The most famous Ludder Skrevet 9. april 2008 #3 Skrevet 9. april 2008 Så kom du til oss du elskede barn og grep våre hjerter med kraft. Med ett fikk alt mer mening, langt mer enn det noen sinne har hatt. Du ler så du stråler, din sjel lyses klar Du fanger all ømhet omkring Små føtter, små fingre, din hud og din duft, så vakkert skapt allting. Ditt liv skal vi følge, og finnes for deg og dele din gelde og sorg Når skyggene trurer ditt solskinn er vi din trygge borg. I dag vil vi vise for venner og slekt den gave vi har fått bevare; Et barn å få elske og beskytte fra vondt en lykke for stor å forklare. av Jessica Marie Nilsson
The most famous Ludder Skrevet 9. april 2008 #4 Skrevet 9. april 2008 Et elskelig lite menneske Ble født til jorden i natt Ga livet en ny mening Og verden en ny skatt Är det sant att jag håller ett barn på min arm och ser mig själv i dess blick, att fjärdarna gnistra och jorden är varm och himmelen utan en prick? Väd er det för tid, vad är det för år, vem är jag, vad bär jag för namn? Du skrattande knyte med solblekat hår, hur fick jag dig i min famn? Jag lever, jag lever. På jorden jag står. Var har jag varit förut? Jag ventade visst millioner år på denna enda minut. En rose din mor og far fikk i gave fra selveste himmelens have et barn ble lagt i deres favn og ………… ble hans/hennes navn Gleda er mest alt for stor til å bæra Hei, vesle unge, velkomen til jord! Ubrukt er livet ditt - open ligg verda Ventar, og gler seg til dine spor. Ingvar Moe Da lykkeliten kom til verden, var alle himlens stjerner tent, de blinket: "lykke til på ferden", som til en gammel, god bekjent! Og sommernatten var så stille, men både trær og blomster små, de sto og blunket til den lille, som i sin lyse vugge lå. Slik kom da lille lykkeliten til et av verdens minste land, og skjønt han va`ke store biten, så var han dog en liten mann! Han hadde mørke, brune øyne, og håret var så sort som kull, han lå og skrek det første døgnet, men han har store smilehull! Han har så sterke, faste never, og slike silkebløte kinn, og i en silkeseng han lever, der har han også ranglen sin! Det er hans verden nu så lenge det aller første år han har, og han vil ingen større trenge før han det første skrittet tar! Til livets ære skjer et under i alle land hver dag som går, jå, i ethvert av de sekunder, som men`skehetens klokker slår! Men ingen vet og ingen kjenner den vei ditt lille barn skal gå, og ingen vet hva skjebnen sender av lyse dager og av grå! Men Lykkeliten kom til verden, og da var alle stjerner tent. Det lovet godt far fremtidsferden, det var et tegn av skjebnen sendt! Og sommernatten var så stille, men både trær og blomster små de stod og hvisket om den lille, som i sin lyse vugge lå! Det største mysterium er ikke mer enn det at en ørliten kropp er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himmelen går opp. Selv fem-trinns- raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til. André Bjerke
Anonym bruker Skrevet 9. april 2008 #6 Skrevet 9. april 2008 Jeg er veldig glad i et dikt av Zinken Hopp som heter "Livets høyeste lykke": Jeg leste dette i navnefesten til sønnen min, begynnte å gråte litt da, synes det er så utrolig fint... Den vesle varme ungen min gjør rare lyder med tungen sin hun lager merkelige ord til glede for sin stolte mor Min egen lille deilighet jeg har slik gunstig leilighet til gransking av den hvite rand av underkjevens første tann, en bitteliten snehvit spiss av verdens minste tannebiss Du vesle fugleungen min, den lubne, skjønne kroppen din med de små, rare klærne på og foten din med tærne på og hånden din og armen din og fargen din og varmen din er som et kjempemessig hav din mor kan øse lykke av! Men uten kamp og uten slag skal jeg gi slipp på deg en dag Hvor MIN du er, allikevel skal du bli stor og bli deg selv. Nå kan jeg bare pleie deg og elske deg og eie deg og leke med og ta i deg og være bunnløst glad i deg. Men når du selv om litt blir stor så vil du si: "nei, æsj da mor!" Og selvsagt har du rett i det, det finnes ikke vett i det. Og så en dag om 15 år skal denne bylten uten hår som sutter sine egne tær si: "Mor, så gammeldags du er!" Og ser du mitt fotografi så vil du le av det og si: "Tenk, dette her er mor og far! Å gid hvor rare dere var!" Hva sorger det vil volde meg i strid for å beholde deg hva kamp det enn vil skape meg så vil jeg sikkert tape deg. Vi snakker sammen uten ord for selvsagt skjønner jeg, din mor allverdens rare skurrelyd Jeg legger munnen from av fryd mot nakkegropens myke skinn... Å, skjønne fugleungen min!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå