Deres synspunkter?

[Anonym bruker]

Har alltid slitt med at jeg aldri er bra nok for mine foreldre, da særlig min far. Jeg kan ikke huske sist jeg fikk skryt eller oppmuntring for noe jeg har gjort eller meg som person. Jeg forsøker hele tiden å leve opp til forventningene han har til meg, men uansett hva jeg gjør så er jeg ikke bra nok.

 

Hvis jeg forteller ham noe jeg har oppnådd som jeg er stolt over, eller noe som har skjedd, så svarer han med "okei" på til og med de mest sjokkerende episoder jeg kan fortelle om. Det er som om han ikke lytter til hva jeg har å si i det hele tatt.

 

Jeg og partneren har begynt på foreldreveiledningskurs, og har oppnådd store resultater. Da jeg snakket med ham sist, fortalte jeg ham om hvor stolt og glad jeg var på grunn av dette. Vi har jobbet hardt.

Da fikk jeg til svar at problemet måtte vel ligge hos oss, for han hadde nå oppdratt 2 unger og det er da vel ingen "hokus pokus". Jeg fortalte at vi blandt annet lærte å være gode rollemodeller for barnet, og han sa hva er et godt forbilde?Mens jeg da ramset opp hva jeg mente var et godt forbilde repeterte han og avbrøt meg(en slags hersketeknikk?) HVA er et godt forbilde?hva er et godt forbilde? Da jeg tilslutt kom til: å være tilstede, sa han: ja akkurat ja. Var det jeg var ute etter. Jeg spurte om hva han mente med det, og han bare lo det vekk.vi er alltid tilstede for gutten vår. Jeg ble veldig lei meg, og fortalte ham akkurat hva jeg følte om at han ALDRI kan gjøre annet enn å kritisere meg, og da var det igang. Han kritiserte fra høyre til venstre.

 

Jeg fikk høre episoder fra da jeg var tenåring, fikk høre at jeg burde granske meg selv, slutte å synes synd på meg selv, og at jeg var en dårlig mor. Jeg var overhodet ikke et godt forbilde, fordi jeg hadde noen bilder fra en fest med en veninne på facebook. Var det slikt jeg ville at sønnen min skulle se? Jeg sa at hvis han mente jeg var et dårlig forbilde, kunne han heller finne noe annet godt med meg, å rose meg for? Bare en gang i blandt! Han bare hånet meg og snakket det vekk.

 

Jeg stiller alltid opp for foreldrene mine. Har lånt dem penger og slipper ofte alt jeg har i hendene for å hjelpe hvis de ber meg. Jeg greier ikke si nei heller. Men jeg er aldri bra nok. Min yngre søster er bra nok i bøtter og spann, og vi er likestilt med utdanning og jobb, bare at hun har ikke barn. Hun var også en meget vanskelig tenåring, noe jeg ikke var.

 

Pappa avsluttet det hele med å be meg se på andre familier. Vi aktiviserte gutten for lite. Når de passet ham holdt de på med ham hvert minutt. Både barnehage, helsestasjon osv sier at sønnen vår er en velfungerende og god gutt med gode foreldre. Jeg fortalte faren min at jeg er verdens beste mor for akkurat min gutt, og han lo og sa at nå dro jeg den nok litt langt.

 

For å være sikker på at han nok engang dro ned selvtilliten jeg alltid må jobbe lenge for å bygge opp etter en samtale med ham, sa han at da sønnen min var på besøk sist, satt han å så på tv med tommeltottene inni hendene. Dette var et tegn på at han var utrygg. Ungen vår er vel den siste som er utrygg sa nå jeg, men pappa var sikker i sin sak, for mamma gjør akkurat det samme og hun sier det er fordi hun er nervøs og utrygg.

 

Jeg spurte ham rett ut om han mente jeg var en dårlig mamma og han svarte: Jeg kaller en spade for en spade.Pakker ingenting innn.

 

Vi begynte dette kurset kun fordi jeg ikke hadde selvtillit lenger. Og når jeg først fikk den tilbake, tar han den fra meg.

 

Jeg er veldig i tvil om hva jeg skal gjøre fremover. Hva ville dere gjort?

Har det skikkelig trasig inni meg nå.

 

Jeg hadde ingen god barndom jeg, og det sier jeg rett ut til ham når han sier slikt. Han sliter med både angst og temperamentet sitt. Det er meget ustabilt. Likevell vet han best, og hva jeg mener betyr ingenting.

 

Hva mener dere?

[Cat.68]

Det er synd du lar ham tråkke på deg slik for jeg er sikker på at du er en god mor, og et godt menneske.Du har vokst opp med en far som vet best og som lar sin egen usikksrhst gå ut over deg av noen grunn. Jeg trur du skulle prøve å slutte å søke din fars aksept og anerkjennelse da han ikke virker som om han kan gi det.

 

Var stolt av deg selv!!!! Sett deg dine egne mål og var stolt når du oppnår dem. Ikke gå inn i slike diskusjonr med din far , da du vet hva dem leder til og at du taper din gode selvtillit igjen.

 

Vet slikt er vansklig før jeg har selv et familiemedlem som er slik.Men for din egn skyld bør du la være å søke anerkjennelse hos din pappa.

[KaMa]

Jeg hadde (og gjør forsovet det i praksis) holdt en sånn person på en armlengdes avstand. Folk som får deg til å føle deg rævva er ikke noe å ha rundt seg. Skal du ha kontakt med ham, så sørg for å bli såpass tykkhudet at det han sier ikke påvirker deg. Gjør det det, så kan du ikke ha kontakt med ham. Og det kan du vel si også. Er han opptatt av å kalle en spade en spade, så er jo du som barnet hans den første som kan si at han som forelder overhodet ikke har fungert. Ergo burde han holde en særdeles lav profil når det kommer til å bedømme andres foreldreegenskaper.

Å definere andre er en spesielt velfun gerende hersketeknikk. Altfor mange mennesker benytter seg flittig av den. Husk på det. Når noen definerer deg, så utleverer de egentlig bare en særdeles usikker del av seg selv. Definisjonene de kommer med er som oftest betegnelser de selv trenger for å holde deg nede, så slipper de å se sine egne feil og mangler. De har som regel ingenting med deg å gjøre.

 

Jeg blir så inderlig forbanna og trist over hvordan voksne mennesker får seg til å behandle andre, og spesielt ungene sine. Også de voksne ungene.

[Tally]

Er det mulig å begrense kontakten med foreldrene dine en del? I alle fall faren din? Og ikke la deg provosere av hans uttalelser?

 

Du ser jo selv at han bruker hersketeknikk mot deg, så hva med å overhøre negative kommentarer og heller begynne å snakke om noe annet?

Kan du snakke med partneren din slik at han bakker deg opp og alltid er med på besøk?

 

Det med å alltid stille opp for andre og ikke kunne si nei kan være ufattelig slitsomt. Øv deg på å si nei, og husk at du ikke trenger å gi en begrunnelse for at du sier nei. Det er faktisk lettere enn man tror, men man må øve og være bestemt.

 

Uansett ser det jo ut til at du vet at det ikke er din "feil" noe av dette, problemet ligger hos din far (og din mor?) og det kan ikke du gjøre noe med. Fortsett på kurset, du. Det er flott at du får hjelp der.