Barn som er adoptert fra andre land

[Pysa]

Er/blir de norske? Da tenker jeg ikke statsborgerskap, det er jo norsk.

[Mø schæl!]

Dette vil jeg tro varierer fra individ til individ, vanskelig å sette opp en "fasit" over hva man skal føle.

 

Kan bare svare for venninna mi, hun er adoptert fra Korea. Jeg har alltid betraktet henne som "norsk" (les: har aldri egentlig tenkt på at hun har et annet utseende enn oss andre venninnene), men hun er faktisk veldig klar på selv at hun tross alt ER fra et annet land. Dette opphavet verken kan eller vil hun fornekte, selv om det ikke er en del av henne lenger.

 

Så biologisk: nei, selvsagt er hun ikke norsk! Likevel, det er en stor forskjell på arv og miljø her. Arvmessig er man ikke norsk når man er adoptert fra et annet land, men miljømessig er man ofte 100 % norsk siden man ikke kjenner til noe annet og aldri har lært noen annen kultur å kjenne. Selv om arvelige faktorer kanskje for enkelte vil komme til uttrykk i væremåten deres, en "fyrrig" italiener, feks :-)! Nei, vet ikke, det var bare et eksempel.

 

[*dum&deiLig*™]

Ikke biologisk norske. Har selv barn som er halv halv, som aldri vil være 100% biologisk norsk siden hun har sin utenlandske fars blod i årene på lik linje med mitt.

[Gjest -<<-]

Ja. Men de er i den heldige posisjon at de enklere kan velge bort det norske, og at de også har bånd til en annen nasjonalitet.

 

(Å påstå at noen ikke er "biologisk norske" høres absurd ut. Hva er de biologiske særtrekkene til "norsk," liksom? Sånn i motsetning til "biologisk svensk"? Bull).

[Pysa]

Hva syns du om norsk-utenlandsk-debatten, da, pila?

[julenissen]

Ja de er Norske uten tvil. De er oppdratt med "norske"verdier i det norske samfunn og de har ofte liten kjennskap til den kulturen de var fødd i.

 

Ser på tv så orker ikke argumentere mer akuratt nå.

[Gjest -<<-]

Hva da, om man er halvt noe? Kan'ke si begrepet plager meg, og jeg kan så avgjort leve med om noen vil definere gutta mine til å være halvt norske og halvt amerikanske. Etnisitet og nasjonalfølelse er flytende greier, liksom, og vi kunne antagelig kommet langt med å være mindre opptatt av å definere dem.

 

[Gjest]

Hvordan de ser på seg selv mener du? Søtstrene mine ser på seg selv som Norske ja. At de er fra India blor nok litt absurd for dem.

[happybirthday]

Bare det å kunne prestere å spørre om noe sånt, vitner om manglende forståelse av problematikken, etter min mening. Iallfall dersom man er lite barn når man blir adoptert. Er det teiteste spm jeg hører. Hadde enda spm blitt stilt til annen generasjons innvandrere skulle jeg forstått at man kanskje er usikker.

 

Men for å si det sånn: tenk hvis noen hadde spurt deg om du savner ditt andre hjemland? Eller: trives du her? Underforstått: trives du her i forhold til ditt hjemland?

 

Hva ville du ha svart? Du ville høyst sannsynlig ha sett rart på dem, for du har jo aldri opplevd noe annet enn å bo i Norge. Så hvordan kan du svare på det spørsmålet? Slik er det faktisk for de fleste utenlandsadopterte også. Er det så vanskelig å forstå for andre?

 

Kan jo like godt snu spørsmålet til deg: Er du blitt norsk, da, av å vokse opp her?

[Gjest]

Pila da, de biloligisk norske er da født med si på beina. Der er ikke svenskene;)

[Pysa]

Ja, det er rart å skulle lage matematikk av det.

[Gjest]

finneringenledignick: Jeg er virkelig uenig med deg. Du mener altså at det er fulstendig umulig å tenke seg at et menneske som ble adoptert til Norge som barn ikke kan føle seg knyttet til "hjemlandet"

[Pysa]

Spørsmålet kommer som en følge av norsk-utenlandsk-debatten. I mine øyne er de helt norske.

[Gjest -<<-]

Ouch. Takke seg til sånne skumle, utenlandske da.

[ALIICE]

Klart de er norske! De er født i et annet land, men er alikevel norske!

[*dum&deiLig*™]

Jeg er fullstendig klar over at det ikke er noen som er 100% "renraset" (grusomt ord i denne sammenhengen, men var det som passet best til beskrivelsen i dette tilfellet). Men det er ikke til å komme bort fra at et barn med norske foreldre og barn med feks afrikanske foreldre har ulik biologisk bakgrunn. Vi er ennå ikke kommet dit hvor vi alle er Verdensbarn. Om man er norsk eller ikke i hodet, er noe helt annet en den biologiske delen. Man er ikke biologisk norsk dersom man adopteres fra feks Korea.

[Pysa]

Det er betryggende å vite at min bakgrunn er biologisk ulik din, "dum&deilig". Jeg har 100 % norske foreldre.

[happybirthday]

Det kan sikkert være noen som kanskje føler det slik som du over meg kan antyde. Men de må være i mindretall. Akkurat som at de færreste utenlandsadopterte faktisk er særlig interessert i å grave etter røttene sine. Problemet er bare at media griper tak i kun den lille prosentandelen som er overlykkelig for å ha funnet sitt biologiske opphav. Dermed blir folk flest sittende igjen med det inntrykket at "alle" adoptivbarn har en lengsel etter å grave i sin ukjente fortid.

 

Og jeg mener jeg absolutt kan uttale meg med tyngde - jeg tilhører nemlig den gruppen det nettopp spørres om i dette innlegget. Det største problemet er faktisk nettopp alle de som er så vanvittig opptatt av mitt såkalte andre fedreland - det måtte isåfall være alle de urteite spm om hvordan jeg trives her til lands, som kunne være med på å føle meg fremmed her i Norge. Særlig i de trøblete tenårene var dette spm som var svært vanskelig å takle. JEG følte meg jo norsk, men alle andre etniske nordmenn hadde bare så vanvittig vanskelig for å forstå det og fra mitt ståsted var det alle de spm som kunne få meg til å føle meg distansert fra det norske samfunn.

 

Så ja, jeg står faktisk helt inne for mine tidligere uttalelser her, ja.

[Gjest]

Ja, selvfølgelig!

Har selv en kamerat som er adoptert fra Filippinene, og han er mye mer "typisk norsk" enn jeg er (som har norske aner)...