Enebarn - eller søsken ?

[håpogtro]

Hei, Jeg er mamma til en nydelig jente på 2 år. I det siste har vi begynt å tenke en del på om vi skal ha en til (før aldersfoskjellen mellom dem blir for stor) Saken er at noen dager innimellom føler jeg lyst og overskudd til en baby til, men det er egentlig vel så mange dager og mer kanskje jeg føler vi har nok med tulla vi har.

Jeg føler ikke noe savn etter en ny baby, men tanken på at datteren vår skal være enebarn synes jeg er litt trist.

Både jeg og mannen min har selv søsken og ikke minst nå i voksen alder har vi glede av de, og vår datter har mange kusiner og fettere å leke med.

Tanken på at når vår datter blir voksen har hun ingen søster eller bror hun kan besøke enten alene eller med sine barn er litt stusselig synes jeg. Og selvfølgelig har man jo mye glede av søsken i barndommen også. Er det noen som har tanker rundt dette ? Eller noen enebarn som kan si om de savner søsken eller ikke ? Alle innspill mottas med takk ! :-)

 

 

[SusieQ]

Jeg er gravid nå med vårt andre barn først og fremst fordi jeg mener man burde ha søsken. Det er for meg veldig viktig å ha broren min å dele ting med som bare vi to kan forstå. Ting som har skjedd i barndommen og ikke minst når nær familie dør.

 

Jeg hadde det akkurat som deg når vi bestemte oss for å prøve. Noen dager virket det som en kjempegod ide og andre dager kunne jeg ikke forstå at vi skal klare det. Jeg er sikker på at det blir noen veeeldig slitsomme år de neste par årene, men jeg mener det er verd det både for sønnen vår og for vår egen del.

[Mammahjertet]

Hei, jeg har tre søsken, og jeg kunne ikke tenke meg å være enebarn, eller få bare ett barn. For det første har jeg en utrolig støtte i søsknene min, og jeg føler at familien har et spesielt samhold. Det er jo selvfølgelig ikke gitt at det blir slik, men jeg kan hvertfall ikke se for meg livet uten den enorme støtten jeg finner i søsknene mine.

 

Jeg har også en samboer som har mange søsken, og jeg vet ikke hvor mange ganger han har sagt at han ikke vet hva han skulle gjort uten sine. Både moren og faren hans er alvorlig syke, og gudene vet hvor alene han hadde følt seg dersom de ikke var fler.

 

Jeg tror nok det er fullt mulig å leve et fullverdig liv som enebarn, men jeg tror spesielt i situasjoner litt utenom det vanlige, altså for eksempel der det skjer en ulykke eller det kommer sykdom i familen, så er det en utrolig ressurs å stå sammen som søsken. Og uansett så kommer det jo en dag der dere blir gamle, og da tror jeg det er veldig tungt å være alene.

 

Lykke til med avgjørelsen uansett. Og husk at det er jo ikke sånn at du må ha dem på rad og rekke for at det skal være en vits da. Kanskje har du lyst på en til om fem år, og da er det jo ingenting i veien for at du kan få en til da! (gitt at det ikke skulle skje noe da seff)

[håpogtro]

Hei og takk for svar begge to :-) Litt godt å høre at andre har tenkt det samme. De første par årene blir sikkert mest slitsomt, også går det seg til og etter hvert blir det kanskje til og med at de "avlaster" foreldrene litt ved å leke sammen også.

 

De fleste søsken har jo glede og nytte av hverandre, sånn som du sier du som har 3 søsken. Og spesielt i vanskelige situasjoner kanskje.

 

Men så hører man jo om de søsknene som ikke liker hverandre og da og som ikke har noen kontakt....

 

Man må ikke ha søsken på rekke og rad, men jeg har rukket å bli 35 år og føler ikke jeg har allverdens tid på meg sånn sett. Ikke har jeg lyst til å bli altfor gammel mamma heller :-o)

[♡ snart 3barnsmamma]

Jeg kunne heller ikke tenkt meg å fått enebarn. Har alltid hatt god støtte og en god venn i min bror, og så var det jo utrolig stas å bli tante nå i år, samt at mine barn har syntes det har vært utrolig gøy å få et søskenbarn.

Og jeg ser jo hvor mye glede mine to gutter har av hverandre.

 

Jeg syntes faktisk ikke det var tyngre å ha to barn enn ett, nesten omvendt. For rutinene rundt det å ha barn han man jo allerede kommet inn i, og når minstemann blir litt større så avlaster de veldig ved å ha hverandre å leke med. Og så er det mye verdifull læring for eldsten å ha en å hjelpe, og for minsten så er det stas å ha en storebror å se opp til og å lære av!

 

Og en annen ting (selv om man gjerne ikke vil tenke så langt frem) så husker jeg en venninne av min mor syntes det var utrolig tungt da hennes foreldre døde, for hun var enebarn og sto der helt alene både med sorgen og med alt rundt begravelse og dødsbo.

[It's all about me]

Jeg var fast bestemt på lillegutt skulle aldri bli enebarn. Kunne ikek jeg bære fram flere skulle vi adoptere, alene skulle han iallfall aldri bli.

Jeg synes alle fortjener og har godt av søsken. På den måten lærer de viktige verdier som de ellers ikke hadde fått med seg.

 

Selv følgelig er enebarn lykkelige og sunde barn de også. Men selskapet og erfaringen ved å ha en søsken eller fler er uvurdelig synes jeg. Dessutten er søsken en uvurdelig støtte i vanskelige familietider som en ikke kommer utenom gjennom årene.

[jaja..]

Eg har sjølv 3 søsken, og sambuar har 3 søsken. Eg kunne ikkje forestilt meg eit liv utan søskena mine. Særleg no i vaksen alder har me fått veldig god kontakt.

 

Eg har to born frå før og ventar no nummer 3. Dei to eg har no er så glade i kvarandre. Dei leikar mykje saman ( og kranglar mykje-god læring i det og!) Eg er temmeleg sikker på at to born er mindre arbeid enn eitt når dei vert over 2 år! Men dei to fyrste åra med små kan nok vere krevande ja...men vel verdt det når ein ser søskenkjærleiken

[nussie]

Jeg tror nok også som de over her at de aller fleste er glad de har søsken og jeg tror nok også at de fleste som er enebarn skulle ønske seg søsken.Det er 7,5 år mellom søstra mi og jeg,men vi har kjempe god kontakt nå.Det vil bli nesten 6 år mellom datteren min og babyen som kommer nå,men det er nå det passet seg best å få neste mann her,så det blir topp!!

Jeg kunne ikke tenke meg å ha to tette barn,tenkte ca 3-4 år mellom,men så gikk årene gitt..men det gjør ingen verdens ting,det viktigste har hele tiden vært når det føles riktig for oss og det gjør det nå!

Gleder oss masse:))

[bittelill]

Beklager, men enda en som er for søsken her.

 

Samboeren min er enebarn, og nå som foreldrene hans begynner bli gamle, er det veldig kjipt å være enebarn med at alt faller på han når det gjelder forventninger, dårlig samvittighet osv. Vi bor ikke i nærheten av dem, og har antakelig aldri lyst til å flytte dit de bor, men tenkter med gru på hva som skjer når de blir enda eldre og evt pleietrengende osv. Det er veldig greit å være flere til å dele på det ansvaret. I tillegg til å kunne snakke med om forholdene hjemme og forstå hverandre.

 

Samboern savnet ikke søsken så mye tidligere fordi han var vant til at det var som det var, men etter han har kommet nær inn på min familie og foreldrene blir eldre savner han det mer og mer. Jeg tror at for jenta di sin del bør du gi henne søsken, men selvfølgelig kun dersom du makter det. Dere er jo ikke tjent med et barn til dersom det bryter deg veldig ned Lykke til med valget!!

[<3 lykkeliten <3]

Jeg er enebarn og har alltid savnet søsken. Min mann har tre søsken og når jeg ser det samholdet di har skjønner jeg at jeg har hatt litt "ensom" barndom. Jeg har i tillegg gått glipp av en del, slik som det å måtte dele med andre, omsorgen for søsken, krangler og samhørigheten. Ikke misforstå, men jeg har hatt en fin oppvekst. Det er bare enkelte ting foreldre ikke klarer å gi deg som enebarn.

På bakgrunn av dette har vi valgt å gi barna våre søsken og nå venter vi nr fire. Det blir nok sistemann, men nå vet jeg at di har hverandre for resten av livet. En utrolig god følelse..........

[mai mammaen til to]

jeg har to søsken og ville aldri levd uten søsken... har en venninne og en kusine som er enebarn. de er veldig opptatt av at deres barn skal ikke bli enebarn.. de savner spesielt nå når de blir eldre å ha søsken. F.eks så syns min kusine som selv har fått barn nå at det er kipt at hun ikke har en tante eller onkel til barnet sitt.. barnefaren har søsken men siden han omtrent ikek ser barnet så har ikek de noe særlig kontakt med barnet heller...

 

jeg har alltid sagt at jeg MÅ ha flere enn ett barn... har allitd villet ha mange.. men nå må vi se hvor mange det blir. om vi stopper på nr to nå når vi får han. ev om vi får en liten attpåklatt om noen år..

[Gjest Mamsen til 2,5 jenter]

Søsken - for barnets skyld.

 

Jeg er enebarn, min mann har blitt det etter brorens plutselige dødsfall.

 

Jeg må si at jeg gruer meg til vi to, alene, skal ta oss av 4 gamle mennesker. (Håper det blir lenge til våre foreldre blir pleietrengende, og at våre barn er store nok til å hjelpe oss.)

 

Våre barn har ingen tanter, onkler, søskenbarn, det føles helt forferdelig.

[Maren - på overtid]

Det er også den største grunnen til at vi venter nummer 2. Selv har jeg ikke "behov for" flere enn 1 barn, men det er som de andre skriver det å ikke være alene.

Gutten vår er 3,5 år. Jeg har rundet de 30 for noen år siden og vi er helt sikre på at vi stopper på 2.

Har brukt lang tid på å modne tanken på å orke å gå gravid en gang til og har tenkt alternativer som tett kontakt med fettere og kusiner. Tror likevel dette aldri kan erstatte søsken.

Frem til gutten vår var 2,5 var jeg overhode ikke klar for nok en graviditet, så begynte det sakte å modnes for meg.... Nå har jeg 1,5 mnd igjen til termin og gleder meg stort!!

Skulle dere velge bare ett barn er det også et helt ok valg i mine øyne. Både fettere og kusiner kan bli like tette som søsken hvis dere velger å legge til rette for det

Ihvertall - Ikke ha dårlig samvittighet hvis dere velger å ha 1 barn.

[Gjest]

Her blir det 4 år i mellom, noe vi mener blir perfekt. Nå er det ikke mangel på vilje at det blir så stort sprang mellom våre, men naturens gang. Jeg tenker ikke så mye på dette med søsken, men at vi selv ønsker mange barn er jo ett stort pluss.

Jeg tror ikke barnet deres vil mangle noe som helst, men kanskje savne noen søsken når det blir voksent(?)

 

 

[Andrebolleiovnen]

Jeg er enebarn.

Og har alltid savnet søsken.

Spesielt da barndommen var preget av mye krangling som til slutt endte i skilsmisse var det tungt å være alene.

Ikke alltid like lett å få venninner til å forstå, eller å snakke om slike ting i ung alder til hvem som helst...

 

Nå som jeg er blitt voksen, tenker jeg også mye på det å kunne hadt søsken.

 

Mannen min har 2 brødre, de er liksom blitt mine brødre.

Og mannen min er som en bror jeg alltid har lengtet etter.

 

Så jeg vil definitvt gjøre alt for at snuppa vår ikke blir enebarn.

Selv om det kan være flott å være enebarn også.

Men i det store og hele ville jeg gitt mye for en søster eller bror!

Spesielt på dager med glede, sorg, frustrasjon, hverdag...you name it:)

[Topp 10.]

Jeg er nesten enebarn om man kan si det sånn! Har ei lille søster som er 11 år yngre enn meg og vi har fungert som to enebarn... og vi kommer ikke noe spesielt overens i dag, jeg 24 hun 13... vi er som hund og katt desverre!! Håper i det lengste at det skal gå seg til når hun har blitt litt gammlere... og at vi kan snakke fortrolig sammen... for jeg savner å ha noen å prate med og ha noen der uansett hva!! Ok, med venner men... ingenting kan slå familie!!

Og jeg tror man lærer mye av å ha søsken, mye man ikke kommer bort i som enebarn.

 

Dette er en grunn til at vi vil ha tette barn, og fordi samboer er 3 brødre med 3 år mellom hver! Jeg savner å ha det samholdet som de har og mange av mine venner har med sine søsken!!

 

Derfor vil vi at vår skatt skal få søsken snart... anbefaler søsken!! selv om mitt forhold til min søster er trist... men som sagt har levd som 2 enebarn vi...

[håpogtro]

Hei alle sammen og takk for at dere tok dere tid til å svare !! Er noen dager siden jeg la inn dette innlegget, men jeg har i mellomtiden vært litt opptatt.

 

Svarene deres bekrefter mine tanker rundt dette. At de som har søsken er veldig glade for at de har, og de som ikke har søsken savner det.

 

Det blir sikkert en periode i begynnelsen det er ganske slitsomt med to små, men så vokser de jo fort og etter hvert vil de leke mer og mer sammen. Så vi går nok for to.....hvis naturen vil det da !! Håper det :-)

[Mummimamma:-)]

Jeg har to jenter på 2 og 4 år, og de er så glad i hverandre! Leker sammen både hjemme og i barnehagen. Krangler en del, men sånn skal det jo være. De savner hverandre når den andre ikke er der. Jeg tror det å ha søsken gjør at du har en person som kan forstå hvordan du har det på en helt annen måte enn venner kan. Jeg ville absolutt gått for søsken!!!