Er det JEG som er urimelig? (langt)

[Anonym bruker]

Dette handler om min venninne. Hun er i tyveårene,og har aldri gjort et arbeidsslag i hele sitt liv. Hun er uføretrygdet pga psykiske lidelser, søvnproblemer osv.

Nå har hun vært sammen med drømmemannen i snart halvåret og de driver å lager barn.

Vi diskuterte dette med å ha barn,og hun mener at det ikke blir noe vanskelig for henne selvom hun har psykiske lidelser. Jeg er ikke enig. Jeg mener at hun bør få rydda opp i de tingene før hun får barn,og kanskje jobbet litt også så hun var hva det vil si å "leve". Ikke være en kasteball i systemet,men prøve stå litt på egne ben. Jeg synes det er skummelt at hun har "pensjonert" seg i en så ung alder. Og ikke har noe ønske om å bidra i samfunnet heller.

 

Denne diskusjonen begynte med at hun sa at når hun ble gravid skulle hun slutte å røyke for det var bare innstillingen det kom an på..

Så fotsetter hun med å si at alt her i livet handler om innstillingen man har til det. Da sier jeg at da kan jo hun skaffe seg jobb,siden det bare handler om innstillingen! Da klikker hu i sidevinkler på meg gitt! For det var ikke det samme. DET handlet visst ikke om innstillingen.

 

Hvor bra er det egentlig å sette et barn til verden,med viten og vilje,når man sliter med så mye? Hun sier hun har søvnproblemer, hvordan skal det da bli om hun skulle få et barn med kolikk? Eller en unge som sutrer? Hun har et virkelighetsfjernt bilde av hva det vil si å ha barn,og uansett hva jeg sier så blir det bare galt. Da er det nedlatende osv.

Jeg har jo selv et barn på 3 mnd,sliter enda med ettervirkningene av en fryktelig fødsel. Og jeg hadde ingen psykiske lidelser overhodet! Hvordan skal det da bli for henne om hun sliter litt etter fødselen i tillegg?

Ja,også har hun spiseproblemer.. Det er vel heller ikke noe bra når man er gravid. Jeg krysser fingrene for at hun vil vente litt,men det ser ikke ut som hun vil det..

Jeg blir jo bekymret for det ufødte barnet! Ikke fordi hun blir en dårlig mor,men fordi hun har mer enn nok med seg selv for øyeblikket og jeg frykter en unge oppi alt vil gå utover ungen.

Er jeg så grusom som mener det sånn?

[Gjest]

Det virker som om du har null forståelse for hva en psykisk lidelse er ihvertfall.

[Anonym bruker]

Har jo selv fått diagnosen fødselsdepresjon,så jo,det gjør jeg.

[Anonym bruker]

Du er ikke grusom som tenker sånn nei. Synes enkelte bør tenke litt mer over hvilket liv de har å tilby et barn, før de går i gang med produksjon.

 

 

[Anonym bruker]

Skjønner absolutt hva du mener, og tipper denne dama og du beveger dere i ulike retninger ganske snart. Men vet du hva, dette babygreiene/barneoppdragelse er et minefelt! Det går nesten ikke an å kritisere noenting uten at folk forståelig nok går i forsvar, så jeg ville holdt hva jeg mente om hennes livsførsel og livsplanlegging for meg selv, hvis jeg var deg.

Kjenner selv et par mennesker med samme holdning som aldri burde fått barn, men de har nå fått 2-3 barn likevel, og det går faktisk ikke så verst.. Så kryss fingrene og si heller fra når det virkelig kniper.

[Anonym bruker]

Tror ikke du skjønner så mye. Jeg slet med depresjon, angst og søvnproblemer og tok for mye piller, røykte for mye hasj, men da jeg ble mor forsvant alle problemene (rusbruk forsvant da jeg ble gravid selvfølgelig!). Jeg kjenner meg av og til deprimert fremdeles og er ikke helt klar for jobb ennå, men søvnproblemene forsvant totalt (selv om jeg bruker litt tid på å sovne) og jeg er lykkelig mesteparten av tiden og HVER GANG jeg ser på barnet mitt. Det å bli mor motiverer til så mye, det må du forstå.

[Anonym bruker]

Vet du, jeg skjønner deg veldig godt. Og grunnen er at moren min er akkurat sånn som venninnen din. Hun har aldri jobbet, har søvnproblemer, spiseforstyrrelser (da jeg var liten, hun er kvitt det nå), depresjoner og går på diverse sterke medisiner, som gjør at hun trenger mye hvile. Så lenge jeg kan huske, har hun aldri stilt opp for meg, hun var aldri til stede når det gjaldt skolen, kunne ikke være med på noe, fordi hun slet med sitt. Dette føltes ganske sårende for meg, alle de andre hadde jo foreldre som stilte opp på skoleavslutninger og laget istand bursdagsfester. Hun tenkte ikke på hvordan det føltes for meg, tenkte kun på seg selv. Hadde jo nok med seg selv.

Og barn er veldig beskyttende overfor sin mor, jeg var alltid den første til å forsvare henne når hun hadde gjort noe rart, eller uteblitt fra nok en sammenkomst. Jeg var sånn til jeg ble voksen, nå er jeg mest sliten av å føle at jeg må forklare andre hvordan hun er. Folk kan ikkje skjønne hvorfor hun har meldt seg ut verden, for å si det sånn, og ser på meg og ber om forklaring..

 

Uff, ble litt mye svada på slutten der, men poenget er : Jeg skjønner din bekymring. Om du kan gjøre så mye med saken, vet jeg derimot ikke.

[Winterlady]

Forstår din bekymring i forhold til ansvaret for barn. Men forhåpentligvis har hun en god støtte og partner i sin samboer der.

 

Dine kommentarer om henne og arbeidslivet synes jeg er arrogante, og ikke din business. Hun har det sikkert tungt nok med tanke på at hun er utenfor arbeidslivet selv, om ikke du skal komme og stemple henne som lat i tillegg, fordi du ikke kan se det store bildet.

[Penger]

For det første er det ikke opp til deg hvem som bør og ikke bør få barn. Barn bør ikke nødvendig vis ha det bedre i kollen med seilbåt på fjorden og foreldre som aldri har hatt et problem. Barn lærer å ta utfordringer også, det er ikke sånn at de beste i blandt oss er født med sølvskje i munnen. Jeg sier forresten ikke at det ikke er noen flotte mennesker blandt dem også, jeg sier bare at motgang adler.

[Anonym bruker]

Dersom hun er uføretrygdet er vel dette en sykdom som har vært tilstede over tid, og blir man ufør har nok mulighetene for forbedring blitt vurdert til minimale, er det ikke slik at dette er et kriterium for å bli ufør?

 

Dersom forbedringspotensialet ikke er stort, kanskje hun ikke kan bli bedre i overkommelig framtid, mener du hun da hun ikke bør få barn overhode?

 

Jeg har selv 6 barn og søvnproblem (i andres øyne), sovner ikke før langt på natt, og sover gjerne utover formiddagen, men jeg er utrolig flink til å jobbe nattevakter og ta barna på nattestid når dette trengs. Har heldigvis en mann som er A menneske, så sammen klarer vi dette utmerket.

 

Jeg regner med din venninne ikke skal ha barn alene, og selv om jeg skjønner dine bekymringer synes jeg det er ufint av deg å blande deg i dette. Hun er et voksent menneske, og vi bør tro hun selv har tenkt igjennom konsekvensene av å få barn.

 

Jobber selv i psykiatrien, og har sett folk som ikke bør ha ansvar for barna, men de aller aller fleste mødre setter barna forran seg selv og fungerer godt for barna selv om de selv kan slite i hverdagen.