dere som har skilte foreldre som ikke snakker sammen

[:::) Frøken Velferdsrett]

hvordan påvirker det dere?

 

er det noe dere tenkter mye på og som har plaget dere mye?

 

ser i den andre tråden at det er mange med skilte foreldre uten noe godt sammarbeid. og sånt er jo ikke lett for barna. det forstrå de fleste. men hvor vansklig har det vært og forholde seg til?

 

lurer fordi jeg selv er alenemor. jeg og far sitter ikke og ha lange samtaller for og si det slik. (men vi krangler sjeldent)

[meg & to små vampyrer]

Hmmmm. Vel, jeg har jo vært ganske stressa pga det, stoler ikke på folk, kynisk og forventer alltid det verste.

 

I tillegg så tar jeg visst på meg all skyld for en del situasjoner. Ifølge en tidligere psykolog av meg, var dette alle vanlige følelser blant skilsmissebarn.

[☆Anonymia☆]

jeg bryr meg ikke..

jeg er blitt voksen og tenker at det er synd de ikke kan være det samme..for mine småsøsken sin del..

 

broren min er skikkelig messed up av dette...

og det er trist..begynner faktisk å gråte når jeg tenker på hvor vondt han har det..

[Røykeslutt 7.april 08]

Håper mange svarer!!! For dette lurer jeg også på:-)

Meg og barnefar er ikke helt på bølgelengde for tiden, men det kan jo snu.... Snart kommer konfirmasjonstid og slike ting og da håper jeg at vi er venner slik at barnet kan få det så greit som mulig.

 

Noen med råd om hvordan vi skal forholde oss for å gjøre det best mulig for barnet?

[Kjukka]

Nå bryr det meg minimalt, og heldigvis så klarer dem å være i samme rom, uten at det blir noe styr. Men jeg har gitt beskjed til de begge, at jeg ikke gidder å høre at den ene slenger dritt om den andre. Det kan dem få holde for seg selv.

[meg & to små vampyrer]

 

 

-ikke ta konflikter foran barnet, ta de heller utenom situasjoner der barnet står i midten og hører på

-ikke snakk styggt om den andre foran barnet, ventiler hos venner istedet

 

De syns jeg er ganske grunnleggende fordi om man holder på slik, så gjør det mye skade. Spesielt om barnet er litet.

[moota m storebror&lillebror]

Hlet ærlig, tenker lite over det. Har ingen å snakke med det om.

Jeg synes det var veldig vanskelig når jeg var liten å vite hvordan jeg skulle forholde meg til det. Jeg synes det var ufattelig trist at de ikke var sammen lenger og synes så synd på de for jeg trodde de var ensomme og lengtet etter en å være med.

Både min søster og jeg brukte situasjonen for det den var verdt og spillte dem opp mot hverandre. Sa det vi trodde den andre ville høre, for da trodde vi at vi ble så godt likt og at vi gjorde det rette. Fikk jo en noe til tider sjokket forelder i hver ende, og det ga oss oppmerksomhet.

 

Men nå når jeg har blitt litt eldre synes jeg det var det beste for dem og bryr meg ikke så masse om at de ikke snakker sammen. Søsteren min og jeg er begge voksne damer og har lært oss å leve med det.

 

Jeg for min del synes det var masse, masse verre da min far og min (x) stemor flyttet fra hverandre. Jeg hadde problemer med å takle det og gråt en del. De snakker sammen, men jeg har ikke kontakt med henne. Føler det blir litt feil.

 

[♥ Miss Fat ™ ♂ + ♀]

Mine foreldre snakker ikke sammen uten at de må... Vet mamma ringte pappa når hun lurte på om de skulle sponse oss med barnevogn, men snakket nok kun om det før de sa hadet...

 

Plager meg ikke nevneverdig, eneste er at når vi er hjemme (bor annet sted enn begge foreldrene mine- de bor i samme bygd) så er det altid mye spørsmål fra mamma hvordan pappa har det. Ikke minst om damen er der når vi er der og ditt og datt om henne da. Pappa spør aldri om sanne ting.

 

Synes det var mer stress før- nå plager det meg ikke så veldig. Går jo ikke oppi det hver dag slik søsteren min gjør siden jeg kun er hjemme 3-4 ganger i året.

 

Er sikkert på en annen måte når det er små barn inni bildet, jeg var 18 og søsteren min 21 når de ble skilt. Litt mer planlegging og man må jo snakke litt mer sammen når det er henting og bringing av små barn.