Etter å ha fått barn...

[Misti]

 

Etter å ha fått barn ser jeg annerledes på alt....

 

Ser jeg på en film der et barn blir dårlig behandlet eller sremt eller no sånn blir jeg lei meg, redd ja faktisk helt fra meg,

 

Ser jeg på nyhetene å hører om noen som har mista barnet sitt blir jeg liv redd for at det skal skje med oss, non ganger angrer jeg for at jeg fikk barn forde jeg er så redd for å miste han. Mista lillebror for 16 år side bare noen dager før han ble 2 år, vi viste alltid at han ville gå bort men uansett. Ville ikke klart å miste gutten min.

 

Har aldri elsket noen så høyt som jeg elsker den lille englen min, elsker samboeren min, men det eneste jeg er redd for om vi skulle gå fra hverandre var å måtte dele på omsorgen, ikke se gutten min hver dag, tanken på at kan kanske skulle få en ste mor eller hva man kaller det. er redd for å miste sambo men det liksom ikke det jeg mest redd for, det er det med lille gutt jeg er redd for, det går så langt noen ganger at jeg tenker at jeg ville rømt langt vekk for at ikke sabo skulle ta han fra meg.

 

jeg blir nesen gal av alle disse tankene..

 

er det normalt? flere som har det sånn..?

[På vei igjen <3]

Jeg har det også sånn. Jeg er en veldig ung mamma, og har alltid sagt at jeg føler meg gammel nok til ansvaret og rollen, men jeg føler meg ikke gammel nok til bekymringene.

Jeg tenker masse på hvis noe skjer med barna mine. Blir helt fra meg og får tårer i øynene når jeg leser om ting som har hendt med barn. Sammenligner alltid, (oi, han var jo like gammel som den, eller hun var jo like gammel som jenta vår var for så og så lenge siden) og synes det er et konstant mareritt.

Har aldri angret på at jeg fikk barn, bortsett fra akkurat dette med redselen for å miste de...

[Mayken]

Er nok ganske normalt ja.

Har det mye på samme måten selv.

Jeg har også til tider nesten angret på at jeg fikk barn, føler meg så utrolig sårbar og redd til tider.

Man må bare la være å tenkte på alt det vondt og heller konsentrere seg om alt det fine. Kan ikke gå og bekymre seg hele tiden.

det å ha barn er så utrolig fantastisk opplevelse.

Hadde aldri trodd at jeg kunne bli så glad i et annet menneske som det jeg er i jenta mi.

[Sjefsmegga]

Hender tanken slår meg, har vært på nippet til å minste sønnen min 2 ganger, første gang da han var 2 uker ( han ble nesten kvalt av sitt eget slim, viste seg å være RS), andre gang da han var 7pr, strandamorr bit som satt fast i halsen på ham, fik den ikke opp før ungen var bevisstløs....så følelsen og skrekken sitter i kroppen innimellom. Men samtidig må jeg leve og glede meg over barna mine også. Gjør dem ingen tjeneste ved å være hysterisk i hvertfall.

 

Hvis krise-tankene begynner å ta overhånd så er det vitkig å få profesjonell hjelp i hvertfall, det har jeg fått. Da sønnen min var baby ble jeg nesten psykotisk opptatt av å passe på at han pusta, så jeg turte ikke sove nesten, gikk på helsa løs og endte op med at jeg kolapsa helt.

Raste ned til 44 kg og var et vrak til slutt, var innlagt i 4 uker.

 

[Misti]

akkurat da jeg angrer også.... tenker så alt for mye, blir sprø snart.

fått et eie forhold for sønnen min ovenfor sambo og familien hans, de bor langt unna og ser lille gutt tja 2 ganger i halvåret kanskje, kunne aldri latt far å sønn dra ditt uten meg..

 

off blir sprø godt å høre det ikke bare er meg