Hva er det med unger som ike vil NOE?

[Fiolinen]

Han er fem og og eldstemann av to. Han er stort sett blid og fornøyd, i følge barnehagen er han fin og harmonisk, og går godt overens med de andre barna. Han er nok en helt normal femåring.

Men hjemme er han så ustabil i humøret, han kan kaste seg for den minste ting. Og ing andre barn hadde syns var kjempeartig, nei det er plutselig helt uaktuelt for han.

Bursdagselskap f eks. Det er et himla kaos for å få overtalt han til at det blir gøy. Vi ser jo HVER gang at han syns deter gøy, så jeg skjønner liksom ikke hva han styerr sånn for. Nå er vi bedd i bursdag på tirsdag, og jeg tør nesten ikke si det til han hvavi skal, for da er det samme regla om at det er kjedelig, dit vil ikke han, bla bla bla...Er det rett at ungeen skal få dure frem og få viljen sin i alt? Det er ikke det at det er så veldig viktig for meg at han går i bursdag, men han er jo veldig oppatt av å feire sin egen dag, og at det skal komme unger da.

Så i dag er det aktivitetsdag, med lek og moro, sånn felles. Betsemora og han hadde avtalt i går, og han gleda seg sånn. Så i dag, nei da var det dårlige humøret på plass, og han skal ikke dit nei. Og da sutrer han fordi hanikke har noen å leke med, osv, men mange av vennene hans skal jo dit, så han kan jo treffe dem der. Og han kommer til å ha det kjempeartig, men han må bare være sur, virker det som.

Jeg blir lei meg når det skal være sånn, fordi vi har et barn til, som er superpositiv og nesten aldri sur. Nå er hun to år yngre da, emn hu er en annen type. Og når jeg først må kjempe og styre slik med han eldste for å få han med på ting, så greier jeg nesten ikke å ha det artig.

Jeg vet ikke om dette er normalt av en femåring? Jeg har mest lyst å legge meg ned å grine, for jeg syns det er så tungt og slitsomt.Hva når han begynner med fritidsaktiviteter som allidrett, forball osv? jeg gidder ikke betale penger for at han skal være med, også måtte være nødt å diskutere hver eneste gang om han skal dit.

 

[Anna Nym :o)]

Du er ikke alene!

 

'Kjenner meg ikke igjen i det å ikke ville vere med på noe, men i det å vere negativ til ALT!

 

Har en som blir fem i høst og en på to. Eldstemann har alltid vert ett prakteksemplar og ingen tror meg når jeg sier hvordan han er hjemme.

 

Men det er nei til absolutt alt. Han kan stå å vente på middagen, vite hva det er, og være sulten. Men når vi sier at han skal sette seg til bordet er det NEI!!

 

Begynner å hylgrine når han ikke får det som han vil, og er helt ustoppelig. Han hører ikke etter i det hele tatt.

 

Merker at jeg har SÅÅÅÅ kort lunte med han for tiden, og da blir det gjerne en ond sirkel.

 

Han bhoier, roper og springer inne hele tiden, og hører ikke på noe. Han er ikke til å kjenne igjen. Men når broren er borte er det som å skru av en bryter. Da er han rolig, snakker, leker fint mm.

 

Er vel en slags søskensjalusi det her også, i tillegg til at de får sterkere vilje.

 

Får håpe det går over, og helst litt kjapt.

 

Råd mottas med takk! Prøver selvsagt å finne på mye sammen med eldstemann alene, og gi han oppmersomhet på det positive.

[Sjefsmegga]

Er nok en fase svært mange unger går igjennom, guttungen min hadde også ei sånn periode i 4 års aldren, var verdens snilleste til andre, men til meg så ville han ikke noe, ville ikke i barnehagen, når jeg henta ham så ville han ikke hjem, når vi skulle på besøk så ville han ikke dra på esøk, og når vi var ført kommet oss på besøk så nekta han å bli med hjem. Kjenner jeg gruer meg til jentene får denne trassperioda, for den kommer nok. For det er det det er, reinspikka trass!