Dårlig gjort av mamma

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet her før.

At jeg er frustrert over moren min som skremmer meg.

Da jeg ble gravid var responsen hennes:

Oiiii, det er sikkert utenfor livmoren!

Da jeg hadde vondt i magen sa hun at det sikkert var svangerskaps forgiftning.

Hun skremmer meg med slike ting hele tiden!

Hun snakker om døfødsel.

Nyter hun å holde meg nede?

Dette er ikke den mamman jeg kjenner.

Mamma pleide å være den jeg kunne søke trøst hos, den jeg kunne dele alt med, en jeg kunne stole på.

I dag var jeg lei meg, jeg har 3 uker igjen til termin.

Føler meg stor og tung, sover dårlig.

Mamma svarer at jeg må bli igangsatt før.

Jeg tenker "hvorfor"????

Egentlig, hvorfor skulle jeg bli satt i gang før noen andre.

Ikke har jeg bekken plager, babyen beveger seg fint, fostervann er fint, hjertelyd er fin, blodtrykk er fint.

Jeg sliter med å få sove, hvem gjør ikke det?

Jeg har halsbrann og vondt i ryggen.

Mamma svarte da at: nei dette klarer du ikke, det er det jeg har sagt hele tiden.

Jeg har døds lyst til å ha en normal vaginal fødsel, mens mamma hele veien har ment jeg skal be om keisersnitt.

Nå ligger babyen i seteleie, men han kan snus.

Mamma fortsetter å terpe på at dette klarer jeg ikke, jeg må settes i gang før, jeg må ha keisersnitt.

Har hun ikke tro på meg?

Hun høres spydig ut, når jeg fremdeles tror jeg kan klare en normal fødsel.

"jaja, du mener det"....

Jeg visste jo sist jeg skrev innlegg her (tror det ligger på krangle uten at det er krangle innlegg) at jeg vet jeg ikke burde snakke om dette her med mamma, men heller med svigemor.

Men mamma er fremdeles mamma!

FAEN!!!

Jeg er så utrolig trist, skuffet.

Jeg trenger en mamma som kan tro på meg og trøste meg når jeg tviler på meg selv.

Holde runt meg og gi meg styrke.

 

Mamma hvorfor kan du ikke være sterk for meg nå?

Det finner ikke noe større prøvelse i livet mitt enn nå, når jeg snart skal sette mitt første barn til verden.

Jeg trenger at du har tro på meg.

[Anonym bruker]

Hadde min mor vært slik hadde jeg bedt henne ryke og reise !!!

[Anonym bruker]

Åja, glemte legge til at mamma faktisk tror hun skal få være med på selve fødselen.

Hvordan kan hun tro det når hun tror jeg ikke greier det.

Hun kommer til å drive pleierne inne på rommet til vannvidd ved å fortelle dem at de MÅ høre på henne og at hun vet best, dette klarer jeg ikke.

 

HI

[Anonym bruker]

Men, hvorfor oppfører hun seg slik da? Kan det være at det er noe hun sliter med? For eks. depresjon?

Kan hun være sjalu på deg?

 

Jeg hadde helt klart tatt dette opp med henne, og forklart hvordan hun får deg til å føle deg. Spør hvorfor hun er slik.

 

Om du ikke vil snakke face-to-face med henne, så kan du jo skrive et brev. Er ofte lettere å få ting ned på papiret.

 

Du bør i allefall si fra, før hun ødelegger forholdet mellom dere helt.

[petite fleur]

Hvorfor tror hun at hun skal få være med på fødselen? Lar du henne tro det? Hvorfor godtar du at hun hakker på deg hele tiden?

 

På tide å sette seg i respekt, du skal snart bli mor med ansvar for et menneske. Hun/ han trenger ikke vokse opp å se moren sin bli hundset rundt av mormoren sin, da tror han/hun at det er sånn det skal være.

 

Sender deg masse styrke slik at du kan stå opp mot moren din!

[Anonym bruker]

Annonyme over deg her

 

Må si jeg synes fryktelig synd på deg..hvorfor gjør hun sånt?

 

Hadde hun selv problemer i vangerskapet? Som gjør at det værste skjer deg også?

 

Ang setefødsel så kan de måle bekkenet og vurdere om du kan føde..det gjorde de med min svigerinne..men ble keisersnitt på henne..

 

Men vet om de som har født setefødsel uten problemer også Så visst du vil føde til tross for setefødsel. så kan du sikkert be om en vurdering..

 

Jeg har iallefall tenkt at skulle denne ungen her komme i sete..så vil jeg iallefall se om jeg kan føde fremfor keisersnitt

 

Har to vanlige fødsler fra før..så satse på denne også vil ligge rett veien..men jeg vil helst føde til tross for setefødsel visst det er mulig for det

 

Ang din mor..endten får du bare la det prelle av deg, eller så får du sette henne på plass og si hva du synes om hennes oppførsel..

 

 

[Anonym bruker]

HI her

 

Jeg er adoptert.

Mamma fødte først broren min på 5 kg.

Da var hun ung alenemor midten av 60 tallet.

Så "mistet" hun en, jeg har prøvd å snakke med henne om han hun mistet, men hun vil ikke snakke om "han".

Vi har alltid omtalt den hun mistet som en han.

Hun fikk ikke se han etter at han var født og har ingen grav å gå til.

Det ble ingen oppfølging av henne etter den hun mistet på den tiden.

Så fikk hun livmor kreft og livmoren ble fjernet.

Så ble jeg adoptert.

Mye mulig hun er sjalu eller deprimert, kan hende hun ikke forstår det selv.

 

[Anonym bruker]

Så dumt at du har det slik, høres fælt ut...

Vil bare si at jeg har født både i seteleie og normalt, og han i sete kom vel så lett ut som de andre. Tror til og med at jeg hadde mindre sting med han...

 

Lykke til med fødselen!

[KaMa]

Kan du ikke spørre henne hvorfor hun sier de tingene til deg? Si fra om hvordan det får deg til å føle deg.

Si fra at dersom hun fortsetter, så har du ikke noe annet valg enn å distansere deg fra henne, om du altså skulle føle det sånn.

Ikke diskuter, forsvar deg eller noe sånt. Det trenger du ikke.

[Anonym bruker]

Jeg er ganske sikker på at moren din overfører sin engstelse og redsel over på deg, og at dette er noe psykisk som hun ikke gjør med vilje eller klarer å kontrollere. Når hun begynner sånn så burde du prøve å "snakke henne ned", og rolig si at nei, dette går så fint, det er ingen ting å engste seg for, osv..

Mødre kan bli sånn innimellom hvis de er litt overbeskyttende og kanskje ikke innser at barnet deres har blitt en voksen og ansvarlig person som nå skal ha barn selv.

 

Steng disse krisemaksimerende utsagnene ute, og vis at du forstår at det er et utslag av angst hos henne ved å ta på deg en moderlig stemme når du sier at det bare er tull, og sikkert vil gå heelt fint.

 

Lykke til med fødselen!

[Anonym bruker]

Tror dere trenger å jobbe litt med kommunikasjonen mellom dere.

Hvis du tror det er bare hennes feil at dere har det dårlig akkurat nå,så er den eneste løsningen å ikke ha noe med henne og gjøre på ei stund.

[Anonym bruker]

Samme forfatter som tulleinnlegget om den gravide 13 åringen, tipper jeg? Samme stil men litt mer overbevisende denne gangen. Du kommer deg!