Beholde eller abort? :(

[Anonym bruker]

Hei.

Er 19 år og gravid i uke 11, fikk vite det ganske tidlig, i uke 5 eller 6.

Jeg ble først veldig glad, og regnet med at samboeren min gjenmom 2 2 år, ville bli litt i sjokk, men at det ville gå over.. Men virker ikke som det gjør d... Han vil enda ikke ha det, og har sagt klart ifra om at han ønsker abort. Jeg er heller ikke klar for det, men synes abort virker helt forjævlig, mildt sagt, og vet ikke om jeg greier gå gjennom det heller..

Synes egentlig det virker veldi koselig og, og synes det er fint å tenke på at dette vokser inni meg. Men det blir jo ødelagt når han aldri vil snakke om det...

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har en uke å bestemme meg på.

Kjenner jeg heller mot å beholde det, men føler meg egoistisk som gjør dette mot hans vilje. Han sier det vil ødelegge livet hans...

Uff dette er ikke lett...

[Anonym bruker]

Skulle stå 2 år ja;) hehe

[hilde25]

jeg er i en nesten helt lik situasjon som deg. Har vært sammen med min kjæreste i 2 å og har en datter på 5 år fra et tidligere forhold. Graviditeten min var heller ikke planlagt,, gikk på cerazette, men fungerer tydeligvis ikke på meg. jeg er 25 år og kjæresten min er 23 år. Regnet med at det kom til å komme som et sjokk på ham og at han kom til å få panikk med en gang, men da hans første reaksjon var abort, så må jeg innrømme at jeg ble veldig skuffet. Jeg hadde ikke tenkt tanken på å få flere barn riktig ennå, da bl.a jobbsituasjonen min ikke er helt ideell, men tenkte som så at skal man ta hensyn til slike ting, så får man aldri flere barn, for passer 100% gjør det vel aldri

jeg er 8+0 på vei nå og har litt tid ennå på å bestemme meg, men jeg tror virkelig ikke jeg klarer å gå gjennom en abort.

jeg har selv lagt inn en innlegg her inne og fått mamge gode svar på dem (1.trimester/flergangsfødende/far-svarer-mor - "barnefar prøver å presse meg til abort, men jeg gleder meg over graviditeten)

gå inn og les dem, de har hvertfall hjulpet meg. Og selv om situasjonene våre ikke er helt like, så er de så godt som det

 

men mitt viktigste råd til deg (og meg selv) er egentlig å ikke la deg presse til å ta en avgjørelse du ikke klarer å leve med senere. Det er ingenting som er verre enn å måtte leve med vissheten om at du har tatt abort når du egentlig ville ha det bare fordi at barnefar ikke var klar. Tro meg, jeg har vært gjennom det i et tidligere forhold og sliter på mange måter med det ennå!!

 

masse lykke til videre med avgjørelsen - send meg gjerne en privat melding dersom du har behov for å snakke! kanskje vi kan være til hjelp for hverandre

[Anonym bruker]

Du sier du føler deg egoistisk som vil beholde barnet mot hans vilje. Jeg snur det rundt for deg, jeg. Synes du ikke egentlig at han er ganske egoistisk som vil ha deg til å ta abort mot din vilje, og vil ødelegge dette lille livet som vokser inne i deg? Jeg regner jo med at han også var med på å starte graviditeten, så han får vel ta ansvar for det han også. Og det er jo ikke "det" som ødelegger livet hans, isåfall er det han egen mangel på bruk av prevensjon som han ødelagt livet hans!

 

Jeg er absolutt ikke imot selvbestemt abort, men jeg mener at uansett må kvinnen klare å stå bak avgjørelsen sin i ettertid. Og det virker for meg som om det er han som presser deg til å tvile på dine egne følelser. Lytt til følelsene dine, og følg dem mer eller mindre slavisk sier nå jeg.

 

Men jeg skjønner dette er vanskelig for deg når han snakker til deg på denne måten. Men husk at han var med på å sette deg i denne situasjonen, og nå får han ta konsekvensene. Uansett hva som skjer har du store muligheter til å klare å ha et barn, på tross av ung alder. Det er gode muligheter både til å studere med barn og eventuelt klare deg som alenemor om det er det som blir utfallet. Men uansett må du ikke la denne mannen oppføre seg som om dette ikke er hans ansvar også, og at situasjonen kan forsvinne hvis han bare er sur nok. Han var med på leken, og nå får han smake steken!

[hilde25]

en annen ting jeg glemte å si: jeg er helt sikker på at du kommer til å klare å ta deg av barnet alene dersom han velger å gå!

da jeg var gravid første gang som 19-åring ble jeg alene når jeg var 4 måneder på vei selv om var enige om å beholde og faktisk var forlovet. Men jeg har klart meg veldig bra selv om det selvfølgelig har vært tøffe tak også

 

lykke til!:)

[Anonym bruker]

Det ødelegger hans liv hvis du beholder det??? Hva om han ødelegger ditt liv hvis han presser deg til å drepe barnet ditt??? Magefølelsen din sier at du skal beholde barnet. Du kommer til å bli trist å angre hvis du tar det bort. Den dagen du sitter med en nydelig liten baby i armene, så angrer du ikke uansett hva situasjonen rundt er. Det er bare en løsning her, behold barnet!!!

[Miss Misantrop]

Trist på dine vegne, om noen skal tas bort fra denne likningen er det han og ikke et barn du ønske. Lykke til. Ps Mange alenemødre som klarer seg superdupert.