passer sikkert ikke inn her, men har ingen å snakke med...

[Gjest]

snakket en del med jenter her inne om råd og støtte for noen uker siden, og bestemte meg helt for ikke å ta abort selv om samboer og familie på begge sider mente jeg burde det.

i går tok jeg abort, men jeg skjønner ikke hva som har hendt, hvordan kunne det skje når jeg ikke ville i det hele tatt. hvet jeg har gjort mitt livs største feil, å jeg angrer og gråter hele tiden. dei andre sier jeg bare må slutte å tenke på det å at det går over om noen dager, men hvordan kan det gjøre det når jeg nå mangler ett barn. kan ikke en gang huske at jeg bestillte time til abort. når jeg var på sykehuset gidde de meg morfin for å roe meg ned før jeg skulle i narkose, hvorfor gjorde de det da? jeg var også over abortgrensen, jeg skjønner ingenting. føler ikke det er jeg som har gjort det. jeg skammer meg sånn. nå sitter jeg her og har i tillegg blitt veldig syk, feberen er høy, tett i hele tryne å det drypper av meg. øynene er så håvne at jeg nesten ikke får de opp...må bare beklage detaljer...må bar få det ut, gjør ikke noe om ingen leser det en gang...men som sakt ingen som vil høre mine tanker å trenger å få de ut. angrer sånn, hater meg for hva jeg gjorde i går..skulle aldri ha gjort det, å hadde jeg vert klar i hode så hadde jeg ikke gjort det..føler jeg har vert i en tåkeverden de siste dagene...

[Randi86*Salt og Pepper']

Veit ikke helt hva jeg skal si jeg..

Men det at familien din ikke støtter deg (jeg får inntrykket av det) etter noe slikt og bare sier at det går over om noen dager er ufordragelig..

Joda for noen går slikt over med engang, andre noen dager men for noen går det desverre ikke over fordi dem føler som du at dem har et barn for lite..

Kansje du burde snakke med noen profesjonelle om dette?

Noen med erfaring for på meg virker det som at familien din ikke er rette folka og snakke med..

Jeg håper for din del at du klarer finne en måte og leve med "sorgen" og at ting vil gå over, men du skal ikke hate deg selv, du er ikke den eneste som blir "presset" av familien til og ta en abort..

Du har ikke en god vennine du kunne dratt på besøk til om så bare for og gråte og få det ut,ofte hjelper det og bare gråte, ikke si noe særlig men bare gråte og gråte og at noen er der for deg og ikke stiller tusen spørsmål men bare lar deg gråte og snakke når du er klar for det..

 

 

[NormaJean]

huff, dette høres ikke greit ut. trist at det skulle ende slik da. også trist at du følte deg presset til å gjøre noe du ikke hadde lyst til.

det er jo ikke mye man kan si til deg for å trøste, sikkert kjempe tungt uansett.

 

det eneste jeg føler at JEG kan bidra med er å si at jeg føler med deg. nå er det jo gjort, og du må nok bare komme deg videre uansett hvor tungt det måtte føles. jeg vet jo ikke grunnen til hvorfor familiene dine syns at det var mest riktig av deg å ta abort, men kanskje det er en god grunn til at det ikke skulle bli en baby denne gangen her? ikke vet jeg. kanskje det er meningen at du skal vente noen år til og så bli mor til en liten en? og at du da kanskje har mye bedre mulighet til å bli den beste moren mulig?

tror det beste for deg er å ta tak i de følelsene du har, snakke ut med familien din og lette trykket. syns ikke du skal sitte å angre for mye, det blir ikke ugjort.

Ta tak i de positive tankene, prøv å se om det kanskje er en mulighet for at dette var en bra løsning? jeg aner jo ingen ting om deg eller din situasjon, men håper at det blir bra til slutt.

men syns det er veldig trist at du endte opp med å gjøre noe du selv ikke ønsket.

Ikke hat deg selv, det er mange som tar abort av mange forskjellige grunner.

 

og på den medisinske delen. har du feber og føler deg syk så syns jeg du skal ringe sykehuset du fikk utført aborten. bør sjekke at du ikke har fått en infeksjon etter inngrepet ditt.

[Gjest]

har ei god venninde, men hun bor så langt borte. vi flyttet for noen mnd siden og her sitter jeg med bare hans barndomsvenner, vil ikke si det til noen av di..er redd jeg skal inbille meg jeg enda er gravid siden jeg ikke blør noe..håper liksom at det fremdeles bor en der inne selv om jeg hvet at barne mitt er borte for alltid. får bare høre at jeg må tenke på di 2 jeg har, men jeg gjør da det..har skjult sorgen helt for barna mine og lekt med de i hele dag, til en time over leggetid tilogmed..så jeg tenker jo på de jeg har, men må vell få tenke på den jeg ikke har også..jentene her inne har en hel del mer medfølelse..tusen takk.

[Gjest]

vi fikk barn nr 2 for 8 mnd siden og skal på ferie til syden i desember...det var grunnen di ville ha meg til å ta abort på. var også økonomi det var snakk om, men så vise det seg at økonomien blir kjempebra fra sommeren av...så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg kunne la det skje..jeg ville ikke i det hele tatt, så jeg skjønner ikke hvordan det endte opp slik..

[Gjest]

signerer NormaJean

 

Huff, stakkars deg! Jeg føler virkelig med deg! Vet ikke hva jeg skal si, men kanskje min historie kan trøste deg litt?

 

For 4 år siden møtte jeg en mann som jeg forelsket meg hodestups i. Jeg ble gravid første gang vi hadde sex. Men han var allerede i et forhold og ventet et barn. Han ville overhode ikke at jeg skulle beholde det, og gjorde ting veldig vanskelig for meg.. Han fortsatte forholdet med meg helt til han hadde forsikret seg om at jeg hadde tatt abort. Samme dag som det skjedde, gikk han tilbake til dama si.. Jeg husker da jeg dro på sykehuset alene. Jeg gråt hele veien dit, hele veien hjem og i flere dager etterpå. I tillegg fikk jeg null støtte fra mannen.. Men i ettertid møtte jeg han jeg er sammen med i dag, og jeg takker gud for at han andre tvang meg til abort.. Tenk å ha et barn med han.. Det blir selvfølgelig annerledes for deg som er sammen med barnefar, men poenget mitt er at jeg tror alt skjer for en grunn! Det ser sikkert som mørkest ut for deg nå, men du vil føle deg bedre når du har fått sørget over dette en liten stund! Husk at; når du er helt i bunn, kan det bare gå oppover!!

 

Ønsker deg alt godt framover, snuppa..

 

 

God trøsteklem til deg fra meg

[Farfisa]

Huff. Føler med deg. Jeg tror det er viktig at du finner noen å snakke med nå. Psykolog, lege eller liknende. Det kan bli tøft for deg å klare dette alene, og det kan være fint med noen utenfra som kan hjelpe deg med å få litt perspektiv på saken.

[👀tante Sofie 👒]

Dette ble sterkt for meg.... Tårene triller og hadde hatt veldig lyst til å holde godt i rundt deg og på den måten vist at jeg har veldig medfølelse for deg.Stakkar stakkar deg!!

Enig med Farfisa at du trenger noen å snakke med.

 

Forresten synes jeg du er flink som klarer å ta deg sammen ilag med barna.

 

Lykke til videre:)