Gå til innhold

Barn og karriere......tiden flyr. Føler meg parkert!


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg er 29 år, har ett semester igjen til mastergrad og har jobberfaring om enn ikke så mye. Det vil si mye jobberfaring, men ikke veldig mye relevant.

 

Har termin med mitt andre barn om to uker.

 

Føler alle mine venninner stadig får nye og bedre jobber, og her sitter jeg. Har vært sykmeldt fra en kundekonsulentjobb som jeg måtte ta istedet for å gjøre ferdig mastergraden fordi jeg ble gravid. Er nå i permisjon og gleder meg helt vilt mye til å få en baby igjen, men jeg klarer ikke bli kvitt denne gnagende følelsen av å ha gått av karrieretoget før det i det hele tatt forlot stasjonen....

 

Det værste er egentlig at jeg ikke må ha en karriere i den forstand at jeg må ha noe headturning å fortelle til andre eller tjene masse penger, men at jeg vil ha en utfordrende jobb der jeg får brukt kunnskapen og evnene mine.

 

Er jeg parkert når jeg skal ut på arbeidsmarkedet etter endt permisjon? Vil folk se rart på meg som ikke har prioritert annerledes? Var hjemme med førstemann i to år, og har prioritert å få en del ting i privatlivet stabilt, pluss at mannen min har fått prioritere sin karriere i noen år først. Vi har liksom tenkt at det er bedre at vi tar det litt etter tur for barnas og forholdets skyld.

 

Hva tenker dere om dette? Jeg er utrolig fornøyd med livet mitt, men jeg klarer liksom ikke å ikke kjenne litt på dette stikket hver gang jeg hører om noen som gjør noe spennende. Og til tider kjenner jeg angsten kommer for om jeg har tatt helt rare valg i livet....

 

Hva tenker dere?

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Hei, jeg er ikke i samme situasjon som deg, men sliter med de samme tankene. Jeg har stebarn, men ønsker meg ikke egne barn rett og slett av den grunn at jeg ikke ønsker å bli parkert. Jeg føler jeg gir opp hele livet mitt dersom jeg velger å få barn. Min samboer ønsker ikke at jeg skal begynne på mastergraden som planlagt, fordi han heller vil ha familie. Men skal jeg sitte og se på at alle klatrer karrierestigen utenom meg?? Så blir det å fortelle han det da.. Ikke enkelt

Skrevet

Jeg har nr 1 på vei nå, og sitter med de samme tankene. Fra å være best på avdelingen og få alle mulighetene og kursene jeg ville ha, ble jeg gravid og har gått glipp av ikke mindre enn to stillinger...

I starten selt jeg enormt med et sterkt ønske om at jeg ikke hadde valgt å bli gravid nå, men så begynnte jeg å slite med formen, og har store deler av svagerskapet vært sykemeldt.

Dette gjorde meg i starten deppa da jeg følte meg null verdt fordi jeg ikke var til nytte og ikke oppnådde noe.

Nå har jeg vridd mine tanker og mitt fokus mot det store som skal skje, og satt min prestisje i å bli en god mor. Karrieretankene murrer i bakhodet, ja, men gleden over å snart skulle bli mor er i alleflal der!

 

Må nok innrømme at jeg også benytter anledningen til å ta noen fag på universitetet som gjør meg enda bedre rustet når jeg kommer tilbake til jobben min, som frem til jeg ble gravid betydde alt for meg, og som fremover ganske sikkert kommer til å være viktig!

Heldigvis har jeg en mann som forstår meg og som har lovet at han skal gjøre det som må til for at jeg også får mine drømmer oppfylt. Dvs at jeg når jeg er klar - får lov å reise ut i verden og ta de kursene som må til for stillingen jeg sikert til, selv om de er flere måneder lange. Da vil han ta seg av alt hjemme.

Så gjenstår det å se da, når jeg kommer til stykket, om det er mammaen i meg eller karrierekvinnen som vinner frem...

Skrevet

Blæææh, sånn har jeg det også. ble gravid da jeg holdt på med bachelor studiene. Tok 2 års pause og var hjemme med barnet. Etter utdanningen begynte jeg i en helt annen stilling enn det jeg var utdannet til for at mannen min skulle få tatt fagbrev under arbeid(mye skift). Etter 2 år begynte jeg på videreutdanning for å få en utfordring og midt i dette ble vi jaggu skilt!! Så da satt jeg der da, med en ubrukt bachelor, nesten fullført videreutdanning og en liten bøtteknott jeg ble alene med ansvaret for. Var jo selvsagt like mye min feil at vi ble skilt,men jeg hadde ikke i mine villeste drømmer trodd at jeg måtte sette hele karrieren på vent fordi jeg fikk barn og giftet meg. Nå, tre år senere har jeg ny samboer, fortsatt aleneansvar for barnet mitt og jobber i den samme underbetalte jobben. Ble ferdig med studiene, men har ingen mulighet til å jobbe som det jeg er utdannet som da det innebærer mye turnus. Eksmannen har nylig fått ny jobb helt på den andre kanten av landet og tjener det tredobbelte av meg og har en langt mer utfordrende og tilfredstillende jobb................bitter???? Mulig det:)

Skrevet

Ingen flere som har tanker om dette???

Skrevet

Tror nesten det er umulig å komme unna disse tankene uansett jeg...

 

Er selv snart 34 og har en ansvarsfull jobb jeg trives kjempegodt i, og selv om familien er min aller høyeste prioritet, så har jeg dårlig samvittighet fordi jeg er borte fra jobb et år. Valgte altså å få drømmejobben før jeg fikk barn, men det er like vanskelig å være borte fra den som det er for deg å være borte fra studier og karriere-jag. Derfor tror jeg ikke det spiller så stor rolle når på veien du får barn, det kan være en fordel å ha barn allerede den dagen du skal søke drømmejobben. Da jeg søkte jobb var jeg gift og barnløs, de spurte faktisk på intervjuet (selv om det ikke er lov) om jeg planla barn snart. Du er kanskje ferdig med permisjoner når du skal søke jobber og kan fortelle det.

Din tid kommer, ikke vær redd for det, og du blir absolutt ikke for gammel. Du finner helt sikkert drømmejobben en dag du også...

Skrevet

Jeg er litt på "andre siden". Har hatt fokus på mine jobb ambisjoner både i forkant, under og etter mine to permisjoner. Har ved dette oppnådd en god lederstilling der jeg tjener bra. På samme måte som det stikker litt i deg når du hører om dem som gjør det bra i arbeidslivet, stikker det litt i meg når jeg hører om jenter som stortrives i babyfasen, elsker å gå hjemme og som virkelig står på for at familielivet skal bli bra for alle parter. Tror vi damer har altfor lett for å få dårlig samvittighet og at det derfor er lett å tenke på hva mer vi burde gjort i stedet for å være fornøyde med det vi faktisk har gjort.

 

Du er 29 år, snart to barnsmor og snart ferdig med mastergrad. Ingen dårlig prestasjon det på noe som helst vis. Du har vært hjemme ekstra med barnet ditt, en mulighet som er mye vanskeligere å ta igjen når man først har begynt på "karrierekjøret". Jeg synes du skal være trygg på deg selv nok til at du ser at du har valgt det riktige for deg. Ikke tenk så mye på hva andre har gjort. Jeg kan love deg at alt har sin kostnad, spesielt etter at en får barn.

Skrevet

HI her :-)

 

Tusen takk for seriøse og gode svar. Er godt å høre at jeg ikke er alene , og å høre fra dere som har valgt annerledes enn meg og hva dere tenker om dette. Jeg vet jo egentlig godt at det er umulig å få alt, hvertfall samtidig. Det beste man kan gjøre er vel egentlig å gjøre det man kan i den situasjonen man er. Og å prøve å være tro mot seg selv og sine. Det må jo bare bli slitsomt når alt helst skal presses inn i de samme årene som går så veldig fort. Da har man vel ikke noe annet valg enn å velge bort noe, eller ta tidsklemma og alt presset og gjøre så godt man kan.

 

Tusen takk for støttende ord og ærlige svar! Lykke til til dere alle sammen. Det hjelper hvertfall veldig å høre at det ikke er lett for noen, og at ingen er supermennesker. Selv om det finnes mange nok som liker å late som at de er det.

Skrevet

HI her :-)

 

Tusen takk for seriøse og gode svar. Er godt å høre at jeg ikke er alene , og å høre fra dere som har valgt annerledes enn meg og hva dere tenker om dette. Jeg vet jo egentlig godt at det er umulig å få alt, hvertfall samtidig. Det beste man kan gjøre er vel egentlig å gjøre det man kan i den situasjonen man er. Og å prøve å være tro mot seg selv og sine. Det må jo bare bli slitsomt når alt helst skal presses inn i de samme årene som går så veldig fort. Da har man vel ikke noe annet valg enn å velge bort noe, eller ta tidsklemma og alt presset og gjøre så godt man kan.

 

Tusen takk for støttende ord og ærlige svar! Lykke til til dere alle sammen. Det hjelper hvertfall veldig å høre at det ikke er lett for noen, og at ingen er supermennesker. Selv om det finnes mange nok som liker å late som at de er det.

Skrevet

Det er jo begrenset hvor mange år man kan få barn, men karriere kan man gjøre helt til man er 67! ;D

  • 5 år senere...
Skrevet

Tror man har den følelsen uansett når man får barn/er hjemme i permisjon. Det er ingen tvil om at kvinner taper karriere/lønnsmessig på å bære hjemme med barn. Det er viktig å dele permisjonen mest mulig, både for egen del og for at samfunnet skal gå fremover mht til likestilling. Desverre vil den nye regjeringen snu en viktig og god utvikling i rett retning, vi får håpe det er forbigående.

 

Anonymous poster hash: 9a0f3...b43

Skrevet

Det er jo begrenset hvor mange år man kan få barn, men karriere kan man gjøre helt til man er 67! ;D

Det der tror du ikke på selv engang,

 

Anonymous poster hash: 9a0f3...b43

Skrevet

Hvorfor har noen dratt fram en tråd fra 2008???

 

Anonymous poster hash: 270ef...7d4

Skrevet

Hallo, du er 20 år. Du er "ung og fremadstormende" i minst 15 år til!!!! Karriere har du plenty av tid til. Ta opp fag, om du mangel rnoen, mens du er i permisjon. Et enkeltfag er overkommelig, kanskje to? Eller halvtidsstudium, hvis du tar ting lettt, det er mulig med hjemme/egenstudier ol...

 

Livet er ikke slutt når man passerere 30, selv nærmer jeg meg 40, og jeg føler jeg har god tid og tenker nå og da på hva jeg skal ta meg til om 10-års tid, når barna blir 20 og 16 år...Ta litt etterutdanning innen den tid, og satse på et litt mer risikabelt, men mer interessant yrke? Fortsette med det jeg gjør, men spe på kunnskap og satse mer på det området? Gå ned i stilling, satse mer på hobbyer, jogging og maling og bøker..KAnskje skrive noe selv?

 

Livet er i startgropen: Satser på at jeg MÅ og kan jobbe til jeg blir 70. Også får man 15-20 år som "gamlis", men fortsatt frisk nokl til langferie i "syden" på vinteren og barnebarn og kaffe/kake besøk med jevnaldrende :)

 

RO ned, nyt livet nå og planlegg hva du VIL frem itid, og legg en slagplan. Gjerne 5-10 år frem  i tid. Om du satser på at "yrkestoppen" skal nåes innen du er 45 (om det er "toppsjef" som er målet så vil du være enVELDIG ung sådann) så er det forsatt over 15 år til!!! Vinner 5 års utdannign og 10 !!!!!! års praksis/målrettet jobbing mot den stillingen....

 

Can't see the problem....



Anonymous poster hash: 46ff3...83a

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...