Da gjorde jeg det slutt.. Litt langt..

[Anonym bruker]

Nå har jeg nesten akkurat gjort det slutt med typen. Ting har skrangla i laaang tid, å vi har ikke bodd sammen på nesten 6 mnd. Men nå hadde jeg funnet ut at jeg ikke kom til å ville bo sammen med han igjen heller.

 

Historien er ganske lang.. Det er han som har vært en dritt (ikke utroskap eller slåing), psykisk. Så tilslutt så bare skrudde jeg av følelsene mine. Ga f*** i alt.. Så følelsene mine for han ble borte.

 

Jeg er veldig glad i han, å bryr meg masse om han. Men ikke på den måten han vil. Vi har ikke hatt noe fysisk kontakt på 3 mnd. godt og vel..

 

Han gråt så fælt. Gjort det mange ganger før også. Men det får ikke følelsene mine tilbake, å jeg er så lei meg for det. Men jeg orker ikke å være i et kjærlighetsløst forhold.

Lillegutt og jeg har ofret så mye for han. Det var først etter at lillegutt ble 8 mnd. at han begynte å bade han, skifte bleie osv. Før det så gadd han ingenting med babyen, bare kosen. Han er bare negativ, å han tar ikke tak i noe. Det var som å ha en stor baby. Han tar ikke egne avgjørelser eller noe. Pluss at han var så slem psykisk, helt til han skjønte hvor dum han hadde vært, å at han kunne miste meg.

 

Nå angrer han.. Å det værste jeg vet er jo å se han gråte sånn. Men jeg kan jo ikke være i forholdet bare fordi jeg ikke klarer å si det.

 

Jeg var lei meg når han var her, men med en gang han gikk så var det greit. Å jeg gråter ikke... Jeg klarer ikke tanken på å skulle holde rundt han å kose igjen, jeg har ikke hatt noe ønske om å treffe han for min del (vil jo at han skal se gutten vår), så dette forholdet hadde vi jo ikke fått opp å gå igjen uansett.

Han sa han kom til å vente på meg. Han sier så mye for å få meg til å få dårlig samvittighet.. Det er så dårlig gjort..

 

Huff.. Dette ble litt langt, å sikkert en veldig oppstykket historie.. Men det er så mye.. Men det var deilig å få ut noe.. Jeg tror, eller vet at jeg ikke kommer til å angre på den avgjørelsen jeg tok!

[nickoline og supermann]

en klem i natten til deg!

[cecilies mamma]

de følelsene du beskriver, ligner veldig på dem jeg hadde i forhold til min jentes far.

2,5 år siden jeg jorde det slutt nå :-) ikke angret en dag!

 

lykke til videre

[3 blå]

Akkurat likt her også, og jeg har heller aldri angret en dag. Han kom med ting i ettertid som sikkert var et siste skrik om tilgivelse. Han fortalte hvordan han hadde tenk å fri til meg bl.a... Vel, jeg sprang ikke tilbake for den grunn.

 

Håper dere klarer å samarbeide bra om gutten deres, det har vært en stor utfordring her, men det ser ut til å løse seg litt opp nå, 2 år siden bruddet.

Lykke til

[Prøve"røra"2014]

Ja, jeg tror vi vil klare å samarbeide. Han er mer såret enn sint på meg liksom.. Men det tar nok litt tid. Men alt jeg ønsker er jo at vi skal kunne ha et godt samarbeid. Håper han også klarer det.

 

Men jeg gruer meg så til å skulle levere lillegutt fra meg.. Helligdager, ferier osv. Jeg vet jo at de to også har godt av samværet, men jeg tenker jo på det fordet. For det er jo jeg som har hatt alt ansvaret hele tiden.

 

Men de fleste tenker nok sånn. Hvordan gikk det med dere når dere begynte å levere barna til faren for overnatting, ferier o.l?

 

Når begynner dem på overnatting? Gutten vår er 1 år.. Faren bor sammen med broren sin i en ikke barnevennelig leilighet.. Rotete og grisete.. Har ikke veldig lyst til at han skal være der, men jeg har kanskje ingenting jeg skulle sagt på det? Mulig han finner seg noe annet nå da..

 

Tusen takk for fine svar! =) Trenger jo egentlig ikke å være anonym lengere..

[3 blå]

Gutten vår begynte med vanlig samvær med en gang, han var da 10 mnd. Han kjente jo pappaen sin, hadde bodd sammen med han hele livet. Saværet har gått veldig bra, gutten er nå 2,5 år og springer mot pappaen sin når han ser han og snakker masse om han. Vi inkluderer pappaen i samtalen vi har her hjemme. Når jeg sier til gutten min at jeg er gla i han svarer han alltid at han er gla i mamma og gla i pappa

 

Det er jo selvfølgelig ikke noe gøy å levere fra deg en liten gutt de første gangene, den første jula osv. Men her må du bare lære deg å være egoist. Det nytter ikke å sitte hjemme å glo i veggen og savne gutten, da blir du helt sprø.

De første helgene du er alene bør du få med deg venner ut på noe, gjør ting du absolutt ikke kan gjøre når du har gutten hjemme.

Jeg er blitt kjempeflink til å aktivere meg selv og nyyyyte det!

 

Det kommer til å gå kjepefint

[Prøve"røra"2014]

Takk=)

 

Ja, det ordner seg nok! Sander kjenner jo pappan sin han også, så blir sikkert ikke lenge til første overnatting da. Jeg ahr lyst til å inkludere han i livet vårt uansett. Kommer til å snakke om han å sånt. Å håper vi en gang kan feire bursdager o.l sammen. Hvertfall det jeg håper..

Men en annen tanke er det at jeg er så redd for at han skal bli den snille å jeg den slemme. Vi er allerede uenige om barneoppdragelsen.. Er så redd for at han ikke skal gidde å være litt streng etterhvert. Å at lillegutt ikke vil være hos meg når han blir litt større..

 

Men det er jo hos meg han kommer til å få faste rammer, å etterhvert håper jeg han skjønner at det er det som er trygt.. Jeg vil jo ha et trygt barn..

 

Nå må jeg vel bare få bestilt time til familievernkontoret og div. Når begynner man med barnebidrag?

 

Takker for svar=)