En tanke om "egoisme": enebarn eller ikke og for hvem?

[Gjest]

En tanke som slo meg her om dagen var som følger: Det blir jo periodisk debattert opp og ned i media om dette med å skulle kunne lage barn nr 2 "kun" pga at de trenger stamceller/beinmarg o.l. til barn nr 1. Hvor egoistisk man kan være og om det er etisk forsvarlig å skulle lage barn nr 2 "kun" for å tilfredstille behov til barn nr 1.

 

Men det er jo derfor vi lager søsken, er det ikke det? Vi lager jo barn nr 2 "kun" for å fullende nr 1 som menneske?

"Han kan jo ikke være enebarn!"

"Tenk så bortskjemt hun kommer til å bli hvis hun forblir enebarn!"

 

Jeg setter det litt på spissen og skriver "kun" i hermetegn, åpenbart er det jo i begge scenario mer enn nok kjærlighet til flere barn og man blir jo like glad i dette mennesket som det første.

Men ser dere hvor jeg vil?

 

 

[♡ snart 3barnsmamma]

Ser man slik på det så er det jo egoistisk å få barn i det hele tatt, for man gjør jo det mye på grunn av at man selv ønsker seg en familie og barn.

Men ellers så får man jo barn mye for å drive verden videre, og siden det kreves to foreldre for å lage barn så trengs det jo nødvendigvis at hvert foreldrepar lager to barn for å opprettholde befolkningstallet (sånn rent statistisk sett). Så sånn sett så går det an å begrunne med at man vil det beste for verden

[Gjest]

Jeg ville aldri i verden ha vurdert å få et barn til for å møte mitt første barns behov for eventuelle stamceller eller organer. Jeg er sterkt i mot all form for organdonasjon, bruk av stamceller og alt det der. Jeg har valgt å tro at det finnes en grunn, en årsak fra naturens side, at det finnes sykdommer som AIDS, en og annen pest og kreft. Jorden er overbefolket nok som den er og så skal mennesket begynne å helbrede alle typer sykdommer fordi vi ikke ønsker å miste de som står oss nær. Nei, det er egoistisk det! Vi deler faktisk denne planeten med utallige andre livsformer, men vi går ikke av veien for å utrydde en og annen dyreart dersom den står "i veien" for oss.

 

Det sies at det er egoistisk av oss at vi ønsker oss egne barn. Det er ikke det vet dere. Det ligger innbakt i oss fra tidenes morgen at vi skal formere oss. Selv om det ikke er et prekært behov for formering av mennesket i dag, vil allikevel mange av oss føle et slags behov for å få barn. Selvsagt kan man si at det er egoistisk å ønske seg barn, for det er ikke lenger en nødvendighet med mange barn - ikke slik som før. Nå har vi andre mennesker som får betalt for å ta hånd om oss når vi blir syke eller gamle. Dessuten er det mange barn ute i verden som ikke har foreldre.

 

For meg ligger det helt naturlig at jeg skal få barn. Hvis jeg kan velge mellom en feiende flott karriere som den vellykkede forskeren eller å være hjemmeværende mamma.. Da vil jeg velge det siste. Men selv om det føles naturlig for meg, behøver ikke det å bety at det er naturlig for alle andre.

Men altså.. Jeg kunne aldri i verden ha tenkt meg å fått et barn til for å dekke et annet barns medisinske behov....

[Gjest]

Så hypotetisk: hvis ditt barn får total nyresvikt og må få en ny nyre eller så dør det, så sier du: "takk, men nei takk, jeg er i mot organdonasjon"

 

Javel...

[*Timulia*]

Enig med kakemonsteret der! Mener det er stor forskjell på organdonasjon og genforskning/stamcelleforskning. Jeg har hvertfall sagt klart fra til mannen min at dersom noe skulle skje med meg skal han ikke nøle med å donere bort organer. Hva skal jeg med dem når jeg er død? Og hvis en av mine næreste skulle dø, har jeg faktisk troen på at viten om at organer fra dem kan ha reddet livet til andre mennesker kan være en hjelp i sorgen.

[Gjest]

Hvis barnet mitt hypotetisk sett skulle få total nyresvikt eller hjertesvikt eller hva det nå enn måtte være, så er jeg allikevel imot organdonasjon ja. Jeg skal selvsagt ikke sitte her og hardnakket påstå at jeg ikke ville kommet til å "takke ja" til et tilbud om å benytte andres organer, for jeg har aldri vært i en slik situasjon og håper for all del at jeg slipper det. Men jeg skal gravlegges med hele meg, med mindre det er enkelte deler av meg de ikke kan finne igjen. Og dersom jeg blir uhelbredelig syk, vil ikke jeg ha nye lunger eller ny lever selv om teknologien tillater det. Og ikke vil jeg holdes kunstig i live, hvis det noen gang blir aktuelt heller.

Jeg vil sikkert ønske å gjøre det som står i min makt for å eventuelt redde mitt dødssyke barn, men å få et nytt barn ene og alene fordi det KAN redde det syke barnet.. Nei, det blir feil for meg.