Anonym bruker Skrevet 9. april 2008 #1 Skrevet 9. april 2008 Jeg lurer så fælt på om dagen, om jeg bør gå fra mannen min eller ikke.. Vi har 1 barn sammen på snart 2 år, og har så og si hatt problemer som ikke har blitt noe bedre siden jeg ble gravid. Når jeg ble gravid bodde vi fra hverandre og var bare kjærester. Vi flyttet sammen i begynnelsen av graviditeten og det var da det begynnte. Hadde aldri før lagt merke til hvor forskjellige vi er.. Det skal sies at vi begge var kjempeglade for å skulle ha barn og bo sammen. Men når vi flytta sammen følte jeg at han var utrolig egoistisk.. jeg følte meg ensom, hadde flyttet langt fra vennene mine, mens han satt ofte oppe halve natten på pc'en e.l. Jeg konfronterte han med det mange ganger, at jeg trengte litt nærhet osv. men det ble aldri noe bedre. Etter vi fikk barnet fortsatte han å være mye oppe om natta pga det var da han fikk tid til det han hadde lyst til... Når han kom hjem fra jobb måtte han hvile noen timer på sofaen.. Jeg syns det var skikkelig urettferdig når jeg hadde vært hjemme med baby hele dagen og trengte litt avlastning eller i det minste en voksen person å snakke lit med. Jeg gikk å la meg omtrent når han våkna.. Nå går 2åringen i barnehage og vi jobber 100% begge to. Vi krangler vel i gjennomsnitt 3 ganger i løpet av kvelden. Han kan tilogmed begynne å krangle med meg forann familien min. Når jeg kommer hjem fra jobb (ofte etter han) er han somregel sur og gretten fordi det er ørten ting som ikke er som HAN syns det skal være hjemme... Rot, oppvask, klesvask, støv, full søpplebøtte osv osv.. Dette ble vel veldig langt men for å oppsummere litt så har vi ca 1 gang i mnd en skikkelig krangel som handler om det samme. det ender opp med at jeg gråter på soverommet og han sutrer i stua. Jeg føler at han konstant hakker på meg og at jeg aldri er bra nok for han.. Klærne mine er "helt greie" hårsveisen min er rar, jeg kunne godt ha gått ned noen kilo.. Men han har ikke noe tro på at jeg kan klare det hvis jeg prøver... Jeg har foreslått veldig seriøst 3 ganger at vi trenger å gå til par-terapi, men han sier at han ikke vil, for hvis han har problemer skal han ordne opp i det selv.. Da vil han heller slutte å snakke med meg. Nå har jeg helt mistet lysten på å gå til noe terapi med han i det hele tatt. Jeg har ikke mye følser igjen for han, men alikevel tviler jeg.. Jeg har liksom aldri levd alene.. Vært singel.. Jeg er livredd for å ikke ha muligheten til å holde rundt noen om natten.. Redd for å føle meg ensom.. Også skulle jeg så ønske at ting var anderledes pga barnet vi har. Jeg ville så gjerne at vi skulle være en lykkelig familie.. At hun skulle ha både en mamma og en pappa hos seg hele tiden.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg.. Kan noen legge det ut på skravle for meg? Tusen takk hvis dere gidder å lese..
Anonym bruker Skrevet 9. april 2008 #2 Skrevet 9. april 2008 Jeg er alenemor, og var redd for det samme som deg. det første halve året var grusomt. nå ett år etter det ble slutt trives jeg så godt alene at jeg har vanskeligheter med å forestille meg at jeg noen gang orker ha en ny mann i hus. gå i fra han. høres ut som en stor dust. du fortjener bedre. lykke til, og stor klem
Anonym bruker Skrevet 9. april 2008 #3 Skrevet 9. april 2008 Hei, først må jeg bare si at jeg føler veldig med deg. Det høres ut som du lever i et utrolig destruktivt og nedbrytende forhold. Det han gjør med selvtilliten din er ikke bra. Det er mange som er redde for å være alene og heller blir i forferdelige forhold i frykt for hva man går til alene. Jeg synes det var veldig vanskelig å gå fra pappaen til datteren min, og jeg gråt og hadde det veldig tøft i tiden etterpå, selvom jeg visste at jeg hadde gjort det rette. Jeg har aldri angret på valget jeg tok, og min eks. fremstår som en kjærnekar i forhold til det du beskriver. Nå har jeg møtt verdens vakreste mann som jeg er gravid med (var alene lenge før jeg traff han.Tror det er bra). Er så vanvittig glad for at jeg har truffet han. Det føles vanvittig godt å krype inntil han om kvelden, fordi jeg vet at han elsker meg like høyt som jeg elsker han. Han forteller meg hele tiden hvor fantastisk, deilig, vakker og fin jeg er flere ganger om dagen, og sier at han elsker meg mange ganger hver dag. Man har det mye bedre alene enn sammen med en som ikke vet å sette pris på en. Jeg ville også at vi skulle være en "happy family" den gangen, men jeg vil med hånden på hjertet si at jeg har fått alt jeg ønsker meg og mere enn det. Min nye kjæreste er også helt fantastisk med datteren min. Livet er ikke lett, men hvis du fortsetter å ha det sånn som du har det nå kommer du til å angre på at du ikke gjorde noe med det før. For deg og barnet ditt sin skyld. Jeg synes han høres ut som en drittsekk. Du fortjener bedre.
Anonym bruker Skrevet 9. april 2008 #4 Skrevet 9. april 2008 Enig han er ikke verdt det. Jeg gikk fra mannen min en periode faktisk et år og mannen forandret seg helt, fattet hva han mistet og vi ble sammen etter et år og har det kjempe bra nå. Men innser han ikke det da heller nei da vet du hvertfall at du har gjort det eneste riktige. Lykke til.
Anonym bruker Skrevet 9. april 2008 #5 Skrevet 9. april 2008 Tusen takk for svar dere! Jeg setter virkelig pris på at dere gadd å lese det laaange innlegget mitt.. Jeg vet jo at dere har rett.. Men det er så innmari vanskelig å gå det skrittet. Jeg begynnte å hylgrine når jeg leste svarene deres for det fikk meg til å skjønne hva jeg må gjøre..
Fru Banderas Skrevet 9. april 2008 #6 Skrevet 9. april 2008 Lykke til! Du får det bedre uten en som tråkker på deg hele tiden. Vær åpen og be om støtte fra familie og venner så går alt bra til slutt!
Anonym bruker Skrevet 9. april 2008 #7 Skrevet 9. april 2008 Hei på deg! Jeg kjente meg så altfor godt igjen i det du skriver! Min x samboer var/er ganske lik. Jeg har også flyttet fra min familie og venner. Men han var ganske egoistisk og tenkte mye på seg selv, å hans behov. Han så ikke meg. Så når jeg gråt og tok opp ting gang på gang, så ga han blaffen. Det gjorde at jeg etterhvert mistet følelsene mine for han.. Så flyttet han ned til broren sin, fordi det var nærmere jobben hans. Til da så var det jeg som hadde kjørt han hver dag (20 min. hver vei x 2), fra 2 uker etter fødsel. Å da måtte jeg ha med lille babyen. Men han skjønte ikke at det var slitsomt. Han jobbet skift, så vi måtte opp til alle døgnets tider. Men han flyttet da til broren sin, for jeg var så sliten. Så skulle vi finne en leilighet i byn, men når jeg fant en, så ville jeg ikke at han skulle flytte inn med oss igjen. Jeg hadde da skjønt hvor lett jeg kunne ha det. Slippe det store barnet, å bare konsentrere meg om lille. Han x samboeren hadde heller aldri hjelpt til med babyen, før han ble rundt 8 mnd. For da skjønte han alvoret når jeg ikke ville bo med han mer. Jeg ble i bedre humør, å fikk mye mer overskudd til å gjøre ting! Foreldrene mine merket en stor forskjell på meg. (Det er mye mer i denne historen, men orker ikke rippe opp i det). Vi har aldri gjort det helt slutt. Jeg har sagt til han hvordan jeg føler det lenge. Men han er sånn som får meg til å få dårlig samvittighet hele tiden. Å bare gråter nå. Han har skjerpet seg på noe, men det er for seint. For jeg har ikke følelser for han. Så nå har jeg gjort det ordentlig slutt! Det er veldig vanskelig for meg å se han nå, for han er så deppa, men jeg har det så bra når han går..! Så jeg vet at jeg har tatt det rette valget. Å jeg kommer ikke til å angre! Å nå skal jeg flytte tilbake til venner å familie=) Ja, dette ble langt svar.. Men jeg ville vel kanskje tatt rådet som kom lenger her oppe. Sett foten ned, flytt fra han. Så kan dere heller se igjen om en stund. Ikke flytte sammen igjen med en gang, men se om han har skjønt hva han har mistet. Skjønner han ikke det, så klarer du og barnet dere godt alene! Jeg har bodd alene i 6 mnd. nå, å det går sååå fint! Det kommer til å ordne seg for dere også! Lykke til!
Gjest yrild Skrevet 23. september 2012 #8 Skrevet 23. september 2012 Sånn som du beskriver ham og hvordan dere ble samboere, høres det ikke ut som om du har skutt gullfuglen med ham nei... Hvis ikke han vil gå i parterapi så gå på familievernkontoret du slik at du får snakket med noen om tankene dine. Du kommer til å klare deg fint alene :-)
Anonym bruker Skrevet 23. september 2012 #9 Skrevet 23. september 2012 Hvordan fant du ut at du skulle svare på et innlegg fra 2008? Eller har det skjedd en feil her inne?
Gjest yrild Skrevet 23. september 2012 #10 Skrevet 23. september 2012 Hvordan fant du ut at du skulle svare på et innlegg fra 2008? Eller har det skjedd en feil her inne? Det lå oppe på innlegg vil jeg tro... jeg har ihvetfall ikke brukt tid på å lete etter et slikt innlegg ;-) Sikkert en slags teknisk feil... he he
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå