noen som har valgt å gå fra bf?

[Anonym bruker]

Har nettopp funnet ut at jeg er gravid, er kjempelykkelig for det, men jeg og BF har ikke hatt det noe særlig i det siste..lurer på om det er best å gå fra hverandre. Men man føler seg jo sårbar når man er gravid og har lyst til å dele det med noen....Er det noen som er i samme situasjon eller allerede har gått fra bf ? Erfaringer?

[Anonym bruker]

Jeg gjorde det slutt med barnefaren som da var kjæresten min, rett etter at jeg fikk vite at jeg var gravid, da jeg visste at jeg ikke hadde nok følelser for ham til å være i noe langvarig forhold. Siden jeg har et barn fra før og vet hvor sliten man er i småbarnsperioden så jeg helt klart at et dårlig forhold hvertfall ikke ville bli bedre i en sånn situasjon. Like greit at barnet venner seg til at foreldrene ikke er sammen helt fra starten av enn at det skal være masse krangling og styr og _så_ gå fra hverandre.

[Anonym bruker]

Hmm,ja, det er det jeg tenker jeg også. Får se hvordan det går en liten stund, men regner med at gravidhormonene fort finner ut hva som er riktig å gjøre:o)

[Anonym bruker]

hei. jeg også lurte på det samme når jeg fant ut at jeg var gravid og jeg satte meg ned å snakket med han om det og spurte hva vi skulle gjøre for jeg var ikke sikker, og så etter noen dager så fant jeg ut at jeg ville prøve å være med han og fikse problemen som vi hadde for jeg hadde lyst til å bli en familie med han uansett hvilke problemer for jeg er jo glad i han, men han bare aviste meg og det har han gjort siden. han sier at han aldri har hatt det bedre og vil ikke ha noe med oss å gjøre. det jeg mener å si er at vær sikker før du snakker med han og før du bestemmer sånn at du ikke havner i samme situasjon som meg, jeg sitter nå i 4 mnd helt alene om alt. så jeg synes du bør finne ut av ting først og samtidig tenke over om det blir bedre alene med ungen eller dere kan fikse opp.

[Anonym bruker]

Jeg gjorde det slutt med b.f. like etter at jeg fant ut at jeg var gravid. Vi hadde bare vært sammen i noen måneder og jeg hadde tenkt på det en stund. Følte bare vennskap med han og ikke noe mer. Vi snakka lenge sammen om vi skulle beholde barenet eller ikke. Han ville veldig gjerne at vi skulle få det, og han lovte å stille opp under graviditeten og også etterpå - og da var saken grei. Jeg har aldri sett meg selv som alenemor, men da han lovte å delta var det ikke noen tvil hos meg heller. Jeg er nå i uke 37 og svangerskapet har gått greit. Nå venter vi bare på at lillemor skal komme.

B.f. har holdt det han lovet, og vi har delt på alle økonomiske utgifter, han har vært med på ultralyd og svangerskapskurs, og han skal være med på fødselen og bo her hos meg og lillebaby de første 14 dagene etter fødselen.

Føler meg veldig heldig som har det på denne måten. Har jo selvfølgelig følt meg ensom og alene veldig ofte i svangerskapet, men nå når det er så kort tid igjen virker det som om at tiden har gått fort.

Lykke til - håper du finner ut hva du skal gjøre, men jeg føler iallefall at mitt valg har vært det riktige. Det er ikke sikkert jeg og b.f. hadde hatt et så godt vennskap/samarbeid om vi hadde fortsatt sammen "på grunn av barnet". Hadde nok blitt krangling og masse styr. Jeg har i stedet hatt et veldig rolig svangerskap, og ser nå frem til permisjon og fødsel.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke erfaringer med dette, men søsteren min ble gravid i det hun hadde tenkt til å gjøre det slutt med den daværende kjæresten sin. Hun ble overtalt til å fortsette forholdet da de bestemte seg for å få barnet, men det viste seg å være mer til frustrasjon og belastning for henne samtidig som hun var gravid. De holdt sammen til et par uker etter fødselen, men da var bruddet et faktum (og hun så stressa av alle problemene med ham at hun mistet melka).

 

Det er jo bare du som kan vite hva som er rett for deg, men hold i hvert fall ikke sammen med bf bare fordi dere skal ha barn.

[Anonym bruker]

(jeg som la inn første innlegg)Vi har vært sammen i 3 år, har hatt en del krangler oppigjenomm åra, og vet det kommer til å bli fler og at han ikke klarer å tilpasse seg en ny livsstil med gravid kjæreste o.s.v.

men han har veldig lyst til å bli far, og det er jo bra. Men jeg bare vet at jeg kommer til å gå hele svangerskapet og tenke på hvordan han oppfører seg, og bekymre meg for om han kommer til å skuffe meg med dålig oppførsel. Sist jeg var gravid (mistet i uke 13) fulgte han bare sine daglige rutiner og forandret ikke på noenting,han presterte og tenne en røyk i samme rom som meg...han "glemte" at jeg var gravid, han ville ikke prate om flytting o.s.v når jeg var i 3. mnd for han mente det var så lenge til fødsel...men er også redd for å gå fra han, vil jo ikke ha krangling om samværsrett osv. vil at barnet skal ha godt forhold til far...åhhh, så vanskelig dette her...