Hvordan tolke tilbakemeldinger på personlighet?

[AnneM.]

Jeg har fått tilbakemelding fra sjefen min om at han synes jeg er for påståelig og bedrevitende i møter. Det er nok på noen måter sant, for jeg føler ingen hører på meg hvis jeg ikke hever stemmen. Det er nemlig et veldig mannsdominert miljø der sjefen og de andre mennene gjerne avbryter meg midt i en setning.

 

Likevel bør jeg jo justere min egen oppførsel, skjønt jeg synes det er litt vanskelig (som forklart over). Har dere råd? Hvordan kan man endre et "dårlig" rykte man allerede har skaffet seg? Jeg føler ikke at dette er min "personlighet", men heller et resultat av hvordan jeg føler meg. Men kan man jobbe med sånt?

[BettyBoob]

hmm.. men sa du det til sjefen din? at det er et produkt av at du ikke blir hørt hvis ikke du oppfører deg sånn? Virker jo som om de har liten respekt for deg hvis de kontinuerlig avbryter deg midt i setninger...

[AnneM.]

Nja.... Jeg tror heller de (50-60 år gamle) ikke helt er vant til at en kvinne på 30 tør å snakke til de høye herrer. De hører faktisk på meg, men jeg føler ofte jeg må være litt krass for å få frem min mening.

 

Sjefen forstår nok hva som er bakgrunnen, men ber meg (for min egen skyld) om å roe meg ned, slik at jeg blir bedre likt, og dermed kan ha muligheter til avansement senere. Hvis man ikke liker meg blir jeg gjerne ikke gitt mulighet til å få forfremmelse når det er "min tur". Om du skjønner. Han ber meg om å være "mer behagelig" og "mindre synlig" og heller svelge noen kameler på den faglige siden. Jeg blir oppfattet å ha topp faglige kvaliteter, men en litt slitsom personlighet. Det han sa var vel ordrett at "de andre blir så utilpass av at du alltid kan dine saker så mye bedre enn dem. Du kan alt til fingerspissene og er så godt forberedt at det får dem til å føle seg utilstrekkelig, og da vil de heller overse deg enn å innrømme egne feil".

 

Han ba meg være "mindre flink" og mer "kosepratete".

[BettyBoob]

hjelpes - så du skal "straffes" for å kunne jobben din veldig godt? det burde vel bare settes pris på spør du meg! du kan da ikke ta ansvaret for at de andre ikke kan jobben sin like godt som deg.Hørtes ut som et litt kjipt sted å jobbe..

ja, du får jo spørre deg selv om du kan gjøre som han vil eller ei...

er en veldig stor kamel å svelge da, å gjøre jobben din "dårligere" enn du kan. tror ikke jeg hadde følt meg helt komfortabel med det!

[AnneM.]

Jeg føler det litt sånn, men jeg vet jo at jeg blir litt irritert innimellom, og da kan bli veldig "selvhevdende". Med andre ord har jeg alt å tjene på å lære meg å innpasse meg, også for senere i karrieren.

 

Samtidig er jo dette et resultat av en kulturkræsj, og jeg ville aldri støtt på sånne problemer i en bedrift med flere unge og flere kvinner og mer profesjonell bakgrunn. (tror jeg).

 

Spørsmålet er da om jeg bør:

1) Jobbe med meg selv og svelge noen kameler for å lære meg å "passe inn" i flere situasjone og å lære meg å være meg diplomatisk og mer ledelses-kvalifisert.

2) Finne meg en annen jobb i et annet firma der jeg bare kan være meg selv, jobbe godt og slippe å tenke på at man i noen tilfeller bør være flink til å tilpasse seg.

 

Urk.... Vanskelig valg.

[Huldretuss]

Jeg har vært i samme situasjon som deg. Jobbet sammen med mange godt voksne menn, som hadde store problemer med at jeg oppførte meg som dem. De hadde nemlig ingen problemer med å snakke høyt, virke selvhevdende og suverene, men hadde store problemer hvis jeg også var sånn. Følte at de ville jeg skulle være en snill, lyttende pike, som de kunne klappe på hodet hvis jeg sa noe smart - men som de selvfølgelig ikke gadd å ta med videre i diskusjonen.

 

Ble dritt lei. Hadde mulighet til å "klatre" i den jobben, men valgte å søke meg til en annen jobb. Det får være måte på for hvor selvutslettende jeg skulle finne meg i å bli.

[Gjest]

Kort sagt, så ber sjefen din deg være "litt mer kvinnelig"....

Trenger du engnag tenke over dette?

[julenissen]

Før du finner deg en annen jobb kan du jo forsøke å endre taktikk. Sørg for at du får dele din faglighet men finne en annen måte å dele den på. Når andre mennesker føler at de får kritikk eller ikke strekker til er det mangen som setter opp en forsvarsmur og dermed ignorerer alt, kan høres ut som om dine koleger gjør dette. Prøv å vær mer lyttende å si tingene på en mindre krass måte, kanskje de da blir mer lydhøre for deg. Når du blir avbrutt kan du jo avbryte tilbake på en venlig måte "beklager å avbryte, vil gjerne høre va du har og si, men jeg var ikke ferdig enda så hadde vert fint vist du venter litt."

 

Dersom dette ikke fungerer får du gå tilbake til sjefen din og si hvordan du oppfatter det hele, si at du ikke føler deg respektert og derfor kommer til å begynne å se deg om etter en ny jobb dersom situasjonen ikke forandrer seg.

[___]

Tror det smarteste du gjør er å tenke over det sjefen din sier og prøve å finne en metode der du blir hørt bedre. Det er sikkert mer fistende å avskrive sjefen som en gammeldags idiot, men da kommer du jo ikke kengre.

Å jobbe i et veldig mansdomminert yrke kan kreve litt ekstra taktiske strategier. Jeg har gjort det i mange år og for meg har det apselutt fungert best å jobbe før møtene. De fleste har bestemt seg for hva de skal mene før møtet begynner, eller så mener de det samme som den de på møtet mener er den "sterkeste". Det er utrolig viktig å være med på småpraten på gangen før møtet begynner, være med ut på en drink kvelden før osv. Som regel er det i de settingene du overbeviser folk om at du kan sakene dine og at dine meninger er vell verdt å lytte til. I viktige saker er det veldig effekivt å aliere deg med en person. Du fremfører ditt syn og den andretar ordet rett etter og sier seg enig med deg. Avtal det før møtet. Det er en taktikk som er veldig effektiv både for å få igjennom en sak og for å heve din egen anseelse i gruppen

Prøv også å hør godt etter hvordan de andre ordlegger seg ol. Du kan kansje tjene på å bruke uttrykksformer som er mer likt det de andre bruker?

 

I min bransje er det også viktig å ikke virke for stiv og forettningsmessig når det kommer til klesdrakt, da blir man lett oppfattet som en teoretikker uten praktisk sans. Spessielt kvinner får lett det stempelet.

 

Det som er possetivt i mannsforsammilnger er at det ofte er enklere å få rettet opp et "dårlig" rykte enn der det er mange kvinner. Endrer du taktikk vil du sansynligvis også bli relativt raskt akseptert for det.

 

Lykke til.

[AnneM.]

Jeg er redd jeg kommer til den konklusjonen jeg også. Men er gresset grønnere på andre siden av gjerdet?

[AnneM.]

Takk for oppmuntrende ord!

 

Jeg kommer garantert til å jobbe med de tingene du skisserer, mange av tankene du kommer med har jeg allerede gjort meg selv, og mye av det du foreslår (på gangen-snakket, allianser, mm.) gjør jeg allerede mye av. Det er nok mer ordleggingen min det stilles spørsmål ved, enn taktikken forøvrig. Jeg har vel av og til en liten djevel i meg som sier noe sånt som "drit i alt bullshit-preiket og skjær gjennom og si ting som de er". Selvsagt er ikke det taktisk smart, spesielt ikke om man er kvinne. Men jeg er impulsiv og har problemer med å godta at jeg må oppføre meg annerledes fordi jeg er kvinne. Men det må jeg vel..? I alle fall om jeg vil overleve der.

 

 

[AnneM.]

Ja, det er vel det han ber om. Jeg synes det er utrolig synd at båsen kvinner må passe inn i er så forferdelig trang. Man godtar jo mye mer av menn. Skulle ønske det ikke var sånn. Jeg er så alt for energisk til å passe inn på den trange kvinneplassen.

[___]

Det er jo ditt valg om du vil ha gjennomslag for sakene eller om det er viktigere å vise hvem du er. Jeg tror jeg ville satset på å vinne sakene først og så regnet med å kunne bli mer og mer meg selv når jeg først hadde blitt faglig akseptert.

 

Husk foresten at det er lov å bruke din femininitet også i dette spillet. Er saken viktig nok kan til og med tårer være effektivt. Sånne virkemiddler er fine å ha i bakhånd til de virkelig vikktige slagene, men må selvfølgelig brukes med stor forsikktighet hvis det ikke skal slå tilbake på deg selv ;-)