten person.

Og selvfølgelig tenkte vi på det praktiske rundt! Hva som vil skje med økonomien, hvordan man skal få det til å gå opp med jobb og barnehage osv.

[Twintipp og himmelblå]

Ja, der har du nok rett Oslomor.

Allikevel blir jeg forbauset når jeg hører andre snakke om ønsket de har om en baby, alt babytøyet, vogner, dill og dall man skal kjøpe etc. Aldri et ord om hvor koselig det vil være å få en som går videre i arverekken, en de kan være med på fotballtrening, gjøre hyggelige ting ilag med etc.

Synes ofte det virker som enkelte kun tenker at de skal befinne seg på babystadiet, og mange mener jo at man rett og slett ikke kan kalle et barn for et godt norskt navn, fordi det ikke kan relateres til en baby.

Nor de forøvrig er 1\80 av livet:)

 

*snodig fenomen jeg har observert*

[LegallyBlond]

Jeg tror kanskje at jeg snakket mye om hvor koslig det skulle bli med en ny baby, om tingene vi skulle kjøpe o.l da jeg ventet nummer 2. Husker jo ikke helt, men har en mistanke om at det ble mye babysnakk =)

 

Men tror som Oslomor sier at det er fordi det er babyen som blir det nærmeste, blir liksom rart å være gravid å snakke om tenåringen en gleder seg til en skal få =P

 

Så blir det kanskje det at babytiden er så kort som gjør at den snakkes mye om og at det er det en gleder seg mye til, fordi det er så koslig og så kort tid og for de fleste av oss så er det ikke så mange ganger vi opplever å ha et spedbarn i huset. Resten av oppveksten varer så mye lenger så blir på en måte ikke så spesiell, selv om det skjer utrolig mye fint og spennende og koselig da også!

 

Men var jo absolutt ikke ønsket om ny baby som lå til grunn da vi fikk nummer 2, hovedgrunnen var at vi ønsket søsken til gutten vår og flere barn for vår egen del. Liker å ha folk rundt meg, og vil gjerne ha en stor familie. Også når barna blir voksne tror jeg det vil bli koslig at vi har flere, med tanke på mere besøk, større selskaper, flere barnebarn osv. Men dette blir likevel ting jeg helst snakker om med de som står meg nærmest og det blir snakket om sjeldnere. Litt langt fram i tid er en grunn, og så blir det kanskje litt mer private tanker?

[:::) Frøken Velferdsrett]

når jeg tenker på baby så tenker jeg "å så søt, sånn vil jeg også ha som kosebamse"

 

men om jeg skulle planlagt en så blir det jo litt mer sånn "HJJJJJJJJJJJJEEEEEEEEEEEEELLLLLLLLPPPPPPP ikke faen om jeg trør dette. jeg vil sove og ikke sitte inne alene resten av mitt liv"

 

men om jeg møter mr rett så blir det kansje noe annet. aner ikke

 

[Twintipp og himmelblå]

Dette er vel mer et fenomen blant førstegangsfødende kanskje..

 

Men, som nevnt over her, jeg er også planlegger når det gjelder sånt.. Må tenke grundig gjennom, he he.

[Mor di!]

Vi skal prøve til høsten, da først og fremst fordi vi ønsker oss to tette. Det er 4 år mellom meg og broren min og 5 år mellom sambo og søsteren, og det syns vi er litt for mye. Nå skal jeg ut i et vikariat ett år, og satser på å få tjent opp litt fødselspenger i mellomtiden. Men som noen nevner her oppe, så kan det fort bli snakk om den kjekke "babytiden" fordi den er så kort, unger er de jo resten av livet (for oss foreldre...hehe...) Jeg vet at sambo gleder seg mer til barna blir større og han kan gjøre ting med de, selv om han også liker babytiden. Kanskje det er litt spesielt med en baby for mor, siden den har ligget i mors liv i 9 mnd? Men uansett-drivkraften er selvfølgelig ikke babyene våre, men barna våre!