Lang fortelling; jeg er saa skuffet over ei venninne... (ikke krangle, bare litt frustrasjon)

[Anonym bruker]

Jeg er saa skuffet over ei "venninne". Skuffet over hennes trang til aa heve seg over meg, sjalusi, usikkerhet, og hennes personlighet! Jeg har i alle disse aarene lagt merke til hvordan hun er mot meg, at hun skal stadig bevise noe for meg. Hvorfor????

 

Jeg tror at jeg har vaert en god venn, alltid vaert der for henne, hjulpet,lyttet, stilt opp om det har vaert noe.... Jeg vet hun sliter med selvtilitten, baade det indre og det ytre.... Hun har barn, og graviditetene har gjort sitt med kroppen...Hun har foelt seg mindre pen overfor sin mann, selv om han elsker henne for den hun er....

 

Hun har foelt seg stygg i forhold til meg, siden jeg ikke har faatt verken strekkmerker,overfloedig hud eller fett etter graviditet. Hun har aldri likt aa sole seg sammen med meg,spesielt hvis hennes mann har vaert der sammen med oss.

 

Jeg vet dette fordi hun har hintet om det, sagt at " jeg skammer meg over kroppen min", og lignende ting...Jeg har alltid oppmuntret henne, sagt at det er normalt at kroppen blir annerledes etter gravidteter...Og at jeg kanskje ogsaa faar strekkmerker og lignende, om jeg faar flere barn... Jeg har sagt at mannen hennes elsker henne for den hun er, og at hun har tross alt foedt hans barn!!!

 

Jeg har hatt et veldig toeft liv, men naa har ting det siste aaret forandret seg til det bedre... Jeg har en super mann, oekonomien min er betraktelig bedre, og generelt har livet mitt blitt mye bedre. Dette vet hun... Og jeg vet at hun har vaert misfornoeyd med sitt liv ogsaa, og at hun har gaatt med oensker om forandringer... Men!! Jeg er jo den samme, saa hvorfor kan hun ikke bruke meg som sin venn?

 

Jeg hoerer stadig mindre fra henne, og naar hun foerst sender en mail, saa lyser det " jeg hever meg langt over deg"... Jeg vil ikke gaa inn paa detaljer her naa, men jeg ser dette, og jeg vet dette, fordi det er saa aapenlyst!!

 

Hun trekker seg unna meg. Og jeg er lei meg... Jeg har tenkt og grublet, spurt meg selv om det er noe jeg har gjort galt, men jeg finner ingen svar... Hun skal bevise for meg naa, at hun ogsaa har et kjempebra liv, at alt liksom er saa toppers, men jeg kjenner henne saapass godt tror jeg, at livet hennes kanskje ikke er saa toppers bestandig, men det skal ikke jeg vite!

 

Jeg har ogsaa dager der mye er toeft...Men jeg kan ikke fortelle henne det...Du skjoenner, hun har faa venner...og de gangene jeg har sagt litt om ting, vaert "pesimistisk", saa har hun frydet seg over det....Ja hvilken venninne fryder seg over at andre har det vondt?? Det er vel svar paa hvorfor hun har faa venner....

 

Hun er vel i bunn og grunn ingen god venn, og har aldri vaert det heller...Jeg ser jo det naa... Saa hvorfor gaar dette saann innpaa meg? Kan jeg ikke bare gi blaffen, og gaa videre??

 

Jeg skulle gjerne forklart meg bedre her, men det blir kanskje altfor langt...Men naa har jeg ihvertfall faatt ut litt frustrasjon!

 

 

[Gjest]

Hvis hun er en "god" venninne for deg, og du har henne i tankene dine så klarer du jo bare ikke å gi blaffen. Man vil jo gjerne være der for å hjelpe en person du vet ikke har det så godt. Men er ikke riktig at hun prøver å vise seg selv bedre enn deg hele tiden, kanskje du burde bare skrive et langt brev til henne eller prøve å få til en hygglig venninnemiddag og forsiktig ta opp det du føler og synes. Hvis hun faktisk vil beholde deg som venninne så må hun da ha nok medfølelse for deg at du lider som venninne og ta seg selv litt i nakken. Du skal jo ikke ha skyldfølelse du for at livet ditt går bra:)

[Anonym bruker]

Ja jeg har tenkt aa ta det opp med henne, men jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne... Jeg pratet litt med en person som "kjenner paa ting", hun er ikke synsk eller noe, men har en veldig sterk intuisjon, og har hjulpet meg mye.

 

Jeg fortalte litt om denne "venninna" mi, og jeg fikk bekreftet mye av det jeg selv har gaatt og foelt, og det som jeg skrev i innlegget mitt naa.

 

Denne personen mente at hvis jeg skulle skrive en mail til henne, eller fortelle henne face to face, saa maatte jeg "staa for det jeg sa", altsaa fortelle henne sannheten om det som jeg har oppfattet, og det som jeg gaar og kjenner paa. Det har fristet meg aa skrive et brev eller en mail paa samme maate som hun gjoer det, men det skal jeg holde meg til god for!

 

Jeg vet ikke ennaa hva det blir til... Men takk for svar :-)

[Gjest]

Ok For det må jo uansett være bedre for deg å få det ut, enn å gå og holde på alt sammen inni deg vil jeg tro. Men ting løser seg vel sikkert til slutt, kanskje hun bare prøver å rope høyere og høyere om oppmerksomhet fra deg for å prøve å få deg til å stoppe opp og konfrontere henne. Hvis det virkelig er noe som plager henne eller noe hun holder inne så er det kanskje ikke så lett for henne å komme ut med det helt av seg selv

[Anonym bruker]

Ja du har et godt paaeng der! Jeg tror kanskje ikke hun vil innroemme det, men da har jeg hvertfall sagt det som ligger meg paa hjertet.

[Gjest]

Ja, det er sant, og uansett om det kanskje viser seg at hun ikke vil ta det du sier til seg, så har du i hvert fall lettet hjertet ditt og får det forhåpentligvis litt bedre!