Hva syntes der om dette?

[Anonym bruker]

Jeg og eksen møtes ofte og vil at det skal fungere etterhvert, han mistet morfaren sin for 3 uker siden en jeg også hadde god kontakt med.Jeg har spurt om han vil komme hit flere ganger om mange av gangene har det vært sånn at han kan komme hit om ikke broren hans trenger hans støtte..hva med meg tenker da jeg?skjønner jo at de må ta vare på hverandre men føler jeg og gutten vår kommer i andre rekke.

 

Det var begravelse for en stund siden og da pratet vi om at vi skulle være sammen på kvelden, men slo det litt fra oss.Når dagen kom så hadde han avtalt og være hos en kamerat på kvelden, syntes det var dårlig gjort og føler at han bare tenker på seg selv oppi dette.Dette er ganske tungt for meg også så jeg sa hva jeg følte at jeg syntes det var dårlig av han og at jeg syntes han kunne komme hit å tenke litt på meg også som har sittet mye alene i denne tiden.Jeg hadde trengt han den dagen men tydeligvis så tenker han mest på seg selv.

 

Jeg har støttet han hver gang han har kommet hit, lagt mat osv men føler at jeg ikke får så mye tilbake. Har litt dårlig samvittighet for at jeg sa dette etter begravelsen men det var sånn jeg følte det og at han for det meste har tenkt på seg selv.Hva syntes dere?Var det dumt sagt av meg?

[Anonym bruker]

Han der hadde eg ikkje gidda brukt tida på....

 

men det med dødsfallet; det var jo tross alt hans familie det gjaldt, ikkje din..

[Anonym bruker]

Du virker fryktelig egoistisk.. Det var HANS bestefar som døde ikke din.. La nå gutten sørge i fred på han sin måte..

[Anonym bruker]

Hei.

Du virker veldig ung og uerfaren...

Ta livet som det kommer, du lærer så lenge du lever. Og når du blir voksen, vil du ikke tenke som du gjør...

Vi mennesker eier ikke hverandre. Selv i et forhold. Så man skal ta vare på de fine ting, og bruke energi og pleie forholdet, hvis man vil at det skal lykkes. Ikke bruke energi på å synes synd på seg selv, eller skylde på andre for f.eks følelser en har.

Her er det klart at det er eksen din og hans familie som har mistet en, og du bør trekke tilbake, og la dem sørge på sin måte... Men stille opp når han trenger deg... ikke omvent...

[Anonym bruker]

Hi her..Jeg er uenig med dere siste som svarte, syntes ikke jeg er er egoistisk i det hele tatt..Har stilt opp hele tiden mens han har trengt meg og ikke omvendt.Syntes han tenker på sine behov hele tiden og syntes det er han som er egoistisk.Han vet hvor tungt jeg tok det når han gikk bort og syntes han også bør ta hensyn til meg det er det eneste jeg har gjort hele tiden for han.

[Karine *på tjukka!! ;)]

1) Er det ikke din EKS det er snakk om?

 

2) Er det ikke HANS bestefar som døde?

 

Han er din EKS og har vel sånn sett ingen plikt til å støtte deg når HANS bestefar dør vel?

Ang å stille opp for dere så har han vel samvær med barnet sitt? Om han stiller opp der så kan du faktisk ikke kreve mer. Bare prise deg lykkelig for at han gjør det....

[Anonym bruker]

Jo det er min eks men vi vil etterhvert prøve å bli sammen igjen etterhvert..Han stiller ikke mye opp for gutten vår nei, virker ikke så veldig interessert og hver gang han er her så kommer han alltid 1 time før han legger seg..

[Karine *på tjukka!! ;)]

Er det en mann du ønsker å prøve å bli sammen med igjen da?

[Anonym bruker]

Jeg vet egentlig ikke, det var jeg som flyttet fordi han egentlig ikke har interessert seg så mye om gutten vår og hjulpet lite til.Håpet på at det kunne forandre seg men det virker ikke sånn så må se det ann egentlig.Han har alltid tenkt mye på seg selv og ikke støttet eller tenkt så mye på hva jeg føler og mener.Kansje dumt av meg å reagere som jeg gjorde men det er sikkert fordi han tenker først på seg selv i nesten alle situasjoner, håpet dette endret seg men ser ikke sånn ut.Følte selv at jeg gjorde det riktige med å si fra som jeg gjorde men ble veldig usikker når dere skrev som dere gjorde.At det er jeg som er egoistisk kanskje jeg var det men føler ikke at det var det jeg var.

[Anonym bruker]

Du er egoist, sånn er det med den saken!

[Gjest]

Du må tenke deg at alle sørger forskjellig. Da bestefaren min døde trakk jeg meg unna alt og alle, ville ikke være sammen med folk og iallefall ikke de beste vennene mine.

 

Nå når jeg har blitt stor, reagerer jeg på akkurat samme måte, bare at jeg hadde en periode jeg drakk etter et dødsfall, bare for å komme meg bort.

 

Noen sørger ved at de MÅ være sammen med noen, andre MÅ være alene.

Vent til han kommer til deg. En morfar kan være kjærere enn man tror. Min døde for 11 år siden og jeg savner han fortsatt fælt.

[Anonym bruker]

Hva jeg synes om dette? Jeg synes det er jævla egosentrisk av deg å tenke sånn, og jeg skjønner godt at han ikke gidder å tenke på det. Trenger du noen å snakke med ang dødsfallet så snakk med noen andre enn ham vel.

[Anonym bruker]

Jeg syntes det virker som det er han som er egoist, han burde tenke på at du også trenger og ha en å snakke med.Syntes du bør gå videre du fortjener bedre.

[Mamsen&LillePrinsen]

Okey, anonym HI nå er du bare patetisk svarer deg selv i din egen tråd.

[Anonym bruker]

Regner med dette er tull????? Eller er HI bare generelt blåst???

[Anonym bruker]

Jeg går ut ifra at dette ikke er tull. Ikke fordi situasjonen er realistisk, men fordi det er helt klart at HI er "hjernevasket" om man kan kalle det det.

Jeg tror heller ikke problemet her er hvorvidt hvem bør støtte hvem her, og jeg tror egentlig ikke tema er rundt denne bestefaren sin død. Tema her er jo at HI ønsker å bli sammen med sin eks, av en eller annen grunn.

 

Jeg kan jo fortelle litt om min situasjon for å prøve å sammenligne.

Jeg og barnefar hadde et "av og på" forhold i et par år. Han var på ingen måte klar til å binde seg, og var så redd for forpliktelser overnfor andre mennesker at man ville ikke tro det en gang.

Jeg var livredd for å ende opp alene, og var sjeleglad dersom en gutt øsnket å være sammen med meg. (Patetisk tanke gang, ja, men som 17 åring tenker man mye rart.). Jeg har også hatt et ganske turbulent forhold til min far, og ser i ettertid at det kan ha hatt stor innvirkning på dette.

Vel, tilslutt ble jeg gravid (ikke planlagt, men det er en helt annen historie). Jeg ga han valget om han ville stille opp eller ikke, da dette ikke var planlagt og jeg ville vite om jeg kunne regne med han eller ikke. Han mente han skulle stille opp og vi flyttet sammen. Vi solgte leiligheten hans og kjøpte oss hus.

Han fortsatte å leve sitt eget liv og gjorde stortsett som han ville. Jeg visste aldri om han kom hjem til middag eller om han hadde tenkt å være hjemme med oss i helgene osv.

Når småen var 8 mnd orka jeg ikke lenger og pakka sakene mine og dro. Det resulterte i at jeg fikk kjempe dårlig samvittighet og ville prøve å få dette til å fungere igjen. Han ville også at vi skulle få dette til å funke, sa han.

Jeg er litt opptatt av at man ikke skal utnytte systemet, da disse ordnignene for alenemødre er kjempe gode i Norge, og jeg vil ikke være en av de som utnytter det. Jeg mente da at om vi skulle prøve på nytt igjen ville det eneste rikitge da være at vi flyttet sammen igjne. I væreste fall fikk jeg og småen flytte inn i hybelen i huset.

Dette var ikke barnefar enig i, for han syns vi skulle prøve å se om det funka først, før vi gjorde noe slikt. Etterhvert kom det frem at poenget var at han synes det var veldig ålreit å ha en familie "på vent" hvor han kunne komme og gå som man ville, men ikke måtte, om du skjønner.

Vi gjorde det helt slutt og satt opp en samværsavtale osv.

Han aldri sett sønnen sin så mye som han gjør nå, pga han blir "tvunget" av samværsavtalen.

Vi har snakket sammen i ettertid om dette, og han har faktisk sagt at han er glad for at jeg "tvang" ham til samvær, for han hadde aldri innsett gleden av dette på egenhånd. Galskap kanksje? Ja....

 

Poenget mitt med å fortelle dette er at man kan ikke forandre mennekser med mindre menneskene har lyst til å bli forandret, noe de sjelden har. Det er dessuten ikke rettferdig å forandre mennesker. Det er heller rettferdig å tilegne mennesker egenskaper de ikke har. Ta mennekser for det de er, så får man velge å like eller ikke like.

 

Din eks har ikke brydd seg mens dere er sammen sier du. Tror du han plutselig vil begynne med det nå?

Tenk deg godt om før du utsetter deg selv, barnet deres og han for dette en gang til. Etterhvert blir det faktisk helt fantastisk å være alene. Og den dagen du innser at det er fantastisk å være alene, da er du klar for å finne deg en ny og bedre mann

 

Hilsen K

[Anonym bruker]

Tusen takk for et seriøst svar, det setter jeg stor pris på

 

Nei dette handler ikke bare om morfarens død tvert i mot.

Han har tenkt mye på seg selv og gjort som han vil hele tiden, han var ikke klar for å leve i en familie men hadde ikke noe valg da jeg plutselig ble gravid.Det var mye krangling og han ville at jeg skulle ta abort men det klarte jeg ikke.Han vil heller være sammen med kompiser og feste enn og være sammen med oss noe jeg fikk nok av og flyttet.Jeg har dårlig samvittighet og vil at det skal fungere, men må vel bare innse at det ikke kommer til å gjøre det.Det kom som et sjokk på han at jeg dro men i ettertid mener han at han savner oss og vil få det til å fungere etterhvert men ikke nå han mener vi må vente å se ann og at han må finne seg selv igjen og finne ut om han elsker meg, føler også at han vil ha en familie på "vent" noe som ikke fungerer.Når han er her så er han heller ikke så interessert i sønnen vår og kommer rett før han legger seg.

 

Jeg har også hatt et turbulent forhold til min far noe som også har hatt innvirkning på alt.Jeg ville gifte meg og få flere barn men det var ikke i tankene hans engang så tror vel ikke det kommer til å forandre seg selv om han sier nå at han vil det etterhvert.

 

Tusen takk for at du tok deg tid og skrev et så langt innlegg til meg:)

 

Han kommer i morgen og skal spise middag med oss så får vel snakke mer med han da, gleder meg til han kommer men vi utsetter det bare..

[Anonym bruker]

Og han vil du bli sammen med igjen... ?