Tåler ingenting jo...(syteinnlegg)

[Anonym bruker]

Er i uke 36 og vært sykemeldt pga store BL plager siden uke 20. Kjenner at det tærer kraftig på humøret og tålegrensen...

Sitter stort sett alene hver dag ettersom jeg ikke klarer kjøre bil og buss er helt utelukket. Mannen må jo på jobb og 2 åringen er hos dagmamma siden jeg er så dårlig.

 

Føler meg fengslet i mitt eget hus og i denne kroppen

 

Familien min er stort sett fraværende med hjelp (har vel vært noen innom sånn ca 7 ganger i løpet av alle disse ukene). Dette henger sammen med ulike valg av tro/livssyn etc. Jeg er vel på sett og vis familiens sorte får

 

Nå føler jeg at alt som har vært av latente konflikter og at jeg er skjøvet ut i kulda bare blir forsterket og jeg går rett i kjelleren for små ting. (som mail fra søsken med en eller annen beskjed men ikke et ord om "hvordan har du det" eller lignende.)

Dagen blir ødelagt og jeg gråter og gråter...

 

Noen som har efaringer å dele? Råd å komme med? Jeg er livredd for at dette skal gå over i depresjon nå og etter fødselen.

[Anonym bruker]

Huff da, det høres trist ut.

 

Har ikke erfaringer, men tenker at du kanskje må ta tak i dette selv også?

Hva med å invitere folk på besøk til deg? Familie eller venner? Prøv å formidle hvordan du har det, så skal du se folk spør hvordan det går.

 

Lykke til!

 

 

[mine små alver...]

Jeg må bare si at jeg forstår deg sååå godt. Er selv en "fange" i eget hus pga store bekkensmerter.Bor et stykke unna venner og familie også så mye besøk har ikke jeg heller.Vi bor på "Landet" også og med bare en bil som sambo bruker på jobb blir det stusselig å tråkke hjemme dag ut og dag inn. Det eneste jeg trøster meg med er at fødselen er rett rundt hjørnet,og med noen kilo mindre og færre plager skal det nok bli bedre.Bare det å gå seg en liten tur skal bli deilig. Så prøv å se fremover,nå kommer jo sommeren snart også og da går det jo an å være mer ute.Hvor i landet bor du da? =)

[Anonym bruker]

Dette må du ta tak i med en gang!

Jeg vil anbefale deg å gjøre to ting:

1) Kontakte jordmor (selv har jeg dårlig erfaring med lege® - så hvis du ikke har en jordmor du går til så ville jeg undersøkt hvor nærmeste er og fått time med en gang). Hun vet mye om (mulige) depresjoner og hva du går igjennom og tips til hva du kan gjøre ut i fra din situasjon.

 

Kanskje du kan få tt-kort (taxi kort) slik at du kan komme deg ut litt hvis det er fysiske problemer som setter stopper for at du ikke kommer deg hjemmefra? Møte noen på kafe.. f. eks bim-treff eller noe.. Alle blir mer eller mindre deppa av bare sitte hjemme hele dagen og føle seg ubrukelig!

 

2) Som innlegget over, ta kontakt med venner og familie. Du må jo ikke stelle til noe for å ha besøk. Be sambo handle inn litt kjeks og godt å ha på bordet, og ellers er jeg helt sikker på at de blir glade for at du inviterer dem hjem til deg, og takknemlig for at du engasjerer dem i livet ditt.. Hvorfor er det sånn at vi bare skal ha besøk/være sosial når alt er bra!? Har du forresten snakket med samboeren din om dette?

 

[Anonym bruker]

HI her:

 

Tusen takk for trøstende ord og gode råd alle sammen.

Uff, nå kom tårene igjen...

 

Jeg skal snakke med legen neste ktr (til uka). Har ganske god kjemi med henne. Selv om dette er ting jeg kvier meg sånn for å ta opp dette. Føler meg ganske mislykket...

 

 

Og kanskje senke ambisjonsnivået noe mtp mat og rent hus når det gjelder å invitere folk til besøk.

Men samtidig føler jeg at jeg er til bry når jeg inviterer spes siden familien ikke er så glade for at jeg ikke er i samme "sekt" som dem lenger.

Siden jeg har brutt ut av det ganske lukket religiøst miljø har jeg ikke fått bygget meg opp noe særlig sosialt nettverk av venner enda, men har heldigvis noen da...

 

Bor i Rogaland, forresten.

[Anonym bruker]

Så utrolig tøff og modig du har vært, og er, som har brutt ut av dette miljøet. Dersom disse menneskene ikke har raushet nok, eller plass til fortsatt å inkludere deg og et nytt lite liv og familiemedlem, pga. at du har en litt annen tro - ja, da sier det jo ganske så mye om dem - og det høres virkelig ut som om du har gjort det HELT rette, til tross for at det er tøft nå som du er midt oppe i det. Synes ikke det er rart at du føler ekstra på dette nå som du er gravid, det er mer enn naturlig. Det er virkelig ikke du som er mislykket, pass på at du ikke lar dem få trykke deg ned. Bevar stoltheten over ditt eget klarsyn, og dette at du faktisk har fått nok og valgt en litt annen retning for deg selv. Jeg er sikker på at ting gradvis vil bli bedre når barnet kommer ut. Etterhvert vil du jo kunne få et fint, og helt nytt nettverk, nettopp gjennom den lille :-) Tenk fremover - ta tiden til hjelp - så blir det helt sikkert lettere, det hele. Sikkert lurt å snakke med noen, som lege/jordmor, om du føler behov for det. Slike ting som angår religion og tro og denslags har, etter min erfaring, lett for å spille opp mot dårlig samvittighet og selvbebreidelse. Det hullet er det ikke verdt å falle ned i, og du har heller ingen grunn til å bebreide deg selv eller føle deg mislykket, tvert imot! Du viser jo at du kan stå med rak rygg og være selvstendig overfor disse korttenkte "sektmenneskene", ettersom du har tatt et oppgjør med dem. Ikke la dem få såre deg ved sin dårlige oppførsel - det er kun en form for hersketeknikk fra deres side, fordi de føler seg truet ved at noen har stilt spørsmålstegn ved deres "tro". Vær sterk!

[Anonym bruker]

Takk igjen for støttende ord. Det varmer veldig.

 

HI

[Anonym bruker]

Skjønner godt at det er vanskelig dette med familien og sekten. Det er jo fortsatt familie og burde være glade i deg og støtte deg uansett dine valg. Det viktigste er jo at du er lykkelig!

Du skriver at du har kontakt med din søster på mail? Hva med å skrive en mail til henne og si noe om åssen du har det?

Kanskje familien din trenger tid til å godta at du har brutt at av sekten, men det er faktisk NÅ du trenger dem, og denne situasjonen kan gjøre at du senere ikke ønsker kontakt fordi de ikke var der når du faktisk trengte dem mest og det blir en evig vond sirkel. Det kan jo være at de på sin side sitter og ikke vet hvordan de skal forholde seg til deg nå som du har brutt med sekten? Selv om det er vanskelig nå, og tårene sikkert kommer til å trille når du skal ta opp dette, men det viser og at dette er viktig for deg og du fortjener ikke å ha det slik du har det nå!

 

Vedrørende oppbygging av nytt nettverk så vet jeg at det er veldig vanskelig. Jeg vet at her i Oslo så er det barselgrupper tilknyttet hver bydel, kanskje det er det i Rogaland også, og at du kan komme i kontakt med en slik gruppe (f. eks via din helsestasjon)? Studenter får jo venner via studier, arbeidere via jobb og kollegaer - så hvorfor kan ikke gravide få venner via baby.. da har du alltid noe å snakke om, fordi det er jo ingen tema som er mer spennende enn baby-prat i den perioden du er i nå, og jeg er sikker på at andre føler seg ensom i denne tiden også (jeg har f.eks ingen venner med barn/gravide så når mine venner er på jobb så er det mye død-tid her i høygravidtiden. Og jeg har all min familie i andre byer så I'm all alone).

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jo jeg håper det blir lettere å bygge nettverk nå med den lille. Har jo ei lita fra før, men den barselgruppa der kom liksom aldri helt i gang... Jeg må nok være flinkere til å ta initiativ jeg også. Men det er ikke helt enkelt når man alltid har vært den "rare" på skole og jobb som ikke kunne ha kontakt med de andre utover akkurat tiden på jobb og skole. Ikke så lett å se seg selv som en annen person nå, selv om jeg ikke tror noen kan gjette seg til hvilken bakgrunn jeg kommer fra når de treffer meg.

 

Nå er det over 5 år siden jeg tok det endelige bruddet med sekten, og i alle disse årene har det vært jeg som har måttet ta initiativ til kontakt med familie etc. Kjenner at jeg ikke orker mer av dette nå.

 

Hun søsteren som skrev mail, det var bare en etterlysning av en ting hun hadde lånt vekk, så mer personlig kontakt enn dette har jeg ikke med henne. Hun er også så dypt engasjert i det miljøet jeg har brutt med at hun neppe forstår problemstillingen. For i deres verden er det jo bare en løsning: kom tilbake igjen til oss - "omvend deg".

 

Jeg leser mellom linjene hos flere her at det er tungt/ensomt å gå alene og høygravid og "bekkenløs", med vennene på jobb etc, så midt i alt er det jo en trøst at jeg ikke er helt alene om akkurat den situasjonen ihvertfall.