Hvordan hjelpe en liten gutt

[Anonym bruker]

som har utviklet store atferdsproblemer, men har en mor som absolutt ikke ser det? Hun bare bortforklarer og glatter over. Han har problemer hjemme og i barnehagen, så store at han skal utredes. Moren mener det er tull, og mener selv hun gjør en god nok jobb, og kan ikke skjønne hva det kommer av. Det er helt tydelig at moren svikter, men det er umulig å få henne til å åpne øynene. Det er så trist for den lille gutten...

[Anonym bruker]

Hva slags relasjon er du i når det gjelder barnet? Er du familie, nabo, lærer el annet? Å snakke direkte med mor kan gjøre vondt verre dersom du "bare" er en geskjeftig nabo eller tilfeldig bekjent; eller hvis du velger feil form når du tar det opp.

 

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, jeg har en liten "slektning" som sliter m en del ting; og den eneste måten å nevne hans problemer på, er hvis jeg klarer å legge an en veldig nysgjerrig min og gjøre meg skikkelig "dum" og spørre om helt oplagte ting; typ "Hva er grunnen til at X alltid...?" I noen helt få tilfeller har da familien måttet tenke seg om for å kunne gi et svar, og da har de selv også sett at det nevnte temaet er et problem.

 

Uansett kan du alltid ringe eller skrive bekymringsmelding til barnevernet. En for mye er alltid bedre enn en for lite - husk på alle de som nå er voksne, som sier at det verste var alle de som så deres problemer i oppveksten, og som ikke gjorde noe!

[Anonym bruker]

Uff,så vondt

Stakkars involverte parter.

[Anonym bruker]

Jeg er nær slektning. Har prøvd å snakke med moren på alle mulige måter, men hun legger bare skyld og ansvar over på andre, selv om det er helt klart hun som svikter. Har noen ganger dessverre blitt litt irritert, og da låser alt seg. Skjønner at det er dumt, men blir helt desperat, og tenker at dette må hun tåle, det handler tross alt om sønnens fremtid.

 

Har vurdert å ringe inn bekymringsmelding, men føler da at jeg svikter henne. Dette er forferdelig vanskelig... Er alvorlig bekymret for gutten, så noe bør jeg gjøre, men vil jo begges beste, både mor og sønn. Men tenker vel at det viktigste her nå er gutten. Uff, detter er trist og vanskelig...

[Anonym bruker]

Jeg vill heller følt at jeg sviktet henne enn et barn som er helt avhengig av at voksne tar ansvar og hjelper til, eller i ditt tillfelle blander seg inn for å få en skikkelig oppvekst.

Barnehagen melder uansett inn til ppt selv om moen ikke er enig så utredning blir det nok fra deres side. Det er barnahgen sitt ansvar å ta kontakt med ppt evt barnevern når de ser slike avvik i oppførselen til barn.

Så kanskje din bekymringsmelding "bare" kommer på topp av det de allerede vet, og kanskje dine opplysninger kan hjelpe dem å finne riktig hjelp for denne familien.

 

Husk på at barnevernet ikke prøver å motarbeide moren men å ivareta barnet. Og de forsøker alltid alt før de evt skulle fjerne barnet fra hjemmet.

[Anonym bruker]

Svikter virkelig moren barnet selvom barnet har atferdsproblemer? Nå skal jo barnet uansett utredes, forstår jeg det som og da kommer hun til å treffe mange fagfolk og få lære mye nytt om hvordan hun kan bemøte barnet. På hvilken måte mener du at hun ikke tar godt nok vare på barnet?

[☆☆☆]

Vanskelig å få tak i hva du mener her.

 

Har barnet atferdsproblemer som får deg til å mistenke at kan "feiler" noe, altså et diagnosebarn? Eller mener du at morens måte å håndtere gutten på skaper atferdsproblemer?

 

Disse to tingene er jo helt forskjellig, og trenger forskjellig tilnærming. Men det vil uansett være avgjørende at moren får litt innsikt og erkjenner at der er et problem.

 

Når det gjelder barn med diagnoser kan det ta litt tid for foreldrene å akseptere at deres barn ikke er som alle andre, det å gå fra å ha et "normalt" barn til å være mamma til et barn med spesielle behov er en enorm overgang og det er ikke alle som bare kan gi slipp på den normale familien sin. Når det gjelder det å påføre barna atferdsproblemer gjennom egen atferd er nok veien enda tyngre å gå.

 

Det kan være at en bekymringsmelding til barneværnet er det beste, slik at de kan få vurdert familien og hjulpet denne moren til hensiktsmessig håndtering av situasjonen. Men å anbefale å gå til barnevernet basert på så lite opplysninger som kommer fram her er kanskje litt drøyt.

 

Du må nesten tenke gjennom selv hvor alvorlige problemene er og hvor dårlig mors innsikt er. Om du ikke tror at dette kan bedre seg uten hjelp utenfra, melder du til barnevernet. Om det viser seg at du overreagerer, vil barnevernet ganske enkelt henlegge bekymringsmeldingen etter en undersøkelse. Ingen skade skjedd. Om du ikke vil at moren skal vite at det var du som bekymret deg, har du full anledning til å være anonym.

[☆☆☆]

Og nå har jeg visst vært på dette forumet så mye at jeg har begynt å skrive barneværnet i stedet for barnevernet. Snart blir det vel barne værnet for å toppe det hele....

[ulenissen]

Jeg vill heller følt at jeg sviktet henne enn et barn som er helt avhengig av at voksne tar ansvar og hjelper til, eller i ditt tillfelle blander seg inn for å få en skikkelig oppvekst.

Barnehagen melder uansett inn til ppt selv om moen ikke er enig så utredning blir det nok fra deres side. Det er barnahgen sitt ansvar å ta kontakt med ppt evt barnevern når de ser slike avvik i oppførselen til barn.

Så kanskje din bekymringsmelding "bare" kommer på topp av det de allerede vet, og kanskje dine opplysninger kan hjelpe dem å finne riktig hjelp for denne familien.

 

Husk på at barnevernet ikke prøver å motarbeide moren men å ivareta barnet. Og de forsøker alltid alt før de evt skulle fjerne barnet fra hjemmet.

 

Barnehagen har faktisk ikke lov å melde til ppt uten at foreldrene godkjenner det! Foreldrene skal lese og signer på alle papirer som sendes til ppt.

 

Dersom foreldrene ikke ønsker at barnehagen skal melde opp til ppt, kan barnehagen eventuelt melde en bekymringsmelding til barnevernet.