I dag føler jeg meg slem........:(........om svigermor

[Alhansi]

Vi bor på gård, der hvor svigermor bor i kårboligen. Det er dør i mellom boligene, så hun kommer og går som det passer seg. Dette har jo vært grunn til irritasjon mange ganger, men jeg biter det i meg, hun er jo egentlig bare snill. Men jeg er et selvstendig vesen, som ikke liker å ha noen hengende over meg i tid og utide. Noen sier jeg er veldig tålmodig som har holdt ut så mange år som jeg har gjort, men slik er nå saken at vi kan ikke bare skvise henne ut heller, dette har jo vært hjemmet hennes j mange år. Og hun er jo alene.Hun er her vel mellom 2 til 4 ganger om dagen i gjennomsnitt.

 

Nå er det sånn at hun blander seg i barneoppdragelsen vår. Når vi feks snakker med en av ungene om at slik blir det, og ikke noe å diskutere om det, ja så legger hun seg oppi det. Dvs hun undergraver vår autoritet ovenfor ungene. Og av og til sier jeg, uten å være skarp i stemmen, at hun ikke skal legge seg oppi det. Da sier hun: "Ja du skulle vel helst ha sett at jeg ikke var i live du", eller noe sånt som: "Jeg skulle vel helst ikke vært jeg."

 

Jeg har sagt at er det noe som hun er uenig i, så da det opp med oss når ungene ikke er til stede. Og det har hun jo god tid til, for hun renner jo dørene ned her om kveldene også.Hun sier støtt at hun er så heldig som har så snill ei svigerdatter som meg, som ikke er som de slemme furiene som mange andre har fått, så jeg tror egentlig ikke det er så personlig det hun sier når hun sier at hun skulle ikke vært til. Men det irriterer og sårer meg hver gang.

 

Saken til min følelse av slemhet er som følger:

I dag satt faren min der, og sønnen min som var hjemme fra skolen(han går i ungdomskolen) og mannen min, og vi spiste frokost. Så kom hun og la seg oppi ting vi sa til gutten, og da kom det igjen da vi sa hun skulle la ting ligge: "Du skulle vel helst sett at jeg ikke var til du!" Da fikk jeg nok!! Jeg reiste meg opp, og sa "takk skal du ha for den", så gikk jeg. Stor oppstandelse! Mannen min ble sint på henne, faren min tuslet ut og sønnen min stod der som en statue og hun stod der og gråt og alt var jo så følt. For hun var jo så dum osv osv osv. Mannen min prøvde forklare at vi er jo glad i henne, men hun må slutte med det der tullet sitt. Jeg har aldri i løpet av alle disse årene sagt henne i mot, det må være hormonene som gjør meg slik. Dette er ikke slik jeg er.

 

Jeg snudde, forklarte henne at hadde hun funnet seg i om noen til stadighet hadde lagt seg oppi hennes barneoppdragelse da hun var ung. Og hadde hun tenkt hvordan det var å være meg etter at hun sier sånn foran ungene, de to minste synes jo jeg er verdens verste som får bestemoren deres til å føle seg uønsket og at hun skulle helst være dø! For det har jeg jo aldri ønsket. Sønnen min han sier at han er så lei av at bestemor sier sånt hele tiden og at hun motsier alt jeg sier. Hun stod der gråtende og sa at hun var så dum og greier, og på om forladelse og greier, og rakte ut hånden, men jeg klarte ikke ta den, da hadde jeg vel kastet opp. Det burde jeg gjort, men jeg klarte det ikke. Hun er gammel, og jeg burde vel tatt hånden, men alt i meg strittet i mot.

 

Og her sitter jeg, og føler meg fryktelig slem i dag.

 

Hadde vi lukket veggen der døren var fra tidlig av, da jeg flyttet inn, så hadde ting vært bedre. Men jeg nekter mannen min gjøre det nå, fordi det vil knuse hjertet hennes. Hun trenger oss. Hun er jo alene. Men hun er ikke min mor, jeg skal ikke finne meg i alt. Ingen steder er jeg alene her i huset, fordi plutselig er hun der og skal si et eller annet.Det eneste som ligger mellom mannen min og meg til tider, er henne. De kranglene vi har, gjelder henne. At jeg er drittlei av å ha en tredjeperson i ekteskapet vårt. Og han prøver, ja han prøver. Stakkars, det er sannelig ikke enkelt for han. Og det kan ikke være enkelt for han, fordi jeg nekter han å gjøre noe drastisk som å flytte henne, spikre for døren osv. Det vil knuse hennes hjerte, og hans.

 

Huff. Beklager for dette innlegget. Jeg føler meg så råtten og slem............

 

 

[*lillebolla*]

Hjelp! Jeg blir imponert over at du her så tålmodig, jeg! Jeg hadde klikket for leeeenge siden!! Så syns heller det er rart at du ikke har sagt i fra før!

Har egentlig ikke noen gode råd, for denne situasjonen er så veldig lang fra min egen at jeg ikke klarer å sette meg ordentlig inn i den, men det som jeg syns virker som en veldig bra ting i det hele er at mannen din støtter deg! Tror det beste er om dere alle 3 (din mann, deg og din svigermor) kan klare å ha en rolig, kontruktiv samtale om det uten barna til stede, og prøve å få henne til å sette seg inn i situasjonen slik du har beskrevet over. Gjør det heller flere ganger... Samtidig går det også an å forklare at du har hormoner som tar litt overhånd og derfor er mer følsom på dette enn normalt og trenger litt ekstra støtte og forståelse for deg. Hun har jo vært gravid og hatt barn selv, og det er lettere å skjønne andre når man kan sette seg inn i situasjonen...

 

Lykke til!

[2prins1prinsesse+bøllefrø]

synes ikke du er slem i det heile tatt! utrolig hva du har funnet deg i! vet alt om innpåslitne "svigerforeldre", å omtrent all kranglingen i forholdet til meg å samboeren dreier seg om hans familie! At en skal ha respekt for dem å de må få lov til å si akuratt det de vil å at han helst ser til at jeg ikke motsier å følger pent etter som ei annei bikje!

å all den "kloke" visdomen om oppdragelse å hvor uoppdragen jeg er...

er nok best at ungene mine følger deres oppdragelse å ikke ender opp som meg! altså selvstendig å ikke godtar undertrykking å vil ha mine egne meninger!! fysj å fysj.. norske jenter er ikke godt å ha med å gjøre! men så er det jo slik at de er foreldrene til min samboer, å må uansett forholde meg til dem pga ham! er en prøvelse gitt! men er nok ikke lett å være han heller, bli drad fra begge sider! å ingen av partene gir etter... men er jo grenser for hva en skal godta også...

forhåpentligvis er svigermoren din villig til å snakke ut om dette å har forståelse for deg også, er verre når de overhode ikke er interessert i din mening å bare låser seg vrang....

synes du skal gjøre det som er best for deg å barna dine, er ditt hjem å dine unger! å du har lov til å sette grenser i ditt hjem uten at det skal ha kjempekonsekvenser!

ønsker deg lykke til å håper det ordner seg!!

 

[Mamma'n til blomsterbarna=)]

Synes dette var tøft gjort av deg... Uansett hvor gammel hun er eller hvor glad i henne du er, så har hun ikke rett i å blande seg inn i hvordan du/dere oppfostrer ungene deres=) Kanskje hun forstod dette nå.. Mulig det var dette som måtte til.. Ikke vet jeg.. Men jeg hadde nok(og kommer til å gjøre, for min svigermor er like ille, selv om hun ikke er gammel... er ikke 50 engang hun) sagt i fra!

Bare stå på, men husk å si at du ikke sier det for å være slem. men fordi du synes du gjør det beste for DINE unger=)

Lykke til=)

[Gjest Tallulah Bankhead]

Jeg synes at det virkelig var på tide at du ga beskjed. Du gjør både deg selv og barna dine en bjørnetjeneste ved å unnlate å gi beskjed om slike utsagn og atferd du reagerer på.

 

Jeg har selv en veldig vanskelig svigermor som forsøker å manipulere de rundt seg til å gjøre det hun vil hele tiden. Hun bruker også det at hun er alene og ensom til å presse barna sine til å alltid ta henne med på alle ferier, tilbringe alle høytider med henne, og generelt stille opp med en gang hun ringer. Sannheten er at hun burde ha sørget for å få sitt eget liv i orden i stedetfor å klage over at barna hennes ikke bor i hjembyen hennes lenger.

 

Når svigermora di sier at hun er så glad for at hun har en så snill svigerdatter så tror jeg faktisk det er et forsøk på å kontrollere deg, og ikke nødvendigvis et kompliment. Hun vet nok egentlig at dere fortjener deres eget liv, og derfor sier hun dette med at dere skulle vel helst sett at hun døde. Det er for å gi dere dårlig samvittighet. Et godt forhold til foreldrene og svigerforeldrene er basert på gjensidig respekt, og ikke trusler og manipiulasjon. Det er ikke rart at du blir frustrert og sliten av det hun holder på med.

 

Om jeg var deg så ville jeg kanskje ha vurdert å flytte, for jeg tror at så lenge dere bor på gården så vil dere slite med den samme problematikken. Hun føler tydeligvis at dere skylder henne å ta dere av henne, men det stemmer ikke. Om flytting ikke er noe alternativ så burde dere i hvertfall få lukket den døra, og sørge for at svigermor ikke kan komme og gå som hun vil. Jeg har sett flere ekteskap gå i oppløsning pga. en uselvstendig svigermor. Heldigvis virker det som om mannen din forstår hvor alvorlig dette er. Om han likevel ikke gjør det så må du få ham til å innse hvor sykelig hennes atferd er, hvis ikke kan dette være en kamp du kan komme til å tape.

 

Dette ble langt, men jeg kjenner så altfor godt til denne problematikken, er jeg redd. Send meg gjerne en PM om det er noe du vil snakke om eller tror jeg kan hjelpe med. Jeg føler virkelig med deg.

 

Klem fra

[Enpåvei!]

Huff, det der hørtes ikke noe gøy ut.. Bor nemlig selv på en gård med svigermor og svigerfar i huset ved siden av.. Det er ikke mye gøy med svigerforeldre som blander seg.. Så nå er vi på utkikk etter et annet sted å bo, for jeg tror jeg ville blitt gal av å ha henne hengenes over meg når vi får ungen vår! Leter og leter etter hus, blitt desperat.. 3 hele mnd har vi på å finne noe.. huff, blir ikke lett gitt!! Så ved å lese innlegget ditt så skjønte jeg at vi er NØDT til å finne oss noe FORT!! he he;)

[Aquanimba]

Må virkelig si jeg beundrer din tålmodighet!! Veldig bra du har en mann som støtter deg. Selv om hun er gammel kan du ikke finne deg i slik oppførsel. Enig i det de sier over her, Ta en skikkelig prat med henne om hvordan du føler det, at du forstår at hun bare vil hjelpe til, men at det hele blir veldig feil når hun undegraver din autoritet som mor gjentatte ganger. Og de martyr greiene kan hun godt spare seg! Himmel og hav så provoserende!!

 

*støtteklem*

[AO3]

Jeg synes faktisk du er utrolig tålmodig! Den kommentaren fra din svigermor var bare SÅ langt over streken. Jeg skjønner at mannen din ikke vil tette igjen døra nå - det skulle dere nok, som du sier, gjort da dere flyttet inn.

 

Dessverre er det ganske vanlig med problemer med kårfolkene når det kommer en "ny" partner inn i bildet. Spesielt når "inntrengeren" er en kvinne, og svigermor begynner å legge seg opp i hva hun gjør. Jeg kommer selv fra en familie med mange bønder, og har hørt endel historier om hvor mye min mormor slet med sin svigermor - og også hvor mye min onkel har slitt med sin far i årene etter at han tok over gården. Det er en veldig vanskelig situasjon, og mange kårfolk har problemer med å gi slipp, både på barna sine og på gårdsdriften.

 

Det er kanskje vanskelig å vende en gammel vane, men det eneste rådet jeg har, er kanskje at dere bør prøve å snakke sammen om det?

[junijente fikk julijente]

Som de andre her skriver er jeg også imponert over at du ikke har sagt i fra før nå.

Selv har jeg svigermora mi i nabohuset, og var ganske skeptisk til det da jeg flyttet inn. Men hun har selv hatt det som du har det nå, med ei svigerbor i kårboligen som kom og la seg opp i alt hun gjorde og ingenting var bra nok. Så svigermora mi er ganske klar på at selv om vi er naboer (og hun har bodd i huset vårt før) har vi hvert vårt liv, og hennes liv er hos henne selv. Selvsagt er hun velkommen hit, og hun kommer gjerne innom i løpet av dagen, men hun legger seg ikke opp i barneoppdragelsen osv. Det som kan irritere meg litt er at hun kan se gårdsplassen vår fra oppe hos seg, så om det har vært noen fremmede biler osv her, er hun kjapp på telefonen når bilene er borte, for å høre hvem det var. Hun har også bedt oss rydde i noen småtrær bak garasjen, så hun lettere kan se om bilene er borte (og jeg som har en plan om å plante bærbusker og hekk der). Grunnen til dette er at vi deler avis, som hun henter på døra vår etter at vi har dratt om morgenen. Jeg mener at hun ikke trenger ha oversikt over bilene for dette, særlig siden jeg er mye hjemme, og da er jo bilen der selv om jeg er ferdig med avisa. Jeg har ikke tatt opp dette med mannen min eller svigermor enda, men kommer til å gjøre det om han begynner å rydde vekk trærne bak garasjen.

Vi har alle behov for å få leve vårt eget liv, uten for mye innblanding fra svigerforeldre eller andre. Disse mener det nok bare vel, men innimellom blir det for mye, og da må det være lov å si i fra. Prøv å ta en prat med svigermora di og mannen din sammen, når dere alle er ganske rolige, og ikke midt oppe i en krangel. Kanskje er det også en ide å stenge den døra mellom dere, ikke for å si at svigermor ikke er velkommen, men for å vise at det faktisk er to husholdninger og to ulike hjem i dette huset. Svigermora di klarer vel å gå inn den vanlige døra, som jeg antar at f.eks dine foreldre bruker? Jeg antar at dette er et ganske gammelt hus, som ble bygd på den tida da det var vanligere med tilnærmet storfamilier og skillene var mindre.

[maria isabell]

dette hørest ut som min egen mor...eg er ikke så tolmodig...hun vrir jo litt rundt på situasjonen og får ungene til å tru st du er den fæle...slik klarer min kjære mor også og det som verre er....etter å ha lest innlegget ditt sitter eg igjen med tanken om at din svigermor trenger å være til nytte...hun har alt for mye fri tid...trur litt av problemet ligger der..ka med at hun melder seg inn i røde kors..alltid noe en kan gjøre der uansett..hun kan for eksempel være besøks venn? (besøker de gamle som ikke kommer seg så mye ut fast en gang i uka) eller kanskje du kan spørre henne om å hjelpe deg å lage middag av og til? (ikke fordi du trenger hjelp,men hun trenger å hjelpe) kan hun strikke? trenger du sokker eller luer til ungene? kjøp garn og sett hun i arbeid:) da trur eg hun slutter med den fæle kommentaren sin (du sku helst sett at eg ikke var til) da føler hun jo at dere trenger henne:)