Er jeg en idiot, ønsker mange svar

[Anonym bruker]

Hei, jeg har vært singel i drøye 6 mnd og selv om han var min store kjærlighet var jeg ferdig når jeg gikk. Vi har en datter som nå er 1.5 år. Jeg har truffet mange hyggelige menn etterpå men har vært fast bestemt på å ikke forplikte meg til noe forhold. Jeg ønsker å bruke tid ikke minst pga at jeg nå også har et barn. Jeg innledet et forhold til en type (venn av en venninne). Gjorde det helt klart for han hvor jeg sto og hva jeg ikke ønsket. Vi var nok for mye innvolvert. Han har møtt min datter og er fantastisk med henne. Han er snill og flink. Litt for høyt tempo, men ikke noe vondt i han. Han er ikke min type og jeg skjønner ikke hva som har gjort det men etter å ha vært en del sammen han har jeg blitt glad i han. Likevel tror jeg ikke at han er fremtiden min. Nå har han lukket meg ute etter at jeg ikke var så hyggelig mot han og tullet for mye med han. Bedt han om unnskyldning mange ganger. Bedt han ikke presse på meg og prøve å forstå men nei. I helgen sprakk det for oss begge. Nå er han iskald og vil være for seg selv. Jeg ønsker å åpne meg å fortelle at jeg er glad i han, men alikvel ikke vil haste inn i noe, tørr ikke da jeg vet han vil mer og er redd for om jeg forhaster meg blir alt bare galt og tull. Nå sitter jeg her og er kjempe lei meg fordi jeg ikke alltid har sagt snille ting til han og fordi han viser meg en kald skulder. Savner han i hverdagen min, telefonene, mailene og besøkene. Tar jeg sjangsen er jeg redd jeg sårer han uansett, men hvem kan vite slikt på forhold når jeg alt har fått følelser for en mann jeg aldri trodde var noe for meg. Hva gjør jeg og hva synes dere om meg?

[Anonym bruker]

Uff.. jeg kjenner meg igjen i det der..Nå skal jeg være helt ærlig å si hva jeg tror, men du må bare rette på meg om jeg har feil!

Jeg tror ikke han er den rette for deg nei, og jeg tror ikke du kan bli forelsket i han SAMME hvor snill han er mot deg og datteren din.. Det du savner er egentlig ikke han engang, det er plassen han fyllte i livet ditt, og oppmerksomheten han ga deg. Ja, du kan føle att du har blitt glad i han, men er det som en venn eller kjæreste? Det verste er att det er vanskelig å være venn med sånne gutter som er forelska i deg, når du ikke har samme følelser for dem, for det ender bare opp med (samme om du vill eller ikke) att du utnytter dem, og tråkker på dem.. som du selv sa att du hadde sagt noen ting til han som ikke var så hyggelig..

 

Jeg synes att det du skal gjøre nå er å prate med han, si unnskyld for det du sa, si att du har blitt veldig glad i han som en venn,og att du savner han, men att "de" følelsene er ikke der.. (om jeg har rett da) Du kan jo også høre med han om han da i det hele tatt klarer å være venn med deg siden du ikke føler det samme som han, kan hende det blir vansklig for han..

 

skriver bare dette fordi dette er ett typisk mønster i livet mitt.. finne de "snille" gutta som egentlig ikke er min type i det hele tatt, så ender det bare med att jeg faktisk bli slemme mot dem og tar de som en selvfølge..

 

Lykke til da!

[Anonym bruker]

Takk for svar. Du har mye rett i det du sier samtidig som jeg ikke ville bli glad i han men har nok blitt litt glad i han også. Kan være nærheten og kontakten i livet. Ser ikke han for meg mange år frem i tid. Men har det fint nå, men vil ikke dra den for lang. Er enig med deg. Har bedt om unnskyldning for alt mange ganger men det virker forsent.