Han nekter og innse at jeg vil ut av forholdet!!

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å la være å ta han tilbake men blir svak....jeg er jo glad i han og han er far til barna men jeg syns vi begge er veldig egoistiske som ikke klarer å la vær å krangle foran barna.Jeg vet det er feil så jeg er ofte falsk...glad foran dem...det er jo også feil i mine øyne..innvendig skriker jeg av fustrasjon.

 

Hver gang jeg bestemmer meg for å legge fortiden bak meg (våre tidligere problemer) blir han en negativ og egoistisk dust igjen.Det er nesten som om at jeg må gå rundt å være halvsur for at han er litt tilstede og søt.

 

Hjerte mitt knuses hver gang pga jeg har gitt så mye av meg selv og arbeida så hardt jeg bare kan for å tilgi og glemme.Han tar meg for gitt og omvendt!

 

Å når han sårer meg så tar jeg det opp med han på en rolig og voksen måte...jeg sier det som det er:du sårer meg osv men han blåser meg bare vekk og det er da jeg blir bitter og lei

 

Han kommer på døra(vi bor ikke sammen)ringer meg konstant osv til tross for at jeg har sagt som det er at jeg er på randen til å få sammenbrudd av masinga hans.

 

Jeg blir dårlig av det men han gir seg ikke...han sier han elsker meg og vil aldri godta et liv uten meg.Jeg har også vanskelig for å se det for meg men tenker orker ikke mer drama nå...ungene fortjener bedre!!

 

Jeg er en bedre mor når han ikke er i nærheten!

 

Jeg nevner til han at han kan ha ungene i helger og utenom men det er ikke aktuelt i hans øyne...jeg skal faen ikke bli noe helgepappa sier han__helt ærlig så fatter jeg ikke helt problemet med det da men men....

 

Hva bør jeg gjøre?litt vanskelig dette her!!

 

Ihvertfall når han får meg til å få dårlig samvittighet...jeg er jo glad i han og jeg vet hvor despo han blir uten meg!Jeg hadde ikke tatt han tilbake di 100 gangene det har blitt slutt hvis han hadde latt meg vær.

 

 

Jeg skal gjøre noe som jeg aldri gjør og det er å snakke med legen om dette pga jeg er deprimert og har fått angst av det...jeg vil ikke stå opp lenger

 

Når jeg står opp og gjør det jeg gjør så er alt for ungene sin del!

 

Jeg går rundt med en påklistret smil for å innbilde ungene om at jeg(vi)er en god familie!!!

 

Til helvete med alt for tiden!

 

JAJA...godt å få ut følelsene mine og godt hvis noen kan dele sine tanker om det jeg har skrevet eller og tips for hva jeg kan gjøre?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Han støtter meg aldri...han er liksom ikke en venn jeg kan snakke med om noen ting som helst og da mener jeg ikke bare hvis jeg har et problem.En helt normal vanlig diskusjon ender i krangel.Han fatter liksom ingenting.Føler han gjemmer seg i en jævla boble som ødelegger nærheten oss i mellom.Så fatter han ingenting!Han ser meg ikke!Han legger ikke merke til at noe er galt...får liksom sjokk når vi til slutt snakker ut.Han kan si:hva er det du snakker om?!vi har jo hatt det så fint i det siste mens jeg har hvert trist og nedfor og til og med sint i uker.

 

I går krangla vi hos han..og med en gang jeg begynte å kle meg for å gå kom han mot meg.

 

Jeg sa med en rolig tone:ikke kom bort til meg nå for da klikker det for meg.

Som vanlig dreit han i det og gikk bort til meg og hvisket meg i øret mens han holdt meg fast mot min vilje at han elsker meg..Ikke gå..ikke gå ifra meg!

 

Jeg prøvde så godt jeg kunne å skue han vekk fra meg men han er for sterk så jeg smelte til han!

 

Det han godt så langt at vi har blitt fysiske!

 

I går kom han og ringte på og ringte meg sikkert 50 ganger. I dag har han bursdag og vil at vi skal ut å spise og kose oss!!

 

HI