gir dere nok oppmerksomhet???

[dritgrei hei hei!]

Jeg føler at jeg ofte har dårlig samvittighet, for jeg er så trøtt. Jeg er ikke flink til å spille kort, eller gå tur( akkurat nå er jo ikke det mulig), eller lese donald sammen eller bare høre på laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaange utgreininger om ting jeg ikke skjønner for det tar så lang tid å fortelle at jeg faller av....

 

 

Jeg syns det er litt vanskelig dette her jeg... men dat skal kanskje være sånn?

[Maud]

Om jeg gir nok eller ikke er nok avhengig av hvem du spør. Noen dager kjenner jeg selv at jeg har gitt for lite, men de aller fleste dager vil nok både lillebror, storebror og mann si at jeg har gitt for lite. Minstesnupp roper så høyt at hun får det hun trenger tror jeg. Jeg er heller ikke flink til å spille kort, ikke så flink til å bygge lego heller. Jeg er ganske flink til å høre på laaaaange historier, men bare én om gangen. Jeg er ganske flink til å lese bok også, men bare Harry Potter eller bare en bok om brannbiler. To bøker samtidig går ikke. Ofte virker det som om oppmerksomhetshullet er bunnløst, så nok blir det nesten aldri. Dessuten føler jeg at det er sånn at mye vil ha mer. Etter en hel dag alene sammen med mamma, trenger man liksom bare enda mer mamma enn ellers...

[tebekaa]

Jeg er helt sikker på at du gir nok oppmerksomhet, rett og slett fordi du har dårlig samvittighet for at du kanskje gir for lite. Det betyr at du stiller høye krav til deg selv som mamma.

 

Heldigvis! hjelper naturen deg litt på vei nå til å bli litt mindre flink til å gi oppmerksomhet. Rett og slett for at sjokket ikke skal bli for stort når lille babyen kommer og krever deg med hud og hår og du (om mulig) er enda mer sliten enn det du er nå.

 

De første ukene etter fødselen var ihvertfall ikke jeg i stand til å være god mor til annet enn lille-snupp. Og jeg tror det må være sånn for at bånd skal knyttes og amming (forhåpentligvis) komme i orden.

 

Ikke så lett for små storesøsken å forstå dette - og at det bare er for en periode. Ikke lett for store storesøsken heller, faktisk. Derfor fint med litt "nedtrapping" siste del av svangerskapet. Og en fin anledning for pappa å bli en enda bedre pappa;-)

[coscos]

Nå har jo jeg "bare" lille M på 11 måneder, men føler at jeg gir ham nok oppmerksomhet. Mitt dilemma er faktisk å kanskje ikke gi ham så mye oppmerksomhet, slik at han skal bli så avhengig av å være sammen med meg (eller andre) hele tiden. Vil ikke at han skal bli en mammadalt, he, he :-)

[Trollmora]

Tror jeg må stjele masse fra innlegget til Maud, jeg. Det passer så godt!

Har noen ganger inntrykk av at jo mer jeg gir jo mer krever de. Andre ganger virker det som at en tur alene med ett barn gir en veldig god tone i hele familien, behovet for å være alene med bare en forelder stilnes. Det trenger forsåvidt bare å være en tur i butikken det.

Av og til føler jeg meg helt spist opp, som en borrelås, men det er ofte de gangene dagen går i et hakkende kjør og jeg er sliten. Er jeg sliten har jeg jo heller ikke allverdens tålmodighet til å ro i land grinete unger heller og da er det fort det blir en sinnaspiral på både mor og barn.

Vi stiller nok også veldig høye forventninger til oss selv når det gjelder ungene våre og jeg trøster meg av og til med at mine unger har det bra, vi leker og svømmer og drar på tur, spiser barnevennlig mat, hører på teite vitser, synger de merkeligste sanger og trøster og hyssjer. Ungene våre får masse oppmerksomhet, de får være barn og det tror jeg er bra.

 

[Attpåklatten :-)™]

Hun lille får mer enn nok oppmerksomhet hjemme hos oss, for der er vi 4 store som digger henne 24/7 og alltid noen som har tid. Pappan er helt genuint flink til å leke med henne, ta henne med på tur og gjøre hyggelige ting.

Når det gjelder de større må jeg be pent om vi ikke kan finne på noe hyggelig sammen innimellom, for de er så opptatt med sitt. Men vi spiser hyggelige måltider sammen, har koselige pratestunder og ler mye:-)

 

Nå er det nok annerledes hjemme hos oss som ikke har flere små, men kun lille rosa, så dårlig samvittighet har vi nok ikke så mye av...

[Reveenka]

Hm - noen ganger kan det være vanskelig å gi alle revungene oppmerksomhet, når de hyler alle fire på en gang og vil snakke først og det var MIN tur og mamma det er URETTFERDIG! og nei, nå har jeg glemt det jeg skulle si for jeg måtte vente(alternativt "nå VIL jeg ikke si det for jeg måtte vente") og mamma, se her på denne tegningen som jeg har lagd , mamma skal vi spille kort, kan vi få male, kan vi tegne, kan vi leke med modelleire og NEI UNGER DERE KAN IKKE DET FOR NÅ LAGER JEG MIDDAG OG VI SKAL SPISE OM FEM MINUTTER!

 

 

 

Andre ganger oppfører de seg som tatt ut av en Margrethe Munthe sang, er høflige, venter på tur, hjelper den som er mindre enn seg og rekker opp hånden(!) for å få lov å snakke ved middagsbordet, før de tar av bordet etter seg....

Og mammaen leker sammen med de minste med lego på gulvet, før alle går pent på badet og steller seg uten å krangle om hvem som skal få pusset tennene først, før vi leser en oppbyggelig(hahafnis!) bok på sengen.

 

Gjett når jeg føler meg flinkest, og synes det er fint hvis vi har besøk og gjestene kan gispe i beundring over hvor perfekt jeg håndterer revekullet?

 

 

Noen ganger er vi vel bedre på å gi oppmerksomhet enn andre ganger - men jeg har ofte litt dårlig samvittighet ja, fordi de må vente og dele på så mye...

[dritgrei hei hei!]

Jeg kjenner så mye på at hun minste er så liten at hun får det hun krever, mens han store ikke får noenting, for jeg blir så fort sur og utålmodig. Han er en veslevoksen liten fyr som prøver ut alt han hører og ser... i går var det for eksempel: "DEt bryr meg ikke!" Hovr provoserende er ikke det???? åååååååååååååååååå

 

også ser jeg jo at inni der vil han bare spille kort og være glad... han må bare prøve ut de nye triksene først..... skulle ønske jeg da kunne bruke det jeg ser også si noe skikkelig lurt og pedagogisk og være snill og varm og mild, men neida... da skal jeg slenge med oppdragerleppa og si sånn: Det er skikkelig stusselig når du snakker på den måten, også klarer jeg ikke være blid etterpå. Jeg blir dritsur.

 

Også får jeg fryktelig dårlig samvittighet etterpå, for hun lille holder jo på som hun vil bortskjemte ufattelig søte drittunge :-)

 

...og nå kommer det, herre min hatt, enda en unge.

 

jaja, vi har vel alle våre sure svin på skogen.... jeg håper det i alle fall....

 

Godt å høre at du også kan rope reveenka!

[Reveenka]

Roper masse, jeg! Men jeg pleier å be revungene om unnskyldning etterpå hvis det har blitt litt i meste laget, og det går alltid bra c",)!

 

Når det gjelder det med å prøve ut, er det nok bare sånn det er - de plukker opp etter hverandre på skolen, og ungene utvikler etterhvert en kodeks på hvordan de snakker sammen.

Jeg ser av og til litt gjennom fingrene med det, fordi jeg vet at de kan bedre og fordi det av og til er sånn at man er sur og sint og trenger å få det ut( innen rimelighetens grenser, selvsagt)- og fordi jeg får gode tilbakemeldinger fra skolen på foreldresamtaler, og fra andre foreldre som ser dem på fritiden.

[dritgrei hei hei!]

du har rett..... skoler og bhg har alltid vært glad i gutten for han er så flink til å hjelpe, og flink til å snakke og flink flink flink.... han burde jo få lov å være drit her hjemme da..... Det var bra du minte meg på det igjen, det er så lett å glemme....

[Reveenka]

c",)

 

Og husk at lillesnupp også kan øve seg litt på å vente på tur - det må hun jo når babyen kommer. Du kan jo begynne nå med å la henne vente litt mens du snakker/gjør ferdig ting med storebror, så blir ikke overgangen så stor når den lille reka kommer!

[dritgrei hei hei!]

mm hun har i grunnen endel å øve på... og jeg også

[Plutseliten :)]

Helt sikkert ikke nok i forhold til samvittigheten. Men jeg tror barna tar det de trenger,og vi kan ikke klare å strekke oss over alt på en gang. Tenk så mange roller vi har,og alle vil ha litt. Vi er mamma,kjæreste,datter,barnebarn,søster,venninne,nabo...ja og sikkert masse mere også.

Barna har ikke vondt av å vente....eh...men NÅ må jeg underholde minstemannen min som desperat prøver å få oppmerksomhet av dibbemamman sin som har sittet her altfor lenge

Så får han det,så er han fornøyd og sover, så kan jeg gjøre noe jeg vil igjen..Sånn får vi det til,tror jeg

 

 

[Gummelillan]

Vi er tydeligvis flere her. Synes jeg til tider er en helt håpløs mamma, jeg. Som kjefter og roper og aldri strekker til. Synes jeg takler jobben min 1000 ganger bedre enn mammarollen og tenker med gru på at de stakkars ungene våre faktisk skal bli fornuftige voksne til slutt de også.

 

I vinter da nabomammaen døde gikk jeg nesten litt ned i kjelleren og tenkte at så urettferdig verden er. Disse ungene hadde jo verdens flotteste mamma og så mister de henne så ung. Mens mine unger som må slite med meg sikkert ikke blir kvitt meg før jeg er 100.... Ja, da. Vet det høres helt sykt ut og har altså skjønt at det ikke er slik det hele henger sammen. Og for akkurat mine unger er jeg sikkert den beste mammaen de kan ha. Men likevel. For en superperfeksjonist er det neimenn lett å se at alle de fine tankene man har om hvordan ting skal være ikke alltid slår til... Men du så deilig det er de dagene når ungene legger seg og du oppsummerer dagen med at tross alt har de gode stundene vært både lengre og finere enn all kranglingen og kjeftingen til sammen.